Humus, kebab, terrorist, islam

– Ibsen levde og skrev i en periode av verdenshistorien som bød på framveksten av omfattende sosiale bevegelser, men tydeligvis gjorde ingenting av dette inntrykk på ham. Hos Ibsen finnes ikke arbeiderklassen. Stykkene hans handler ikke om samfunnskonflikter, men om dissonanser innen borgerskapet, sa Kjartan Fløgstad i et foredrag i 2010, basert på en bok om borgerskapet i europeisk litteratur av den italienske litteraturforskeren Franco Moretti.

Dette må virksomheten til Ibsen Awards sies å være et kraftfullt svar på. Den vesle organisasjonen som holder hus hos Teater Ibsen og ledes av Hilde Guri Bohlin, har en kontinuerlig aktivitet gående over store deler av verden. Dels ved aktiv bistand til de til i år 39 ulike prosjektene i 27 land som har vært igangsatt ved hjelp av organisasjonens stipendutdelinger. Dels ved festivalen som arrangeres annet hvert år hvor prosjektene presenteres, møtes og brynes mot andre prosjekter og blir gjenstand for utvekslinger og samtaler.

Kunstnerisk og pedagogisk visjon Da jeg hang i foajeen på Teater Ibsen og pustet ut etter at årets Ibsen Awards Festival var over la jeg merke til to kvinner som sto ved inngangen til salen og holdt rundt hverandre – lenge. På under to uker hadde de og deres medstudenter ved masterutdanninga i teater på KHiO levert en tour de force av en forestilling, Work Unknown: et på mange måter forvirrende, men også interessant og tidvis sterkt berørende verk som hele veien bar i seg og synliggjorde selve arbeidsprosessen fram mot resultatet.

Fra tid til annen har jeg av nysgjerrighet oppsøkt visninger på Teaterhøgskolen, for å sjekke ut hva som rører seg blant vordende scenekunstnere. Mange av disse arbeidene har vært interessante, men har ofte båret preg av å liksom være surfet inn på overflaten av de forholdsvis enorme ressursene som studentene har tilgang til.

Men her kunne man merke at stoffet var hentet fra et annet sted, et sted som er der uavhengig av de komfortable omgivelsene som skaperne og aktørene beveger seg rundt i til daglig. Og likevel er det viktig å framheve at dette samarbeidet blir til og forløses som resultat av en kunstnerisk og pedagogisk visjon, som strekker seg et godt stykke utover det snevert teatermessige. Masterstudentene i teater er jo i stor grad modne kunstnere som i flere år har satt spor etter seg ute i feltet, og som søker seg til skolen for å få tid, rom og ressurser til å utvikle og fordype seg i sitt eget arbeid. Det tenkes bemerkelsesverdig kollektivt. Kullet består av kunstnere innen ulike disipliner; regi, dramatikk, lyd, lys, video, scenografi og skuespill, og her fungerer de i et ikke-hierarkisk kunstnerfellesskap.

Denne mangelen på hierarki var synlig i verket, dels i form av et mangfoldig, fragmentert og litt forvirrende uttrykk, dels ved en følbar vilje til å få alle disse ulike delene til å spille sammen, og dels ved at aktørene faktisk hadde noe å melde. Work Unknown var visstnok basert på, eller inspirert av, Vildanden, uten at det var plagsomt synlig. I stedet framsto arbeidet som en refleksjon over og kanskje en delvis kritikk av den sammenhengen verket deres inngikk i. Settingen hadde form av noe som liknet en forskningsstasjon under en unntakstilstand. Aktører i arbeidsoveraller, iført hodelykter, virret rundt i mørket foran og bak et forheng, mens konturene av det som viste seg å være et Ibsen-hode, formet av olje, fløt gradvis utover verdenskartet. Et avgjørende kunstnerisk vendepunkt inntraff da to aktører iført overdimensjonerte tegneserieaktige barneansikter satte seg ned og begynte å diskutere politisk teater. «I don’t like political theatre», sa den ene. «Me neither», sa den andre, mens Mine Nilay Yalcin framførte en stille, poetisk dans. Jo lengre ut i forestillingsforløpet de kom, jo tydeligere ble referansene, som mot slutten kom til syne i form av blant annet youtube-opptak av NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg som med et smil om munnen prøver ut et våpen.

