Kunsten å omgås fremmede

«Jeg sa til meg selv: Du er ikke så ensom som du vil ha det til./ Jeg sa til meg selv: Du er ikke et uelskelig menneske./ Jeg sa til meg selv: Når tar du mot til deg, selger leiligheten din i byen og kjøper deg et hus ute på landet./Senere sa jeg: Nå har du det huset ditt./ Det var i dag tidlig, det siste der./Jeg satt ved frokostbordet og kikket ut i hagen». De første replikkene i Arne Lygres nye skuespill Vær meg fremmed kommer fra rollefiguren Anja, spilt av Nina Ellen Ødegård. Ordene lyder som en privat bekjennelse formidlet til en nær venn eller som refleksjoner man vanligvis bare ville tenkt inne i seg. Men Anja snakker ikke til seg selv eller til en nær venn. Hun snakker til Sivert (Glenn André Kaada), en fremmed mann hun nettopp har møtt tilfeldig på innsiden av en stor skulptur et sted langs kysten i Norge. I et kort øyeblikk gir Lygres tekst meg følelsen av at jeg kikker rett inn i levde liv og at dette møtet mellom to fremmede kunne ha skjedd hvor som helst, her og nå, i den virkelige verden. Oppsetningen som jeg ser på Det Vestnorske Teateret, er et samarbeid mellom Rogaland Teater, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen. Når jeg ser forestillingen, er det nesten to uker siden urpremieren i Stavanger, men det er umulig å oppdrive billetter til første spilledag i Bergen. Den store interessen skyldes kanskje at Lygre den siste tiden har fått mange utmerkelser og at flere av landets institusjonsteatre har omfavnet ham. Dessuten har Rogaland Teater hentet inn regikrefter utenfra: Den franske regissøren Stéphane Braunschweig står for både regi og scenografi i Vær meg fremmed. Han har allerede hatt regi på flere av Lygres skuespill i Frankrike.

Kald betong, ensomme folk

Braunschweig har laget et stort og kaldt rom: Både bakveggen, taket, gulvet og de to sceneveggene som skrår innover er satt sammen av firkantede, gråfargede betongliknende plater. Scenografi forestiller det store skulpturelle objektet i Lygres tekst der samtalene mellom de fire fremmede foregår. Det henger en slags uro fra taket som er laget av korte, brune stenger, og i midten av rommet er det en liten sirkelformet dam. Slanke betongbenker er festet langs de to veggene. Lyden av vann som drypper fra uroen og treffer dammen med små «plopp» høres gjennom høyttalerne og skaper en huleliknende følelse, som om dette tilfluktsstedet nærmest befinner seg utenfor tid og rom.  Den minimalistiske scenografien gir først og fremst mye av fokuset til dialogen og skuespillerne. Den massive betongen har et hardt, kaldt og anonymt preg som rent visuelt forsterker den ensomheten det etter hvert viser seg at gruppen på scenen har til felles. Geir Hovlands lysdesign og komponist og lyddesigner Xavier Jacquots musikk og lyd bidrar underveis til små, nyanserte stemningsskift som på vellykket vis går nesten i ett med omgivelsene og replikkene og lager virkningsfulle kontraster mellom forgrunn og bakgrunn i scenebildet.

Sorgmunter realisme

De fire rollefigurene i Vær meg fremmed utgjør på gjenkjennelig vis et slags gjennomsnitt av den norske befolkningen. Når forestillingen begynner, sitter Anja (Nina Ellen Ødegård) og Sivert (Glenn André Kaada) alene på den ene benken. Det ser ut som begge to har kjøpt antrekkene sine på kleskjeden Match. Hun har på seg blå sommerkjole, trenchcoat og hvite joggesko. Han har på seg mørke jeans, hvit skjorte og beige allværsjakke. De likner vanlige middelklassefolk i en gjennomsnittlig norsk by, men befinner seg i ulike livssituasjoner: Anja er midtveis i livet, skilt og barnløs. Sivert er også skilt og har mistet kontakt med sønnen sin, mens Johanne (Reidun Melvær Berge) er i tjueårene og gravid med barnet til en nylig avdød venn. Minda (Marianne Nielsen) er eldre enn de andre, lever alene og kjenner seg ferdig med folk generelt. Braunschweigs regi kan kanskje best beskrives som en sorgmunter realisme: Ensemblet spiller på en dempet og naturlig måte som passer godt til den sceniske helheten. Skuespillerne har en underspilt, litt sår humor og komikk i replikkene som får publikum til å humre av det som sies, som for eksempel når Sivert helt innledningsvis nesten litt flau over seg selv sier at «Jeg må ut, ikke alltid så mye for å være ute, men kanskje heller for å ha vært ute når jeg kommer hjem». Eller når Anja forteller om hvordan hun kastet ut mannen sin fordi hun ikke holdt ut med en som overøste henne med godord. Det er som om de ser seg selv utenfra, blir selvbevisste og gjør narr av egen elendighet og ensomhet. Slik oppstår en rekke hverdagslige, klumsete og høyst gjenkjennelige øyeblikk.  Braunschweig lykkes med å utnytte den iboende spenningen i stykkets kjerne rundt hva som kan vokse ut av en plutselig og flyktig fortrolighet mellom fremmede som betror seg til hverandre. Det som oppstår er både godt og vondt, og spesielt gnisningene og de gryende konfliktene understrekes og spilles ut i scenene. Anja hever stemmen og blir barnslig og trassig sint på Johanne for at hun forstyrret henne og Sivert og roper oppgitt «Må alle fine øyeblikk tas fra meg?!». Det skal altså ikke mye til før tonen blir besk mellom de fire og de påpeker svakheter og potensielle feil ved hverandre.

Større ambisjoner?

Nesten alt stemmer i denne oppsetningen, og mye er takket være innsatsen til de fire i skuespillerensemblet. Nina Ellen Ødegård gjør en troverdig tolkning av Anja og evner å fremstille en litt intens og sosialt ujustert dame som har vært for mye alene, mens Glenn André Kaada på sin side spiller en litt tafatt, engstelig og lukket Sivert som fikler med hendene. Marianne Nielsen i rollen som Minda står i sterk kontrast til de andre med sin veldig bestemte og selvsikre fremtoning, mens Reidun Melvær Berge i rollen som Johanne rommer pendlingen mellom sorg, sinne og fremtidshåp på en intuitiv måte. Imidlertid opplever jeg forestillingen som noe statisk. Både den fysiske bruken av scenerommet og retningene dialogene tar er litt forutsigbar. Selv om det skjer små skift underveis og skuespillerne forflytter seg i forhold til hverandre, har de lite å spille på i selve rommet. Når Braunschweig så poengtert velger å dyrke en regi der skuespillerne spiller ut konfliktene seg i mellom flere ganger, fremheves og blåses det dramatiske opp, mens det impulsive og springende i dialogene til Lygre dempes. Selve teaterteksten har en stor undring og åpenhet i seg som jeg synes iscenesettelsen gir for lite plass til, og resultatet er at tolkningsrommet blir mindre luftig og at rollefigurene oppleves som satte og forutsigbare. Kanskje handler det til syvende og sist om at jeg ønsker meg større ambisjoner fra regissøren og teateret og at jeg har sett Lygre gjort nesten på denne måten før. Når det er sagt, er denne oppsetningen av Vær meg fremmed likevel blitt en stram og solid produksjon der skuespillere og regissør er tro mot sitt eget prosjekt.