Kvalitet mot fascisme

Da norsk kulturpolitikk slik vi kjenner den ble formet i de første tiårene etter andre verdenskrig, fantes det først ikke tv. Ingen gikk med skjermer i lommene sine, og påvirkningen fra amerikansk kulturhegemoni var relativt uskyldig sett gjennom det 21. århundrets briller. Den politikken som føres i dag er en videreføring av dette. Spørsmålet er om den utgjør den strukturen som skal til for å stå i mot totalitære krefter, kunstig intelligens og amerikanske og kinesiske milliardkonserner på jakt etter verdensherredømme. I oktober i fjor skrev Bernhard Ellefsen, kulturredaktør i Morgenbladet, et manifest for norsk kulturpolitikk der han oppfordrer til radikal nytenkning. Ellefsens utgangspunkt er at han mener vi trenger en mer målrettet kulturpolitikk for å redde oss fra tek-fascismen. Målet må være mest mulig antifascistisk bolverk for pengene. I teksten påpeker han at norsk kulturpolitikk er markedskorrigerende og at formålet med en offentlig finansiert kultursektor er å stimulere til skapelse og formidling av kunst vi ellers ikke hadde fått. Dette markedskorrigerende aspektet er av stor betydning dersom vi ønsker å påvirke hvilken kultur befolkningen har tilgjengelig. I 2026 er Kulturdepartementets budsjett på 26 milliarder kroner. I Ellefsens tankeeksperiment er det et poeng at det ikke skal tilføres mer penger, men at det er omstrukturering som skal løse problemene. Han innser at noe kan gå tapt på veien, men mener at det kanskje er greit at kunsten får lavere kvalitet dersom det betyr et mer tilgjengelig kunstliv. Et annet tiltak er færre faste ansatte og at regionteatrene skal bli mer oppsøkende og kanskje ikke ha egne hus. For Ellefsen er det sentralt at publikum må være kulturpolitikkens og pengenes mål, ikke kunstnerne.

Hvorfor fremstår det ikke nytt?

Ellefsens konklusjoner virker på den ene siden som gjenkjennelig nyliberalisme med et snev av verdikonservatisme, og på den andre siden som en oppfordring til kamp mot nettopp en nyliberalistisk og markedsorientert forståelse av kulturens samfunnsrolle. Dette gjør at teksten fremstår som en blanding av overmodig provokasjon og bestefaderlig fornuft. Men både størrelsen på og retorikken i utspillet gjør at jeg tenker teksten må leses som et oppspark til debatt. Da den store debatten uteble etter at teksten først ble publisert, ble jeg litt skuffet over at så få av de som er avhengig av en velfungerende kulturpolitikk for å utøve sitt virke, ikke benyttet muligheten til å tegne en høyere himmel eller svare praksisnært om hvilke utfordringer som vil kunne oppstå om disse forslagene ble en realitet. Et av hovedproblemene med Ellefsens foreslåtte tiltak er at det som i navnet blir omtalt som en «radikal nyorientering» ikke fremstår så veldig ny. Konseptet med effektivisering er velprøvd. Særlig har effektivisering vært en viktig del av Høyres kulturpolitikk de siste stortingsperiodene. Da Erna Solbergs regjering innførte den såkalte ABE-reformen i 2015, gikk det etter hvert hardt utover kunstinstitusjonene, som i likhet med offentlige etater ikke fikk justert sine tilskudd. Disse institusjonene var allerede svært effektivt drevet, antall fast ansatte er de aller fleste steder skåret til benet, og særlig på teaterfeltet er de fleste kunstnere tilknyttet scenekunstinstitusjonene på frilanskontrakter. Resultatet av denne effektiviseringen har i stor grad vært at publikum må ta en større del av regningen. Ellefsen ønsker seg billigere, sågar gratis teater, men konsekvensen av effektiviseringspolitikken har vært det motsatte; billettprisene har økt.

