Det svarte teatrets identitetsparadoks

Norge var det første landet i Norden til å få et svart teater. Det har eksistert i 23 år. Hvorfor er det viktig, og for hvem?

I april iscenesatte Nordic Black Theatre (NBT) forestillingen Great As I Am, om bokselegenden Muhammad Ali. Stykket ble spilt for fulle hus på NBTs hovedkvarter Caféteatret på Grønland i Oslo. Neste år blir det gjenopptatt og iscenesatt på Operaen.

Cliff Moustache. Foto: Jann Erlend Pedersen, Oslo byarkiv/ Creative commons

Regissør og kunstnerisk leder på NBT, Cliff Moustache, er en ildsjel, opptatt av politisk teater, identitet og kulturdialog. For Moustache er Ali mye mer enn en idrettshelt, han er også et politisk og kulturelt ikon. Han våget å stille seg kritisk til Vietnamkrigen og hevet seg over den amerikanske patriotismen ved å påpeke de umenneskelige kår den svarte befolkningen levde under. “No Vietcong has ever called me nigger”, sa han. Hans raske, ironiske talemåte og bruk av rim minner om rap og slampoesi, lenge før disse ble en del av vestens populærkultur. Hans intelligente og utspekulerte kampstil gjorde han til en av tidenes største idrettsutøvere.

Afrobritisk og afroamerikansk Ali er én av mange afrikansk-ættede skikkelser som ble portrettert av Moustache i løpet av NBTs 23 år. Men teatret går enda lengre: i fjorårets Tribute to the Heroes markerte NBT sin flerkulturelle identitet ved å hedre noen av vår tids største politiske personligheter, uavhengig av etnisk bakgrunn. Forestillingen ble satt opp på Operaen, og tegnet portretter av bl. a. Madiba Nelson Mandela, Rosa Parks, Mahatma Gandhi, Che Guevara, Dag Hammarskjöld og Aung San Suu Kyi. NBT har referanser fra afrobritisk og afroamerikansk teater, men i løpet av teatrets liv har den politiske konteksten i den afrikanske diaspora vært i kontinuerlig endring: globalisering og migrasjon har forandret vårt identitetsbilde. Begrep som euro-afrikansk og norskafrikansk ble til. Identiteten til svarte oppvokst i Europa er ikke et enten-eller. For et svart teater i Norge anno 2015 handler identitetsspørsmålet hverken om å ha svarte skuespillere med i ensemblet eller å fremme en ensidig kritikk av Vesten.

Tribute to the heroes, Foto: Monica Santos Herberg

Nordic Black Theatre slutter seg til en politisk teatertradisjon som står veldig sterkt i England og USA. I begge land er minoritetsteater et viktig fagfelt, også i teatervitenskapelige miljøer. I etterkrigstiden i England hadde en stadig voksende innvandrermasse fra tidligere britiske kolonier et ønske om å lære og praktisere teaterkunsten, men fant ingen mulighet i de svært konservative institusjonsteatrene. I USA er afroamerikansk teater en direkte konsekvens av den institusjonaliserte segregeringen som herjet i landet i mange hundre år, der svarte måtte skape sine egne sosiale og kunstneriske arenaer.

Politisk og kunstnerisk identitet I denne tradisjonen er det å samle seg, organisere aktiviteter, yte motstand mot alle slags hindringer og fortsette å eksistere, betydningsfulle politiske handlinger av og for utsatte grupper i samfunnet. I tillegg er valg av tematikk og dramaturgiske virkemidler viktige faktorer i konstruksjonen av den politiske og kunstneriske identiteten.

Den amerikanske dramatiker og teaterforsker Paul Carter Harrison skriver i boka Black Theatre: Ritual Performance in the African Diaspora at den største utfordringen til samtidens svarte teater er å utvikle en konkret praksis som kan kontekstualisere verdier inspirert i Afrika og overvinne traumer forårsaket av tvangsflytting og undertrykking.

Med tanke på vår norske virkelighet blir denne kontekstualiseringen en kompleks sak. For en norsk ungdom med innvandrerbakgrunn handler det like mye om å føle seg norsk tross utlending-stemplet. “Hvor er du fra?” Hører de stadig vekk. De er fra Oslo, Arendal, Eidsvoll. De er herfra. Samtidig har de en annen historie å bevare, som ikke er herfra. Paradoksalt nok skal de også fortelle hvor de kommer fra.

