S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 20. april 2017

Retningsløs Johannespasjon

Foto: Christian Palm.


Publisert
20. april 2017
Sist endret
2. april 2024
Tekst av

Kritikk Musikk

Johannespasjonen Av:Johann Sebastian Bach Med: Oslo-Filharmonien Dirigent: Herbert Blomstedtdirigent Evangelisten/tenor: Andrew Staples Kristus (bass): Peter Harvey Sopran: Elizabet Watts Mezzosopran: Marianne Beate Kielland Bass: Krešimir Stražanac

Det Norske Solistkor Dirigent: Grete Pedersen Solistroller i koret: Ancilla (sopran): Ingeborg Dalheim Servus (tenor): Paul Kirby Peter (bass): Olle Holmgren Pilatus (bass): Eirik P. Krokfjord

Oslo Konserthus 6. april 2017


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/retningslos-johannespasjon
Facebook

Mange gode enkeltprestasjoner til tross – uten en felles kunstnerisk idé lykkes ikke Filharmonien og Solistkoret i å formidle at det er livet, døden og evigheten som står på spill.

Johannespasjonen er opprinnelig såkalt funksjonsmusikk, og er skrevet for å inngå i en gudstjeneste i påskehøytiden. Verket er satt sammen av tekster fra tre kilder, og fortelles på flere nivåer: Utdrag fra Johannesevangeliet synges av Evangelisten, og av solister som spiller de karakterene som har direkte replikker. Salmemelodier og -tekster som var kjente for menigheten danner grunnlaget for koraler som utbroderer hendelsene i bibelteksten, og i tillegg har Bach flettet inn dikt og andre samtidige tekster, dels som korsatser der koret har rollen som folkemengde, soldater eller Jesu tilhengere, og dels som arier sunget av solister, der følelser og refleksjoner kommer til uttrykk.

Universell menneskelig smerte Bachs kirkemusikk har for lengst transcendert sin liturgiske funksjon, og fortsetter å appellere til og trollbinde et i stor grad sekulært publikum på tredje århundret. På en eller annen måte har han lykkes i å gjøre gjennomreligiøs materie universelt begripelig. Selv i pasjonene, som i grunnen bare er resitasjon av bibeltekst, er den menneskelige erfaringen formidlet med en klarhet og intensitet som langt overskrider den strenge protestantiske verdensanskuelsen som ligger til grunn. Kanskje ikke så rart, når det kommer til stykke, at en dypt religiøs mann anså det kristne budskapet som det mest universelt menneskelige han kunne tenke seg, men det er likevel litt av en bragd. Det skyldes ikke bare at musikken er gjennomborende vakker, og forunderlig intrikat og helt gjennomsiktig på samme tid, men handler også i stor grad om hvordan Bach tonsetter teksten.

Et eksempel på dette er øyeblikket der disippelen Simon Peter blir konfrontert med sin unnfallenhet idet hanen galer. Evangelisten lar den tilsynelatende trivielle setningen runge i sin brutale enkelhet: “und alsbald krähte der Hahn” (og straks gol hanen). Og med det deler han menneskeheten i to – de som står i stormen og holder hodet høyt hevet like til døden, og de som har nok med å redde sitt eget skinn. Både troende og ikke-troende og alle varianter derimellom kan vel kjenne seg igjen i den evige angsten for å havne i sistnevnte kategori når det virkelig gjelder, og identifisere seg med Peters skam over å svikte seg selv på det groveste.

Et annet sterkt virkemiddel Bach bruker, er at selv om solister har rollene som de bibelske skikkelsene, er det ikke disse rollefigurene som synger de følelsesladde ariene. I eksempelet over, er det således ikke Peter selv som utagerer smerte, anger og fortvilelse i den påfølgende arien, men den anonyme “tenor”, og det blir derfor til syvende og sist musikken som utmaler dramatikken og det eksistensielle dramaet. Slik blir hendelsene opphøyet (eller nedgradert, avhengig av øyet som ser), til noe allmenngyldig.

Ingen felles visjon Kveldens versjon lider under et påfallende fravær av en felles kunstnerisk idé, både musikalsk, stilistisk og formidlingsmessig. Det er som om dirigent, kor, orkester og solister ikke er enige om hva Johannespasjonen skal være – en teaterforestilling der rollene spilles ut med patos og innlevelse, en stram konsert med musikken i sentrum, eller noe midt imellom?

Diskusjonen om hvordan tidligmusikk skal spilles har høye bølger og steile fronter, men uansett hva man mener om saken, er det vanskelig å komme utenom signaturinnspillingene til John Eliot Gardiners og hans ensembler English Baroque Soloists og The Monteverdi Choir. Samtlige sangere og musikere formidler med den ytterste inderlighet, men likevel så til fingerspissene gjennomført og stilmessig enhetlig at de individuelle prestasjonene trår tilbake, og fortellingen og musikken havner i forgrunnen. Ikke slik å forstå at Gardiners tolkning er det eneste svaret på spørsmålet, det finnes dem som ønsker seg mer dramatikk og bevegelse, men i alle tilfelle vakler Bachs musikalske byggverk når man ikke velger en felles tilnærming.

Det kan høres ut som om orkesteret etterstreber et slankere klangideal enn Solistkoret, og helt til å begynne med er de ikke enige om tempoet heller – koret ligger et lite hakk foran – men de synger og spiller seg mer og mer sammen i løpet av konserten. Størst er kontrasten mellom solistene. Mezzosopran Marianne Beate Kielland synger så fløyelsmykt og jevnt at hun kunne sklidd rett inn i en av Gardiners innspillinger, mens sopran Elizabet Watts holder lite tilbake og er nærmest operatisk i stilen. De to bassene har også ulik tilnærming. Peter Harvey synger også Kristus på Gardiners nyinnspilling fra 2011, og har naturlig nok den varme og runde klangen og kontrollerte intensiteten som Gardiner krever av sine sangere, mens Krešimir Stražanac synger bassariene på en hektisk og dramatisk måte, men uten virkelig å formidle innholdet. Andrew Staples synger evangelisten og tenorariene, og lykkes langt bedre med det siste. I ariene viser han fram en elastisitet og egalitet som langt på vei mangler i evangelistpartiene, spesielt i høyden. Blant korsolistene er tolkningen heldigvis mye mer samstemt, og samtlige gestalter sine roller med innlevelse, presisjon og overskudd.

I orkesteret er det mange gode prestasjoner, spesielt fløytistene, organisten og gambisten, og cellisten som akkompagnerer resitativene, men merkelig nok er ingen av dem er nevnt i programmet, enda mange er solistisk eksponert. Konserten er på sitt beste i tuttipartiene som utgjør de dramatiske ytterpunktene: Når koret sylskarpt og presist portretterer den sinte folkemengden som krever Jesus korsfestet, og når tekst og musikk smelter sammen i formidlingen av menighetens bunnløse anger etter at Jesus er død, i korsatsen “Ruht wohl, ihr heiligen Gebeine”.

I et nøytralt og forholdsvis uhøytidelig konsertlokale (med dårlig akustikk) er det en stor utfordring å formidle store eksistensielle spørsmål og få tak i den dirrende åndelige tilstedeværelsen i musikken. Kveldens ensemble lykkes dessverre bare glimtvis.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no