Levende minner

Hope Road 56 Revisited er den siste i en rekke dramatiseringer av Cliff A. Moustaches tre måneder lange opphold på Jamaica i 1979, i Bob Marleys musikalske, sosiale og politiske hovedkvarter. Huset i Kingston med adresse 56 Hope Road var opprinnelig eid av plateselskapet Island Records, men ble overdratt til Bob Marley i 1974. Stedet var møteplass og tilholdssted for Marley, musikerne hans og en utvidet omgangskrets, og dørene sto visstnok åpne for folk fra alle samfunnslag. Bob Marley både skrev og spilte inn mye av musikken sin der.

Bakgårdsstemning

Forestillingen består av en rekke av Bob Marleys kjente sanger, som sømløst avløses av dansenumre i jamaicansk dancehall-stil og dramatiserte scener med talt dialog. Bakerst på scenen står bandet oppstilt på en liten forhøyning: to strykere, slagverk, keyboards, flygel, gitar og bassgitar (se navn i faktaboks). Forestillingen har episodisk karakter og presenterer tablåer fra ulike tidsepoker. Vi befinner oss på den store gårdsplassen utenfor huset i 56 Hope Road, der det skal ha vært et yrende liv døgnet rundt, med musikk, fotball, domino-spill og bordtennis. En gruppe utøvere snakker sammen i grupper, to og to eller til publikum. Vi får høre fortellinger om Bob Marleys liv, om sosiale og politiske forhold på Jamaica både før, etter og i hans levetid, om attentatet mot ham i 1976, men det vies også stor plass til Marleys rastafari-tro, hans livsfilosofi og syn på kjærlighet og politikk. Scenografien er helt enkel – foran bandet er scenen åpen og tom. Noen få rekvisitter flyttes inn og ut: en fotball, en tønne, en søppelkasse, en sykkel og en scooter som ikke virker. Både rekvisittene og kostymene domineres av fargene i rastafaribevegelsens flagg – gult, rødt og grønt, og fargene i det jamaicanske flagget – gult, grønt og svart. Utøverne er for det meste kledt i moderne hverdagstøy – joggebukser, olabukser, fotballskjorter, treningsjakker, helsetrøyer og t-skjorter, mange med «Jamaica» skrevet på, men også hodetørklær, omslagsskjørt og store strikkeluer. Musikk og dans fungerer nærmest optimalt. Utøverne beveger seg opp og ned av scenen og ut og inn av dialoger og dansesekvenser. Sangene er helt gjenkjennelige, men har likevel et særpreg som gjør dem til noe mer enn coverlåter. Selv med de aller største radiohitene som «No woman no cry» lykkes aktørene i å formidle noe som føles umiddelbart og relevant, her og nå. Musikerne er alle bunnsolide, og sangerne holder også høyt nivå. Både solo- og ensemblenummer preges av sterke, melodiske stemmer fulle av varme og kjerne. Dansenumrene er hardtslående og kraftfulle, utført med blendende presisjon og synkronitet.

Grunnkurs i jamaikansk

Skuespill-delene er det ikke like lett å henge med på, av den enkle grunn at alle karakterene så vidt jeg kan bedømme snakker en blanding av jamaikansk engelsk og jamaikansk kreolsk/patois – gjenkjennelig fra hvordan Bob Marley selv snakker i intervjuer og opptak. Én ting er at vokabular og ordstilling er såpass annerledes fra britisk/amerikansk engelsk at man ikke uten videre forstår det intuitivt, en annen er at utøverne mestrer det i ulik grad og/eller har sine egne varianter. Når jeg begynner å ane et visst mønster, kjenne igjen ord og skjønne hvordan jeg må stille om ørene, kommer det noen som snakker på en litt annen, tredje eller fjerde måte. Dette gjør at jeg faktisk går glipp av innholdet i deler av fortellingen. Noen av sangtekstene kommer opp på storskjermen over bandet mens de synges, og det hadde vært en stor fordel om dialogen også gjorde det.  Det er også litt ubalanse i lyden. De tre intervjuene som det iblant spilles klipp fra på storskjermen, har så ullen, uskarp og høy lyd, at jeg går glipp av det meste av det som sies. De er heller ikke tekstet. Bortsett fra Cliff Moustache selv, som jeg vet hvordan ser ut, skjønner jeg derfor heller ikke hvem intervjuobjektene er. Mikrofonene til noen av utøverne er også noen ganger stilt inn veldig høyt, både når de synger og når de snakker. Heldigvis ikke alle og heldigvis ikke hele tiden, men innimellom blir noe plutselig vanskelig å oppfatte fordi en replikk eller en sangstrofe nærmest smeller i anlegget.

Kunst eller forkynnelse?

Jeg har også en siste innvending som kanskje er litt urettferdig. For forestillingen gjør det unektelig klart at dette først og fremst er en dramatisering av Moustache sine minner, slik han opplevde dette miljøet da han var der for over 40 år siden. Likevel fremstår oppsetningen også i noen grad som en mer generell presentasjon og hyllest av Bob Marley og alt han stod for. Vi får se ham som en forkjemper for et pan-afrikansk opprør, som identitetsbygger og politisk aktivist, og som forkynner av religiøst rastafari-tankegods. Når forestillingen beveger seg i denne retningen, begynner jeg så smått å savne nyanser og problematisering. For det første er ingen er bare en helgen, og portretter blir gjerne mer interessante når indre motsetninger og kontroverser slipper til. For det andre balanserer forestillingen her i noen øyeblikk på grensen mellom å portrettere Bob Marleys aktivisme og forkynnelse, og å bedrive aktivisme og forkynnelse selv. Og når den står i fare for å bikke over, mister den, etter min mening, noe av sin slagkraft. Men dette er forblir kun et sidespor. I det store og hele står forestillingen fjellstøtt i det den hevder å være – et 45 år gammelt minne av en 27 år gammel manns møte med en levende legende.