Mer kvalitet per krone

Ellefsen henviser til nytilsatt direktør i Kulturdirektoratet, Øystein Strand, som i et intervju i forbindelse med ansettelsen sa til Morgenbladet at «(e)ffektivisering har to hensikter: Den ene er å spare penger, den andre å øke kvaliteten.» En mulig lesning av dette er at effektivisering innebærer å sikre seg at man får høyest mulig kvalitet for pengene som bevilges. Det er jo veldig fint om pengene som bevilges utnyttes til det fulle, men problemet er at det er vanskelig å måle hvor mye kvalitet en krone avføder. Når støtte skal bevilges, må det derfor vurderes hva potensialet for kvalitet er, og det må tas hensyn til at kvalitet også er avhengig av mulighet til å ta risiko og rom for å feile. Som eksempel på effektiv, folkelig og publikumsvennlig teaterdrift ser Ellefsen til det Oslo-baserte Tigerstadsteatret. De har blant annet hatt suksess med sitt eget mobile teater, Tigerbussen, som er en liten black box inni en stor expotrailer. Den kjører de rundt i Oslo med og viser gratis teater til byens barn. Prosjektet har vært vellykket blant annet fordi Tigerstadsteatret har fått til å lage flere forestillinger av høy kvalitet inni bussen, i tillegg har de fått til å bygge en teatral og festlig ramme rundt teaterhendelsen. Men det er også et krevende prosjekt som ikke er billig. Man skal ikke snakke lenge med tilskuddsbevisste aktører i det frie scenekunstfeltet i Oslo før det bobler opp en irritasjon over Tigerstadsteatrets høye tilskudd, særlig over hvor stor andel av Oslo kommunes kulturbudsjett som tilfaller dem. Tigerbussen er et vellykket prosjekt, men hvorvidt man får mest mulig kvalitet per krone ved å støtte det prosjektet fremfor å dele pengene på flere aktører som spiller mer på tradisjonelle arenaer, er et åpent spørsmål. Når Ellefsen bruker Tigerstadsteatret som modell for regionteatrene, er det som om han glemmer at de fleste regionteatrene allerede jobber oppsøkende. Teater Vestland, Turnéteatret i Trøndelag, Teater Innlandet, Nordland Teater og flere andre produserer teater for turné og reiser rundt i hele sitt område. Det er fantastisk å tenke på at et så langstrakt og tidvis vanskelig geografisk tilgjengelig land som Norge presenterer profesjonell scenekunst på så mange små steder. I en episode av Morgenbladets egen podkast Ubehaget i kulturen sier Ellefsen at det ikke er sikkert at disse teatrene trenger hus. Men det er for det første vanskelig å produsere scenekunst dersom man ikke har et fast tilholdssted – de trenger prøvelokaler, kontorer og verksteder. For det andre har husene en viktig lokal funksjon, det er steder som skaper lokal identitet og som gjør det mulig å samarbeide med andre lokale krefter som frivillige organisasjoner og amatørteatervirksomhet. Flere av disse husene, som for eksempel Nynorskhuset i Førde og det nye teaterhuset til Beaivvas i Kautokeino, er samlokalisert med andre kulturtiltak. Å effektivisere vekk en teaterbygning vil samtidig fjerne mye av det lokale overskuddet som oppstår i møtene mellom hus og sted. Et av Ellefsens tiltak er en reduksjon i fast ansatte. Når det gjelder scenekunstsektoren, finnes det gode argumenter for at kunstnere kan knyttes til institusjoner på engasjementskontrakter som følger de kunstneriske ledernes åremål. Det vil gi institusjonene mulighet til å formes rundt en kunstnerisk profil og visjon, noe som kan være fruktbart for måten man tenker rundt kunstskapelse på. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at faste ansettelser bidrar med kontinuitet og gir stabile arbeidsforhold og ensembler. Ellefsen vil at vi skal ha en kulturpolitikk som setter publikum i sentrum, men det kan nesten leses som at det skal skje på bekostning av kunstnerne. Selv om enkelte institusjoner som orkestrene og de største scenene ansetter utøvere fast, veksler de aller fleste aktører i kunstfeltet mellom korte kontrakter, frilansoppdrag og prosjektmidler. Det er også en kjensgjerning at de forskjellige formene for kunstarbeid har ulike funksjoner i helheten og at en nedleggelse av de faste ensemblene kan føre til at økosystemet endres og at tilbudet vil innskrenkes. Jeg er bekymret for om en bevegelse vekk fra de ensemblebaserte organisasjonene til fordel for mer prosjektbasert arbeidskraft, vil gjøre institusjonene til budsjettposter det er lettere å saldere, noe som minner meg om den kulturpolitiske situasjonen i for eksempel Nederland og Belgia der den frie scenekunsten nå har vanskelige vilkår etter i lang tid å ha blitt ansett som institusjonenes arvtakere. Retorikken minner meg også om daværende kulturbyråd Hallstein Bjerckes forslag fra 2013 om å gjøre Oslo Nye Teater til et prosjektteater uten at det ble gjennomført i praksis.