Ved festivalens avsluttende panelsamtale framhevet Omar Abi Azar fra det libanesiske kompaniet Zoukak arbeidet til masterstudentene som forbilledlig i sin bruk av scenerommet til en åpen og presis utforskning av sitt eget materiale. I forkant av samtalen hadde Zoukak ellers levert en kunstnerisk festivalavslutning det luktet svidd av. Ved åpningen hadde festivalen droppet den sedvanlige, og kanskje litt påtvungne, «keynote speech» til fordel for et spoken word-korverk som favnet alle de medvirkende og hele salen.

Feltets kollektive bevissthet Hvor var de alle sammen? spurte jeg etter Ibsenkonferansen i 2013, etter å ha overvært en festivalåpning med 19 personer til stede i salen. «Hvor var teatersjefene, skuespillerne, dramaturgene, dramatikerne, skuespillerstudentene, scenografene, journalistene, festivalarrangørene og kulturbyråkratene? Var de opptatt alle sammen? Eller ligger Skien for langt unna?». Kommentarfeltet, som i diverse omlegginger etterpå er blitt strøket ut av historien, ble fylt opp av en lang rekke representanter for de ovennevnte yrkesgruppene som påsto at de ikke hadde fått vite at evenementet skulle finne sted, noe jeg mente var uttrykk for ren latskap. Det var deres plikt å følge med, og aktivt oppsøke informasjonen i stedet for å sitte og vente på at den skulle komme til dem.

Men i løpet av de seks åra som har gått siden da ser konferansen ut til å ha etablert seg i feltets kollektive bevissthet. Salen var full, og full av forventning, da Chorus Skiensianna ble sparket i gang og brasilianske Alvaro Rosa Costa entret scenen med det første av en lang rekke selvskrevne statements framført ett for ett av samtlige av festivalens medvirkende. «I survived 52 years in a country where there is a different way to kill me on every corner», sa han, og ga plass til neste deltaker. «I don’t want to eat, drink or breathe the absurdity of an identity or a country. I want to die far from home, drunk, lonely and rotting in the fatality of my individuality», sa tidligere nevnte Omar Abi Azar som deltaker nummer 41. «As a Sapmi, I have one thing to say: Jens Stoltenberg; grow a spine and Erdogan; get your ass out of Rojava!», sa deltaker nummer 51, Siri Broch Johansen. Til slutt sto de der alle sammen, 55 deltakere fra 15 land, det hele forsiktig koreografert av Kai Johnsen og tonesatt av Henrik Hellstenius.

Da Johnsen og leder for Ibsen Awards Hilde Guri Bohlin på lett demagogisk vis stilte salen spørsmål om det var sånn de ville ha det eller om de foretrakk det gamle regimet med en key note-taler, var svaret entydig. Dette både stillferdige og kraftfulle kunstneriske statementet satte en tone som holdt seg hele veien.

Ikke-vestlige dramaturgier «Individuality – what the fuck!» dannet en tematisk overskrift for festivalen som, ifølge Kai Johnsen i en facebook-samtale «arbeider konsekvent og utforskende ift det vi kan kalle ikke-vestlige dramaturgier» og han føyde til: «det motsatte av euro-estetikken vi druknes i overalt». Jeg antar at essensen i dette enkelt sagt dreier seg om en grunnleggende kollektiv og mangfoldig, «uren» om man vil, måte å tenke og arbeide på, i tett samspill med omverdenen. I så fall kom det markant til syne i Zoukak sin eksplosive verdenspremiere på et prosjekt kompaniet har levd med siden 2014, I hate theatre, I love pornography.

Kjernen i Zoukaks arbeid handler nettopp om dette: Å hengi seg til en ikke-hierarkisk teaterpraksis som bærer den sosiale og politiske praksisen i seg gjennom en direkte involvering i (lokal)samfunnet. De tror på teater som et rom for felles refleksjon og på kollektiv organisering som en posisjon mot marginalisering. I tråd med dette har de i øyeblikket satt sin virksomhet på hold for å kunne bidra maksimalt i det opprøret som i øyeblikket er i gang i Libanon.

