Lavdramatisk lidelseshistorie

300 langfredager etter urfremføringen i Leipzig i 1724 ble Johannespasjonen spilt i Oslo domkirke, med Domkoret, Barokkanerne og flere profilerte solister.

Selv om de var skrevet fortløpende som «forbruksmusikk» til ulike gudstjenester, har Johannespasjonen og Bachs andre pasjoner og oratorier for lengst etablert seg som standardrepertoar i alle slags konsertlokaler. Det er dog noe eget med å oppleve disse verkene i en kirke, spesielt en med Oslo domkirkes dimensjoner. Personlig religiøs eller ikke – opplevelsen av at noe eksistensielt står på spill får drahjelp fra omgivelsene på en måte man bare kan drømme om mange andre steder.

Ikke livsnødvendig

Men optimale omgivelser er ikke nok; det er først og fremst i fremføringen at det akutt livsviktige må skapes på nytt hver eneste gang, og i denne konserten skjedde det bare delvis. Spesielt savnet jeg at formidlingen av selve dramaet ble tatt på et større alvor. I tillegg til Bachs ubegripelig gripende musikk, med sirlige melodier som snor seg rundt hverandre og som er både uforutsigbare og logiske på samme tid, slik at lytteren lokkes til å vente i spenning på hver eneste tone, er dramatiseringen fengende i seg selv. Jesu lidelseshistorie fortelles på flere nivåer: Johannesevangeliets kapittel 18 og 19 synges ordrett av Evangelisten, som slik får rollen som fortelleren av hendelsesforløpet fra pågripelsen til gravleggingen. Samtidig er han en forkynner som iblant snakker rett til tilhørerne i et evig her og nå, som i vers 36 (Joh 19,35): «Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro».

Gjennom direkte replikker sunget av solister, snakker også Peter, Jesus og Pontius Pilatus til oss i sanntid, og koret portretterer sint folkemengde, prester, fariseere, soldater og vaktmenn. I tillegg kommer koralene og ariene for sopran-, alt-, tenor- og bassolist, som utbroderer de åndelige og følelsesmessige aspektene ved fortellingen og baserer seg på datidens kjente salmer og andre samtidige tekster. Disse nivåene er på finmasket vis markert i musikken, med ulik karakter, instrumentering og ornamentering.

Kjekt og greit

Det var særlig en tydelig markering av disse ulike perspektivene og stemningsskiftene jeg savnet i Domkirkens konsert. Isteden var det noen overordnede trekk som ga hele tolkningen et litt «kjekt» og overflatisk preg. Dirigent og domkantor Vivianne Sydnes’ holdt blant annet jevnt over et ganske høyt tempo, ofte litt for høyt til at alle detaljene i musikken kom til sin rett.

Det kunne også vært mer luft mellom satsene for å markere overganger. Spesielt i slutten av første del, der profetien om at Peter vil fornekte Jesus tre ganger før hanen galer går i oppfyllelse, var det vanskelig å få tak på alvoret i det som hendte. Når Jesus dør på korset i annen del, var oppsetningen derimot inne på noe. Hele sekvensen var preget av større ro, flere pustepauser og mer ettertenksomhet, og dette tilførte noen av kontrastene og nyansene jeg savnet andre steder.

William Wallace’ tolkning av Evangelisten kunne også vært mer variert. Til å begynne med ble jeg fascinert av en godt avstemt klangpalett, som kledde stilen og rollen som forteller: akkurat stor nok til å fange oppmerksomheten, men ikke større enn at den henledes mot det som synges og ikke den som synger. Etter hvert begynte jeg derimot å falle av. Mange ord druknet i utydelig diksjon, og jeg savnet mer dramatikk og innlevelse i foredraget hans.

Høydepunkter og ujevnheter

Blant de andre solistene fantes det store musikalske høydepunkter: Sopran Lydia Hoen Tjore sang sine arier med et kontrollert overskudd av klangrikdom og perlende lette forsiringer. Mari Askviks altarier var utpreget slanke og stilrene uten at uttrykket dermed ble kjølig og sterilt, men derimot varmt, rundt og inderlig. Hennes «Es ist vollbracht» skal ha sin del av æren for at dramatiseringen av dødsøyeblikket ble såpass vellykket. Florian Götz’ formidling og diksjon som Pilatus var forbilledlig, og hans ruvende stemme resonnerte godt i Domkirken, selv om bassariene til dels var kantete og lite fleksible. Ofte portretterte Håvard Stensvold Jesus med både stemmeprakt og overbevisning, men iblant lød høydetonene noe forsert.

Domkoret sang litt ujevnt: Det var stor avstand mellom den kraftige, samlede og nyanserike klangen, og den litt uklare diksjonen og ofte varierende presisjonen som stadig skapte et grøtete lydbilde.

Det mest påfallende var nok likevel nivåforskjellene hos Barokkanerne. For eksempel var gambist og cellist Gunnar Hauge, luttenist Jadran Duncomb og organist Gunnhild Tønder så intenst samspilte og lavmælt uttrykksfulle at jeg tok meg i å holde pusten, mens andre instrumentgrupper var preget av sjenerende intonasjonsproblemer.

Det var også et overordnet problem med balansen. Koret overdøvet instrumentene i tuttipartiene, spesielt var det vanskelig å høre strykerne.

I noen sterke glimt ble Bachs musikalske drama levendegjort på den trehundrede langfredagen, men den helt store kunstreligiøse opplevelsen kommer forhåpentlig et annet år.