Improteater i gullramme

Under Ibsenfestivalen lørdag 23.september ble forestillingen And on the Thousandth Night… vist på Nationaltheatrets hovedscene, i forbindelse med at den britiske scenekunstgruppa Forced Entertainment ble tildelt den internasjonale Ibsenprisen. Denne forestillingen var opprinnelig en del av en 24 timer lang improvisasjons-performance fra 1999 kalt Who Can Sing A Song to Unfrighten Me?. Året etter ble And on the Thousandth Night… skapt for festivalen Ayloul i Beirut som et “utklipp” fra den døgnlange.

Verket er en improvisasjonslek, tvungen underholdning, med klare rammer og regler som holdes gående i seks timer. En skuespiller starter en historie med “once upon a time” og forteller til et “stop” kommer fra en av de andre skuespillerne. Kollegaen starter deretter på en ny historie, etter å ha introdusert med en klassisk innledende frase fra et eventyr. Historiene avbrytes altså når det passer de som ikke forteller, og en av reglene er at de aldri skal avsluttes. Historiene skal dessuten ha et generelt preg og ingen navn, hverken på personer eller steder.

Historiefortellingen starter etter at de (for anledningen) syv utøverne har tatt plass på en rekke stoler i tre, plassert foran på scenen og opplyst av lyspærer langs scenekanten. Før de satte seg, tuslet de rundt på scenen, med røde fløyelstepper tullet om skuldrene – som et badehåndkle etter en tur i dusjen, mens de småpratet med hverandre og ventet på at publikum skulle falle til ro. På hodet har de enkle kroner, klippet ut i bølgepapp. Føttene er bare. I bakkant av scenen står frukt og snacks på et bord – skuespillernes proviant for de neste 360 minuttene.

I begynnelsen er avbrytelsene hyppige. Aktørene spinner videre på hverandres historier, vrir på de foregående fortellingene. Gruppa er lydhøre for publikums respons, og historier som inneholder seksuelle elementer, eller fortellinger som har noe med avføring å gjøre, er det som skaper mest latterkuler i salen… Gjentakelser av tidligere fortalte historier gir også livlig respons. Hint til klassiske eventyr, populærkulturelle filmer, samfunnsaktuelle og politiske spørsmål, samt metakommentarer til det som foregår i scenerommet, synes også å falle i god jord.

Kompaniets leder, Tim Etchells, skriver på sine egne hjemmesider at situasjonene i And on the Thousandth Night… veksler mellom å være humoristiske i det ene øyeblikket og å være forferdelige, anspente, intense eller banale i det neste. Han forteller at stykket henter både tittel og inspirasjon fra eventyrsamlingen Tusen og én natt, og at forestillingen utforsker det levende forholdet mellom en historie, dens fortellere og publikum.

Når historiene er improviserte, og såpass korte og lite bearbeidede, blir det i mine øyne verken tid eller rom for særlig mye substans eller formidling av ulike stemninger og følelser. Jeg opplever at forestillingen i så måte ganske ensporet. Den lykkes godt med å gi fortellingene liv i nuet, og skuespillerne er lydhøre for historiene, hverandre og publikum. Likevel blir det først og fremst humoristisk – en slags improvisert maratonkomedie.

Før forestillingstart blir publikum informert av billettørene om forestillingens lengde og at det er lov å komme og gå som man vil. Noen publikummere føler seg mette etter en time, noen blir i to, kanskje tre, og så er det de som koser seg glugg og vil ha mer, eller vi som er så livredde for å gå glipp av noe at vi blir. Vi hører kodeordene hundrevis av ganger.

Jeg tenker at noe etterhvert må skje, noe må bryte, en vending, en liten endring, et klimaks, et eller annet. Men nei. “Once upon a time…” etterfulgt av “stop” fortsetter, fortsetter og fortsetter.

At historiene går i loop og at man til en viss grad mister tidsbegrepet når forestillingen strekker seg over så mange timer er et faktum, men med hvilken hensikt? Stykkets lengde og muligheten publikum har til å komme å gå som vi vil, gir praktisk sett god mening på en festival med et tettpakket dagsprogram hvor man da kan komme innom og se når det passer. Men selv om man er informert om at man kan komme og gå, er det ikke det Nationaltheatrets hovedscene inviterer til. Dermed lurer jeg på om det er kveldens spillested som gjør at tidsformatet oppleves i overkant langdrygt og tvungent. Stolrekkene i amfiet er trange, og skal man forlate dem, må man klatre over og forstyrre en masse folk på vei både ut og inn. Forestillingen hadde kledt å spille i et mer praktisk og avslappet rom. En annen forestilling under festivalen, Kongsemnerne minutt for minutt regissert av Marie Nikazm Bakken, spilte 3,5 time i restauranten på Nationaltheatret hvor både baren og balkongen ut var tilgjengelig alle timene. Det rommet ville kledt And on the Thousandth Night… bedre enn hovedscenens trange amfi og gullbelagte prosceniumsbue.

Forced Entertainment fortsetter å overgå hverandres fortellinger, poengterer og punkterer dem. Vi får høre de merkeligste og mest underfundige historier – de føles umulig å gjenfortelle fordi de glemmes like hurtig som nye blir servert. Det er fortellinger som bare underbevissthetens strøm, og improvisasjonens press og nærvær kan mane fram.

Til tross for at mengden fortellinger gjør det umulig å gå i dybden, er det en fryd å oppleve Forced Entertainment improvisere og tydelig se de 30 årene med samspill de har på baken. Sjelden kan man lene seg tilbake og ta innover seg absolutt nærvær i så stor grad på teater. Men det blir i overkant lenge å bivåne improvisasjon i gullramme på en hovedscene.