I hate theatre, I love pornography er en spinnvill, overdådig, karnevalesk og deilig kynisk finger til alt og alle som sirkler rundt «den tredje verden» som selvgode humanistiske åtseldyr. Her selges «attraktive elementer fra den tredje verden»: «Humus, kebab, terrorist, islam, we love each one of you, cou cou. I hate my life, I live in misery, In peace we come to you, cou cou», synger de, pakket inn i en burlesk, småpornografisk estetikk a la Cabaret mens de klapper og danser ustoppelig og firkantet på éneren og treeren.

Hva kan han brukes til I år hadde det kommet inn hele 149 søknader fra 60 land til de fem stipendene, på til sammen 2 millioner kroner, som utlyses annethvert år. Juryen, bestående av Pia Maria Roll, Njål Helge Mjøs og Luba Kuzovnikova, har plukket ut søkere fra India, Frankrike, Libanon, Kina og et tverrasiatisk samarbeidsprosjekt i Indonesia, Japan, Sri Lanka og Vietnam. Det handler om individets plass i et folkerikt flertallsdemokrati som i India (En folkefiende), om den sosiale og politiske virkningen av protestbevegelsen De gule vestene i Frankrike (Når vi døde våkner), migrasjon som følge av økonomisk maktkamp i Libanon (Kongsemnerne), global mobilitet i Asia (Peer Gynt) og familie og ekteskapspress i Kina (Et dukkehjem).

Under konferansen i 2013 snakket Kai Johnsen om vanskelighetene med å engasjere seg i en dramatiker hvis tekster sirkler rundt det europeiske borgerskapets liv og levnet for 150 år siden. I år sa han også rett ut at Ibsen ikke interesserer ham noe særlig. Så hvorfor skulle Ibsen interessere indiske bønder eller indonesiske hipstere?

Svaret er antakelig så enkelt som at dette i grunnen ikke handler om Ibsen i seg selv, men hva han kan brukes til. Ibsen Awards har penger, forholdsvis mange av dem, som strøs generøst utover verden for å stimulere til kunstnerisk og politisk tenkning og handling. Den som, uten å ha blitt fortalt det, klarer å spore En folkefiende og Samfundets støtter i Zoukaks forestilling finnes antakelig ikke. Men når disse skuespillenes blotte eksistens har trigget noe så kraftfullt og originalt som I hate theatre, I love pornography, må Ibsen Awards’ mål «to discuss Ibsen, theatre and political relevance from a contemporary perspective – in a world where the social, political an economical landscape is rapidly changing», sies å være oppnådd.

Leser de Ibsen i India? Allestedsnærværende Dramatikkens hus var igjen tungt representert i årets festival, denne gangen med tre «versjoner» av Gjengangere: Janne Camilla Lysters inn-til-beinet koreografering basert på sceneanvisningene til dette skuespillets første akt. I Mikkel Bugges egenframførte tekst kom gjengangerne i form av de som før holdt til i det kunstneratelieret hvor han nå jobber, gjenkjennelig som det store, gamle hybelhuset på Ila i Oslo som tidligere har rommet enslige alkoholikere, narkomane og flyktninger. Siri Broch Johansen hadde med seg et ensemble som viste hvordan klær bestemmer hvordan vi blir oppfattet, i dette tilfellet hvordan den samiske befolkningen blir en slags spøkelser som vandrer usynlige omkring i majoritetsbefolkningens klær.

Men igjen: interesserer Ibsen indiske bønder? I 2010 besøkte Aftenposten-journalist Inger Anne Olsen den fattige 69 år gamle bonden Haque Saheb som under en pause i innhøstingen satt på verandaen foran det enkle våningshuset av bambus og leire og diskuterte Ibsen med sin eldste sønn: Hva var det viktigste skuespillet han skrev? Var det En folkefiende? Eller var det Samfunnets støtter? Haque Saheb velger det første, han mener det er viktigere enn noe annet skuespill. Sønnen Emanul holder en knapp på Samfunnets støtter.

For mer informasjon om festivalen og fullstendig program, se her.