Kaotisk om kongemakt

Henrik Ibsens Kongsemnerne utspiller seg i første halvdel av 1200-tallet i et Norge der mektige menn kjemper om tronen. Dramaet er skrevet i 1863, i en tid hvor nasjonsbygging sto på agendaen, og det følgelig var stor interesse for eldre, norsk historie. Ibsen hentet materiale fra Snorre Sturlasons kongesagaer og P.A. Munchs bokverk Det norske folks historie. Fortellingen starter med at Inga, Haakon Haakonssons mor, har bevist sin sønns status som kongssønn gjennom såkalt jernbyrd. Man skulle la seg brenne av glødende jern, og hvis brannsårene forsvant innen kort tid, kunne man stole på at personen snakket sant. Når Inga viser frem sine helede hender, kan Haakon hevde sin rett til tronen. Det er han imidlertid ikke alene om, og det oppstår en rivalisering mellom kong Haakon og jarl Skule Bårdsson. Ikke engang det at Haakon gifter seg med Skules datter Margrete, skaper fred mellom dem. Mens Haakon ser det som sitt gudgitte kall å forene landets folk under én konge, mangler Skule en tilsvarende motivasjon for sin makthungring.

Overdådig mangfold

I Ibsens tekst ramler vi rett inn i dette merkelige scenariet med jernbyrden mens en mengde ukjente karakterer mener veldig sterkt om hvem som skal regjere i landet. Det mangler ikke på hverken dødstrusler, tung symbolikk eller kronglete arverett, og lest med dagens briller kan det hele fremstå noe stivt. Regissør Yury Butusov spiller muligens på dette når han lar åpningsscenen på Trøndelag Teater bestå av mange skuespillere som roper ut sine replikker i motvind. Til tross for at skuespillerne snakker høyt og overdrevent artikulert, drukner stemmene deres i stormen. For oss som nylig har lest originalteksten og følt oss litt fremmedgjort i møte med det oppstyltede anslaget, er dette et morsomt grep. Siden det er vanskelig å høre hva som blir sagt, mistenker jeg imidlertid at starten på forestillingen må fremstå uforståelig om man ikke har noe forhold til teksten fra før. Aleksandr Shishkin-Hokusais kostymer og scenografi er storslått, med borgruiner, ekte trær og hestemodeller i troverdig størrelse. Krigernes rustninger blir supplert med rosa dresser og solbriller. Skule sprader på sin side rundt med bowlerhatt, vest og stokk. Det visuelle uttrykket er overdådig, og hovedscenen utnyttes til fulle. Her er det digre, velplasserte kulisser som effektivt skaper romfølelse og atmosfære. Det er imidlertid uklart hva som er motivasjonen bak enkelte av valgene, slik som spennet i kostymer. Den eklektiske helheten går noen ganger på bekostning av fine enkeltgrep, som en nydelig scene hvor trær senkes ned fra taket mens hjortegevirer ligger strødd utover og speiler seg i et blankt scenegulv. Bruddet mellom det finstemte og det outrerte blir for skarpt. Musikken, som er valgt ut av Butusov, følger samme mangfoldige spor. Alt fra Beatles og Bach til Boine (og en rekke andre) er representert.

Fjasete regivalg

Haakon er fortellingens heltefigur som følger et større kall. Kongstanken går ut på å forene gjenstridige folkeslag og å lede et samlet Norge. Skule lar seg derimot påvirke av suspekte rådgivere samtidig som han er sjalu på den visjonære Haakon. Sistnevnte fremstår likevel endimensjonal sammenlignet med den menneskelige og tvilende jarlen. Psykologien hos Skule er med på å gjøre fortellingen tidløs. Skules møte med Jatgeir Skald er sånn sett et høydepunkt, i Ibsens drama så vel som på Trøndelag Teater. På dette tidspunktet er Skule nær ved å gi opp det å bli konge selv om han har overtaket på Haakon. Jarlen har innsett at mangelen på en kongstanke gjør krigføringen meningsløs. Jatgeir og Skule har en innsiktsfull dialog om tap og meningen med livet. Skule får ikke tilbake motivasjonen før han oppdager at han har en, hittil ukjent, sønn – en arving som vil følge ham i tykt og tynt.  Skuespiller Hans Petter Nilsen gjør en ypperlig jobb med å levendegjøre Skule, han får frem de motsetningsfylte kreftene som river i karakteren. Likevel opplever jeg at karakterenes indre liv og motivasjoner ofte drukner i fjasete regi. Ved flere anledninger lar Butusov Skule krabbe rundt på alle fire, pesende som en hund. Dette skal åpenbart synliggjøre et makthierarki og spiller på Jatgeirs bemerkning om at det jarlen ønsker seg av sine følgere, er en hunds lojalitet. Det er overtydelig og platt. I Ibsens slående sluttscene velger Skule å la seg drepe av Haakons menn. Han har forstått at han ikke kan kopiere Haakons livsverk, men han kan dø for det. Videre vet Skule at om han drøyer, slik at kongen selv må drepe ham til slutt, vil det ødelegge forholdet mellom datteren Margrete og Haakon. På Trøndelag Teater akkompagneres Skules dramatiske valg av Margrete som ruller maniert rundt på scenegulvet mens en av de dresskledde mennene danser i ring rundt et tre, som om han var på syretripp. Det fremstår tullete og tar brodden av situasjonen.

Mangler retning

Jeg savner at forestillingen spisses på en måte som gjør det tydelig hva regissør og teatret ønsker å fremheve i originalmaterialet. Hvis målet er å vise hvordan fortellingen er aktuell i dag, kunne det for eksempel vært fruktbart å fokusere mer på de ulike lederstilene til Haakon og Skule, slik Steinar Bjartveit og Kjetil Eikeset skriver så godt om i antologien Henrik Ibsens Kongsemnerne: Teater, historie og resepsjon (2020). Her skiller de blant annet mellom personlig engasjerte ledere og byråkratiske administratorer, og det er ikke vanskelig å skjønne hvilke grupper Haakon og Skule tilhører. Et allmenngyldig poeng hos Ibsen er hvordan en leder ikke bare bestemmer over sine følgere. Vedkommende må også gjøre det som forventes av en lederskikkelse selv om det ikke alltid stemmer overens med egne verdier. Dette blir tydelig når Haakon ber sine menn advare Skule slik at jarlen kan flykte fra sin dødsdom. Haakon vil egentlig ikke drepe Skule, men han er bundet av sine ord. Hos Ibsen sier Haakon dette i klartekst, men i teaterforestillingen blir det bare formidlet halvveis. Problemet blir da at Kongsemnene på Trøndelag Teater ikke virker å ville noe spesielt, og forestillingen ender opp som utsvevende heller enn betydningsfull.