Blodfattig kjærlighet

19. september 1985 åpnet Det Norske Teatret i Christian Augusts gate med regissør Pål Løkkebergs iscenesettelse av William Shakespeares Romeo og Julie. Til stede på premieren var et prominent publikum: Kong Olav, prinsesse Astrid og statsminister Kåre Willoch. Åpningen av teatret var en stor begivenhet, og i Arbeiderbladets anmeldelse av forestillingen står det om hvordan forestillingen nesten kom i skyggen av teaterbygningen. Avisens anmelder Hans-Chr. Sørensen er ellers godt fornøyd med forestillingen og synes de to hovedrolleinnehaverne Liv Bernhoft Osa og Svein Tindberg «tar vel vare på de brå kast, på skiftningene mellom det utpregede barnslige og den økende innsikt i en virkelighet, ikke bare preget av erotikk, men av en pasjon som river dem vekk fra barnets verden, i et varmt og intimt samspill.»

Det Sørensen peker på i sin anmeldelse er noe av kjernen i Romeo og Julie. Begge to er svært unge når skuespillet begynner, men blir brått voksne i løpet av noen svært få dager. Én ting er møtet med kjærlighet og lidenskap, en annen ting er møtet med død og hat. Begge deler river ned uskylden som preger karakterene innledningsvis. Når stykket begynner, sier Julies mor at Julie knapt har levd 14 somre. Og selv om moren allikevel synes Julie nærmer seg gifteklar, er det er poeng også fra Shakespeare sin side at hun er svært ung. Da Tindberg og Osa spilte Romeo og Julie i 1985, var de henholdsvis 32 og 28 år gamle. Ingen av dem var altså pur unge skuespillerspirer i overgangen mellom barn og voksen, men det har heller ikke vært vanlig praksis at disse rollene spilles av ungdommer.

Når Osa og Tindberg nå er tilbake i rollene 38 år senere i det som er sistnevntes avskjedsforestilling som fast ansatt på Det Norske Teatret, betyr alderen både ingenting og alt på samme tid. For det første var de allerede for gamle i 1985 hvis vi skal se strengt på det, men på teater kjøper vi hele tiden at skuespillere spiller noen andre enn det de er i virkeligheten. På Shakespeares tid ble Julie spilt av en ung mann, men det var allikevel ikke umulig å forstå at karakteren var en kvinne. På samme måte som kjønn kan være utbyttbart på en scene, kan alder være det. Men på den annen side er grepet med å plassere to skuespillere som kan være Romeo og Julies besteforeldre i rollene et aktivt og estetisk grep det er umulig å se bort fra når forestillingen skal forstås. I min vurdering av forestillingen er det også i dette grepet forestillingen ikke lykkes med løfte den kjente kjærlighetshistorien opp til noe som ser det allmennmenneskelige i kjærlighetserfaringen i et nytt eller utvidende lys.

I en kirke I Milja Salovaaras scenografi er scenen omgjort til et kirkeaktig rom. Det er holdt i lyse farger, nesten helt hvitt, og det er lett å tenke seg det som et rom både for bryllup og begravelser. Dette er et godt grep, for selv om rommet også skal være Julies værelse, balkongen hennes og andre steder, gir kirkerommet forestillingen et preg av høytidelighet og eksistensialisme.

Musiker Silje Halstensen har laget ny musikk til oppsetningen. Hun står for det meste bak et DJ-bord bakerst på scenen og spiller ikledd en gullfarget paljettkjole. Musikken er en radiovennlig blanding elektronika og viser som innimellom blir sunget av Lasse Kolsrud, som spiller Mercutio. De sangene har en litt mer rusten klang, som americana eller moderne country-musikk. Dette er fine partier, men musikken føles hele tiden adskilt fra resten av forestillingen og smelter ikke sammen med uttrykket. Dette kan riktignok komme av at det var dårlig lyd på premieren. Jeg syntes det ble bedre etter pause, men myggene var skrudd for høyt, og musikk og replikker jobbet mot hverandre heller enn med hverandre rent lydlig. Jeg regner imidlertid med at dette kan ha blitt forbedret til senere visninger.

Blodfattig Min største innvending mot denne oppsetningen er at den er for lidenskapsløs. Hvis ideen bak grepet om å bruke aldrende skuespillere i rollene som ungdommer er å vise at lidenskap er menneskelig uavhengig av alder, oppnår ikke forestillingen dette. Romeo og Julie opptrer begge så forsiktig at trossingen av familienes ønsker virker mer som resultater av trass enn av grenseløs og utemmelig lidenskap. Men hvis tanken bak grepet er å vise at også eldre skuespillere kan spille unge mennesker, mangler spillet både friskhet og lekenhet for at ungdommeligheten skal treffe publikum. Liv Bernhoft Osas rollefigur har en troskyldighet ved seg, og når hun er kledd i en kort, hvit og luftig blondekjole, får hun frem noe ungpikeaktig i karakteren. På den annen side er Svein Tindberg nesten gjennomgående kledd i jeans og skinnvest, det samme er hans kamerater Mercutio og Benvolio (Per Schaaning). Dette kostymet er så gubbete at jeg har vanskelig for å se for meg at noen med de klærne på kan fremstå som særlig unge.

Noe av det jeg synes er mest interessant med denne oppsetningen er at skuespillernes alder i min opplevelse endrer karakterenes beveggrunner. Fordi rollene fremstår voksne, opplever jeg det som enda mer absurd at de ikke står fritt til å ta egne livsvalg. Når Julie ikke ønsker å gifte seg med Paris, men må holde hemmelig at hun i skjul allerede har giftet seg med Romeo, er følelsen av tvang, æreskultur og familiens fengsel sterkere enn jeg kan huske å ha opplevd det før i møte med denne teksten.

Det er andre fine ting i oppsetningen også. For eksempel spiller Edvard Hoem en versjon av seg selv, en aldrende poet eller kommentator. Her spilles det på en intertekstualitet som også kommer til uttrykk i noen av scenepartiene som finner sted i en kirke der det dramatiske verket i bokform ligger på benkene som en slags salmebok. Jeg skulle allikevel ønske at denne leken med teksten ble tatt lengre. Ved å gi intertekstualiteten mer plass og la mer av teksten bli lest, kunne vi fått en sterkere teaterlek som utfordret aldersspørsmålene litt mer. Når jeg ser den 73 år gamle Hoem krysse scenen sakte med stokk, blir jeg overbevist om at det ligger noe relevant i prosjektet med å sette eldre mennesker på scenen i akkurat dette dramatiske verket, men jeg skulle gjerne fått inntrykk av at de som lagde det ville noe mer med det. Flere av de andre rollene spilles av forholdsvis unge skuespillere. Viktigst er det kanskje at Liv Bernhoft Osas datter, Gina Bernhoft Gørvell, spiller Julies mor, fru Capulet. (Gørvell alternerer med Marie Blokhus.) Det gjør hun også med overskudd og eleganse. Hun er skremmende når hun vil tvinge Julie til å inngå ekteskap mot sin vilje. Det er også verdt å nevne Kirsti Stubøs lekenhet i rollen som Julies amme. Men helhetlig blir det ikke store nok kontraster innad i skuespillerensemblet til faktisk å utforske alderens betydning i kjærligheten.

I 1985 skal Osa og Tindberg ha tatt vare på de «brå kast» som kommer som følge av overgangen fra barnets verden til en økt innsikt i virkeligheten. I denne nye versjonen er kastene for lite brå og veien til økt innsikt for tam til at vi virkelig blir vist hva kjærlighet og lidenskap er, uansett alder.