Kvalitet som egenverdi

Det er vanskelig å avgjøre hva høy kvalitet er eller hvilken virkning den har. Det vil også ofte være uenigheter om hva som er bra og hvorfor. Derfor er det igjen vanskelig å vurdere kriterier som kvalitet opp mot andre også viktige kriterier som tilgjengelighet. Ellefsen bruker Den Norske Opera & Ballett som eksempel, et sted han mener det er mye høy kvalitet. Fordi det som lages i Operaen nesten alltid er bra, mener han, hadde det ikke gjort noe om det ble firt litt på kvaliteten hvis det betydde at flere mennesker fikk oppleve det. Operaens forestillinger er ofte store produksjoner der de medvirkende har en spesialkompetanse man sjelden får se andre steder, enten det er innen opera eller ballett. Det er også Norges dyreste scenekunstinstitusjon, og jeg skjønner at det er noe besnærende ved tanken om omfordeling av midlene. Men opera er også en kunstart som fort mister appellen hvis det begynner å knake i sammenføyningene eller utføringen ikke er helt på høyden. Forskjellen på svært god og halvgod opera er ikke ubetydelig for om resultatet fremstår som en museal og utdatert kunstart eller som det beste mennesker har skapt. Skal Operaen ha legitimitet og gjøre seg fortjent til de uansett høye summene de bevilges, er de også nødt til å levere kunst som i hvert fall tidvis har høy kvalitet. Det har betydning at kunsten fremstår utforskende og om den er i bevegelse og i dialog med verden og kunsten rundt seg. I dag er mange av Den Norske Opera & Balletts produksjoner såkalte leieproduksjoner som er produsert i utlandet flere år før de kommer til Oslo. I møte med disse forestillingene hender det at man opplever et stivnet kunstuttrykk, et verk som ikke kommuniserer på en spesielt god måte til det publikummet det møter i øyeblikket. Dersom lavere billettpriser skal finansieres ved å fire på kvaliteten, ville det i praksis bety enda færre egenproduksjoner og urpremierer i tillegg til mindre nyskrevet norsk opera til fordel for internasjonale svisker og historisk orienterte produksjoner.

Kvalitet er derfor nødvendig for å gi kulturpolitikken og tilskuddspraksisen legitimitet. Men kvalitet har også en verdi i seg selv, ikke minst hvis vi ønsker oss mest mulig antifascistisk bolverk. En av grunnene til at kunst er en god investering, er at den på svært ulike og mangfoldige vis tematiserer hva det er å være menneske. Kunstopplevelser av høy kvalitet setter i gang tankene og åpner verdener for publikum. Flere kunstarter, men kanskje spesielt scenekunsten, kommer til uttrykk gjennom kollektiv samhandling, og er det noe vi trenger i møte med både tek-fascismen og den helt vanlige fascismen som omringer oss, er det troen på det menneskelige og en interesse og undring for hva det menneskelige består i. Skal vi gjenreise humanismen, mener jeg kunsten må løftes frem. Da kan vi ikke gå på akkord med kvaliteten eller akseptere at kunsten skal være mindre nyskapende, aktuell eller håndverksbasert.

Penger og tilgjengelighet

Som kulturpolitisk kommentator kan jeg tillate meg å løse kulturpolitiske floker ved å oppfordre til at det må tilføres mer penger, uten at jeg trenger å gjøre prioriteringer på samme måte som politikerne. Jeg setter derfor pris på Ellefsens forsøk på å gjøre seg noen tanker om hvor det er mulig å kutte dersom vi vil styrke kulturen og gjøre den mer tilgjengelig, uten at det blir tilført friske midler. Men jeg synes ikke han overbeviser om at det er mulig. Effektiviseringspolitikken som har vært ført, har ledet til permanente skader på kulturlivet. Etter publiseringen av Ellefsens manifest trykket Morgenbladet et intervju med Wenche Viktorsdatter Paulsen som er relativt ny som teatersjef på Riksteatret. Hun er opptatt av publikumsmøtene og av betydningen av å trekke nytt publikum til teatret. I intervjuet sier hun at én ny publikummer de klarer å rekruttere må telle som ti av publikummerne på Nationaltheatret. Dette førte til et svar fra Nationaltheatrets teatersjef Kristian Seltun, der han henviser til teatrets suksess med den siste oppsetningen av Dyrene i Hakkebakkeskogen. I en kommentar til dette skriver Ellefsen at Riksteatret på grunn av satsningen på nye publikumsgrupper og åpenheten for at det kan føre til lavere egeninntekter, må anses som den mest progressive teaterinstitusjonen i Norge om dagen. I kommentaren er han også sterkt kritisk til at Nationaltheatret satser så tungt på noe så utdatert som Dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg er enig med Ellefsen i at Nationaltheatrets programvalg ikke er progressivt, men mens jeg skriver denne teksten, melder teatret om at de har slått publikumsrekorder i 2025. Ikke bare har de solgt rekordmange billetter, men et stort antall av publikummerne, hele 25%, kommer fra andre kommuner enn Oslo. Det er altså all grunn til å tro at Dyrene i Hakkebakkeskogen har vært mange barns første møte med profesjonelt teater. Her ser det ut til at teatret har oppnådd å være tilgjengelige samtidig som det har kostet staten mindre. Hovedproblemet med oppsetningen av Dyrene i Hakkebakkeskogen er at den er svak. Det store spørsmålet er om det gjør noe. Jeg vil insistere på at dersom teatret hadde laget en bedre forestilling, en som ikke oppleves som et overheng fra 1950-tallet på syre, men et gjennomarbeidet og relevant stykke arbeid, så hadde dette publikummet hatt en bedre teateropplevelse. Samtidig må jeg innse at kjente titler har en viss appell som fører til høyere billettsalg og at hvis Nationaltheatret ikke har økonomiske forutsetninger for å ta risiko, vil vi få servert et program som har en større kommersiell trygghet. Det er åpenbart når man ser på Nationaltheatrets program at de tenker kvantitet og kvalitet parallelt og i samme åndedrag, men det kvantitative er blitt en enda viktigere rettesnor. Dyrene i Hakkebakkeskogen er effektiviseringens konsekvens og resultatet av en politikk og en strategi der teatrene skal bruke mindre penger per publikummer og der tilgjengelighet trumfer kvalitet. Selv om Nationaltheatret vil fronte dette som en seier, er det åpenbart at noen babyer blir borte med badevannet gjennom denne strategien. Jeg leser Ellefsen som at han heller ikke synes dette har vært en god strategi selv om det har trukket mange tilskuere, men spørsmålet er hvorvidt et annet teater er mulig innenfor de forutsetningene teatret har i dag.

