Johannespasjonen på avstand

De siste ukers verdensomspennende pandemi har ført til en musikalsk oppblomstring uten like – på nettet, altså. Orkestre, operahus og enkeltutøvere verden over har åpnet de virtuelle dørene på vidt gap og bydd på alskens innhold: Sosiale medier flommer over av hurtig sammensatte musikkvideoer med sosialt distanserte utøvere, og huskonserter med verdensstjerner strømmes på direkten med nærmest svimlende hyppighet. Metropolitan-operaen i New York, Staatsoper Berlin og Wiener Staatsoper – blant mange flere – har slått seg opp med daglige operafremvisninger, og Berlinerfilharmonikerne har gitt helt fri tilgang til sin Digital Concert Hall. Det klassiske strømmetilbudet har aldri vært mer variert, for ikke å si mer gratis. Det er ikke lett å henge med i svingene, når det plutselig er tre operaer en gjerne skulle ha sett som bare er tilgjengelige i ett døgn, samtidig som en jo egentlig hadde planer om å fordype seg i Bruckner med Berlinerfilharmonikerne, og før en får snudd seg, dukker det opp konsertopptak med både Oslo-Filharmonien og Solistkoret her hjemmefra. Mulighetene er uendelige.

Det var altså med en viss digital utmattelse jeg benket meg ned foran datamaskinen langfredag for å overvære en direktestrømmet kammerversjon av Johann Sebastian Bachs Johannespasjonen. Langfredag er riktignok dagen for pasjoner, men jeg hadde allerede sett reklamer for minst fire andre direktesendte Johannespasjoner fra forskjellige utland – pluss opptil flere opptak – og var unektelig litt tvilende til at enda en behøvdes. Denne, som ble strømmet fra Sentralen i Oslo, var i en dramatisk nedskalert versjon, og Bachs kor og orkester måtte vike for myndighetenes forbud mot mer enn fem stykker i samme rom. Likevel presterte de fem utøverne – fire sangere og én organist og cembalist – å formidle både dramatikken og nærheten i Bachs bibelske lidelseshistorie, dog ikke uten også å fremheve begrensningene som ligger i online-formatet.

Velsunget kammerspill Johannespasjonen er den første av Bachs pasjoner og ble skrevet til bruk i langfredagsgudstjenesten i Thomaskirken i Leipzig i 1723. Verket skildrer Jesu lidelse og død, slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med kommenterende koraler – salmemelodier og -tekster som var kjente i Bachs samtid – og arier. Dette skaper en slags todeling av verket: på den ene siden selve bibelhistorien fortalt gjennom resitativer, og på den andre siden musikk som synges til refleksjon og ettertanke. I resitativene opptrer håndfaste skikkelser, mens i ariene er det en navnløs sopran eller bass som synger; ariene og koralene forholder seg til hendelsene, men de står også utenfor historien og ser inn.

Det denne fremføringen av Johannespasjonen virkelig fikk fram, var dramaet som ligger i verket. Uten et stort orkester og ditto kor gikk all oppmerksomheten til de fem musikerne på scenen, og verket ble til et intenst kammerspill, mer enn et stort anlagt pasjonsstykke. Som Evangelisten sang tenor Magnus Staveland nøkternt fortellende, med hovedvekt på formidlingen av selve teksten. Kun av og til kom følelsene til overflaten – som etter Jesu død, da forhenget i templet revnet i to – og da med stor effekt.

Hos bass Halvor Meliens Jesus og alt Marianne Beate Kiellands Pontius Pilatus sto også teksten i sentrum. Melien sang med nærmest stoisk ro, og han virket tidvis i overkant distansert fra historien. Samtidig var det også en passende kontrast til de hissige korene som stadig insisterte på Jesu død. Det var mer tvil og usikkerhet å spore i Kiellands skyldtyngede Pilatus – egentlig er dette partiet skrevet for en bass, men bare fire sangere krevde litt omrokering. Scenen der Pilatus prøver å overbevise folkemengden om Jesu uskyld var blant kveldens mest intense.

«Orkesteret» besto av en cembalo og et orgel, begge traktert av Christian Kjos – ofte samtidig. Tilstedeværelsen av begge disse tasteinstrumentene gav en sårt tiltrengt klanglig kontrast, selv om klangrikdommen i et fullt barokkorkester manglet. Savnet etter orkesteret meldte seg spesielt i de mange obligatariene, der sangerne synger sammen med ett eller flere soloinstrumenter i orkesteret. Likevel klarte Kjos å bruke de to instrumentene på en sånn måte at klangen aldri ble ensformig. Orgel-diskant over stikkende cembalo-bass hørtes kanskje ikke ut som fløyter og oboer, men det gav uansett en anelse om det som skulle ha vært der.

Internettets begrensninger Selv om dramaet ble kyndig formidlet, er ikke Johannespasjonen kun en musikalsk bibelhistorie. Refleksjonen og ettertanken i koralene og ariene er vel så viktige – om ikke viktigere. Her utbroderes det bibelske budskapet, og tekstene vender seg ofte direkte til tilhørerne. I disse satsene ble det veldig tydelig at verket krever nærhet. Ikke nødvendigvis i fysisk forstand, men det må oppstå en forbindelse mellom utøvere og publikum, noe som ikke er det enkleste å gjøre gjennom en dataskjerm.

Sopran Ditte Marie Bræin sang nydelig i den første arien sin, den entusiastiske «Ich folge dir gleichfalls» («Jeg følger deg også»), men hun kom litt til kort i den tragiske «Zerfließe, mein Herze» («Flyt ut, mitt hjerte») mot slutten av verket. Hun fikk ikke fram den bunnløse sorgen i arien, som riktignok ligger i et plagsomt høyt leie. Staveland virket også å slite i tenorariene. Det var i overkant mye upresis intonasjon og unøyaktig synging, noe som kom som en overraskelse etter de mer beherskede resitativene hans.

Det var også mer tekniske problemer som plaget fremførelsen. Mikrofonene var plassert nært sangerne, med det resultat at lyden ble tørr og flat. Det virket ikke som om noe særlig av klangen i rommet ble tatt opp. Dette ble ordnet etter hvert med at ganske så tung etterklang ble lagt på. Kan hende tanken på slik lydlig tukling byr en imot, men det ble unektelig bedre. Ensemblet hadde også balanseproblemer gjennom hele konserten, spesielt i de mange koralsatsene. Tenorstemmen tok helt overhånd, mens sopranmelodien nærmest forsvant. Om dette var slik det hørtes ut i rommet, eller hvordan lyden ble mikset, vet jeg ikke, men det burde ha vært mulig å ordne.

Helt mot slutten klarte utøverne heldigvis å overvinne internettavstanden. I den følelsesladde «Es ist vollbracht» («Det er fullbrakt») klarte Kielland å finne trøst i sorgen etter Jesu død, og samtidig trekke fram seieren over døden som den også medfører. Mer bokstavelig trøst kom det i den påfølgende arien, «Mein teurer Heiland» («Min kjære frelser») for bass og kor. Her oppnådde Melien og de andre sangerne endelig den tiltrengte nærheten i en inderlig bønn, nærmest en musikalsk omfavnelse.

Gode musikalske prestasjoner til tross viste denne Johannespasjonen fremfor alt at strømming av konserter over nettet ikke kan erstatte det å faktisk være fysisk til stede. Så mye av den klassiske musikkopplevelsen består av å nettopp oppleve musikken der den skapes, og som publikum å samles i konsentrert, felles lytting. Jeg håper inderlig det ikke blir lenge til vi kan samles igjen.