Nordic Black Theatre opererer nettopp innenfor dette paradokset, uten å forsøke å løse eller forenkle det. Paradokset er det stedet hvor dialog kan skje. Det er der vi erkjenner at den norske kulturen ikke er homogen, og at den ikke skal være det. I det paradoksale kan våre forskjellige utgangspunkter brukes til utveksling og gjensidig forståelse.

Underdog? – Teater er teater. Hudfarge, tro eller historisk-kulturell bakgrunn har ingenting å si, sier skuespiller Samantha Lawson, som har arbeidet med NBT i to produksjoner, Tribute to the Heroes og Great As I Am.

Lawson har et veldig godt poeng. Trenger vi et teater med denne slags profilering? Bidrar det kanskje til stigmatisering og underdog-stempling av flerkulturelle scenekunstnere? Hvem er dette teatret viktig for?

For mer enn 10 år siden reiste jeg på studietur til England, og besøkte The Royal Shakespeare Theatre i Stratford-upon-Avon. Macbeth var på plakaten, og rollefiguren Malcolm ble spilt av Pal Aron, en skuespiller med minoritetsbakgrunn, uten at dette i det hele tatt var et poeng i forestillingen. Jeg fant faktisk ingenting på nettet om Arons bakgrunn, annet enn at han er født i Birmingham. Mens England er en veiviser på dette området, er situasjonen i Norge en helt annen.

Mye har blitt sagt i diskusjonen om hvorfor scenekunstnere med minoritetsbakgrunn ikke kommer til i de store institusjonsteatrene. NBTs to-årige skuespillerutdanning, Nordic Black Express, har i mange år gitt flerkulturell ungdom en innføring i faget, og profilerte scenekunstnere begynte sin karriere der. Likevel, i 2010 kunne NRK melde at det ikke var én eneste flerkulturell skuespiller på langtidskontrakt i de 10 største teatrene i Norge.

Men til tross for at vi fortsatt har en lang vei å gå her på berget, kan vi faktisk si at vi har kommet oss ett stykke videre, noen år etter debatten som raste i kjølvannet av Mangfoldsåret 2008.

NBX, Nordic Black Theatres elevskole. Fra venstre: Bhkie Male, Ragni Anne Halle, Jahanger Ali, Lydia Lindén, Khalid Mahamoud, Sarakka Susanne Raneli Gaup, Heta Hilda Amanda Kerokoski, Guillermo John Magno. Foto: NBT

Hands up! I fjor vinter organiserte Nordic Black Theatre i samarbeid med Norsk Kulturråd, Norsk Skuespillersenter og Norsk Skuespillerforbund seminaret “Hands up! Be counted”, for å diskutere nettopp mangfoldsproblematikken i norsk teater. Møtet var en begivenhet, da de aller viktigste aktørene innen skuespillerutdanning i landet var tilstede: KHiO, Akademi for scenekunst, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Nordic Black Express og Det multinorske. Dialogen mellom de store teatrene og flerkulturelle kunstneriske miljøer har vært et viktig aspekt ved NBTs arbeid i alle disse årene. At det nå er mulig å samle alle disse institusjonene under samme tak for å snakke om et emne som lenge har vært elefanten i rommet, er en seier som neppe ville vært mulig uten NBTs iherdige innsats for å synliggjøre de usynlige.

I denne utviklingen er det viktig å peke på Det multinorske som et viktig og etterlengtet tiltak. Prosjektet er et samarbeid mellom Det norske teatret og Høgskolen i Nord-Trøndelag, og i 2012 tok de inn fire flerkulturelle skuespilleraspiranter i et 3-årig bachelorstudium. I år uteksaminerer de sitt første kull, som etterhvert går over i ett praksisår ved Det Norske Teatret. Det blir spennende å se når det settes i gang med de første evalueringene av tiltaket.

NBTs virke kjennetegnes av stor bredde og preges av nettopp inkludering og samarbeid. Teatrets historie kan sammenlignes med et lappeteppe der forskjellige teksturer sys sammen: teater, musikk, slampoesi, eksperimentelle konsepter, showcase, aktiviteter for barn og familier, café- og hosteldrift, sistnevnt ombord i den nå avdøde teaterbåten MS Innvik. I møte med spørsmål om teatrets identitet, bruker Cliff Moustache ofte ordet “bevegelse”.

NBT er relevant for flere enn scenekunstnere eller tilskuere med minoritetsbakgrunn i Oslo. Det er et viktig kapittel i nyere norsk teaterhistorie og en del av norsk kulturarv fordi det har vært en kunstnerisk pionerbevegelse. Og den vil fortsette som en arena der det norske identitetsparadokset utforskes og ivaretas.