Gjenreise humanismen

Selv om den radikale nyorienteringen må handle om å se fremover og løse våre nåværende problemer med verktøy tilpasset vår tid, tror jeg det er fornuftig å skue bakover til da ideene om demokratisering av kunst først fikk vind i seilene. Folketeaterbevegelsen oppstod i Tyskland på slutten av 1800-tallet som et initiativ som skulle sikre vanskeligstilte tilgang til kulturelle opplevelser. Bevegelsen ble innflytelsesrik og påvirket teaterpolitikk over hele verden. Det finnes derfor ulike retninger med forskjellig fokus, men hovedideen er gjennomgående at kunsten som tidligere tilhørte elitene skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk stilling eller sosial klasse. Innenfor ideen finnes det to strømninger, én der elitens teater skal tilgjengeliggjøres for hele folket og én estetisk nyorientering der folkets egen kultur skal løftes inn i høykulturens rammer. Opprettelsen av Det Norske Teatret og ideen om at teater skulle spilles på landsmål, var i sin tid et radikalt uttrykk for tanken om at teatret skulle nå hele folket på deres eget språk. Hvis vi skal bygge en kulturpolitikk for vår tid, er det klart det må tas hensyn til at publikum er mangfoldig og har et større tilfang av interesser og referanser enn det de hadde i monokulturens storhetstid i perioden etter andre verdenskrig. For at kunsten skal ta opp i seg og reflektere samtiden og menneskene som lever i den, må det være plass til estetiske nyorienteringer. Samtidig er kulturarv, kunsthistorie og referansebiblioteket ikke noe som bare tilhører et visst segment av befolkningen. Den er og skal være felleseie. Det betyr ikke at alle i Norge skal eller trenger å oppsøke kunstinstitusjonene, men at de skal oppleve at de kan om de vil og at samfunnet som fellesskap skal insistere på at det som skjer der har en verdi utover underholdningen og utkledningen. Legitimiteten må finnes i insisteringen på denne verdien og på at kunsten betales for av det offentlige fordi det har betydning for demokratiet at alle skal kunne komme dit. Hverken skapelsen av rom for estetisk nyorientering eller tilgjengeliggjøring av kulturarv og referansebibliotek kan gjøres uten økonomisk styrking. Dette prosjektet lykkes ikke om det ikke blir billigere og lettere å oppsøke kunsten. I tillegg må det insisteres på at kunst og kultur har en humanistisk, demokratisk og eksistensiell verdi, og institusjonene må fremstå som tydeligere alternativer til de kommersielle arenaene. Bare på den måten kan vi gjenreise ideen om kunst som en demokratisk nødvendighet, som et antifascistisk bolverk mot fascisme i alle former. Jeg skulle virkelig ønske alt som skulle til var litt omstrukturering, nedlegging av noen regionteatre og lavere kvalitet i Operaen, men skal vi bruke kunsten til å gjenreise humanismen trengs det tid, tanker og penger.