Store høydepunkter i ujevn forestilling

I am Nina er et portrett av Nina Simone – legendarisk blues- og soulsanger, pianist, låtskriver, borgerrettighetsforkjemper og plaget menneske. I en blanding av dokumentarisk teaterstykke og tribute-konsert flettes fullversjoner av ikoniske Nina-sanger inn i et kronologisk narrativ som ligger tett på hennes mangslungne og høyspente liv. Hele Caféteaterets lokale er tatt i bruk som scene, og tilskuerne innlemmes i forestillingen som publikum på Ninas konserter og som gjester i de utallige barene der hun la ned så mange arbeidstimer.

Nosizwe Baqwa og Mariama Ndure spiller begge rollen som Nina og er stort sett på scenen samtidig. I programmet skriver regissør og manusforfatter Cliff A. Moustache at han ønsker å fortelle historien “from two different angles”. Slik fremstår det imidlertid ikke, men det er ikke et savn. To Nina-figurer i spill med hverandre skaper dybde og kompleksitet i rollefiguren. Ingen av dem er eksakte kopier, verken i fakter, tale eller sang, men de antyder, foreslår og åpner opp for mange mulige Nina’er.

Mørkere sider Men kanskje ikke mange nok? Nina Simones destruktive og utagerende sider får liten plass, og all den tid det er et legitimt og nødvendig valg å vektlegge noen deler av livet og personligheten hennes fremfor andre, blir det påfallende når viktige brikker utelates: I dokumentaren What happened, Miss Simone? som kom i fjor, kom det frem at Nina mishandlet sin datter Lisa på det groveste over en lengre periode mens de bodde sammen i Liberia, og på tross av at denne tidsepoken inkluderes i fortellingen nevnes ikke dette med et ord. Ninas eksplisitte forsvar for voldsbruk og drap i borgerettighetskampen er et annet tema som ikke problematiseres.

Forestillingen er best der mest står på spill og temperaturen er høyest. De desperate skrikene til Nina (i Nosizwe Baqwas skikkelse) når hennes voldelige ektemann Andy (Jason Nemor Harden) sleper henne etter seg gjennom baren er så hjerteskjærende at halsen snører seg. At scenen utspiller seg i full offentlighet, i den fiktive baren der vi har roller som klientell, er en regimessig genistrek som fører til rykninger i ryggmargsrefleksen etter å gripe inn.

Musikalsk gåsehud Høydepunktene inkluderer også noen musikalske gåsehudøyeblikk, som når Nosizwe Baqwa synger en av Ninas aller største hits “I loves you Porgy” (fra Gershwin-operaen Porgy and Bess), med en imponerende grad av nerve og innlevelse, og når begge Nina’ene står ubevegelig med Black Panther-knyttnever strukket i været under hele borgerrettighetslåten “Young, gifted and black”. I en sterk musikalsk fremføring symboliserer de to forsteinede skikkelsene fortidens lynsjinger – og nåtidens politibrutalitet, som fremdeles ufattelig nok er dagligdags 70 år etter Rosa Parks.

Mellom høyst severdige toppunkter er forestillingen mer variabel. De lavmælte og hverdagslige scenene mangler samme nivå av troverdighet og inderlighet, og der ingen sterke følelser er i sving snakker samtlige tre skuespillere ofte akkurat litt for lavt. Stykket oppleves en tanke for langt, og favner for mange aspekter som ikke dveles ved, noe som skaper noen oppramsende transportetapper som med fordel kunne vært strøket. I tillegg er sangprestasjonene noe ujevne. Nosizwe Baqwa håndterer stort sett materialet med trygghet og er stødig i sin personlige Nina-tolkning, mens Mariama Ndure høres ut til å slite litt i de øvre delene av registeret og virker som om hun ikke har funnet seg helt rette i dette repertoaret. Når låtene ligger i komfortabelt toneleie har hun noen gode sekvenser der alt klaffer, så jeg tror mye hadde vært løst ved å tilpasset hennes vokale oppgaver bedre til stemmen hennes.

I det store og hele gir forestillingen inntrykk av å være litt uferdig og rufsete i kantene. Men det syder av vilje og sjel og driv i luften, og jeg går hjem med en følelse av at Nordic Black Theatre er en altfor viktig institusjon til å skulle falle gjennom på småting.