Nasjonalrealismen

Det er snart ett år siden Keld Hyldig, professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, gav ut Ibsen og norsk teater – Del 1: 1850 – 1930. Boken er et sentralt bidrag til norsk teaterhistorie fordi den så tydelig viser betydningen av Henrik Ibsen for utviklingen av et profesjonelt og moderne teater i Norge.

Boken er omfattende og på hele 591 sider, noe som kommer av at den er veldig grundig. Den begynner med en gjennomgang av norsk teater før Ibsen. Norge hadde ikke et stort teatermiljø i unionstiden med Danmark, men grunnlaget for det som ble et norsk teater etter 1814, var de dramatiske selskapene. Hyldig beskriver godt hvordan disse selskapene vokste frem blant borgerskapet i de større byene og hvordan de forsøkte å etterligne profesjonelt teater. Med profesjonelt teater menes da det som kom som gjestespill til Norge, og de norske etterlignerne ville derfor snakke på et dialektfritt dansk. Her legger Hyldig tidlig frem språket som en faktor for forståelsen av utviklingen av et norsk teater. Overgangen fra et dansk til et norsk scenespråk ble betydningsfull for forståelsen av hva et norsk teater kunne være der det norske språket kom til å representere selvstendighet. Han vektlegger også her den deklamatoriske spillestilen. Det at språket det spilles på får stor plass tidlig i boken, bidrar til at den løfter frem andre sider av Ibsen-tradisjonen enn det vi er vant til fra de etter hvert ganske mange bøker som ensidig fokuserer på det litterære eller det biografiske.

Det er oppsetningene av Ibsens skuespill som er hovedfokus. I de første kapitlene følger boken i større grad dramatikerens liv enn den gjør mot slutten. Vi får lese om Ibsens ansettelse på Det norske Theater i Bergen og hans europeiske reiser der han lærte mye om teaterpraksis. Jo mer etablert Ibsen blir som dramatiker, jo mer forsvinner han som person fra boken, og verkene overtar. Man får også inntrykk av at Ibsen selv var mindre involvert i de siste urpremierene enn i de første, og at forholdet mellom mannen og teatret på den måten blir mindre relevant etter hvert.

Nasjonalrealisme Noe av det som er mest interessant i Hyldigs gjennomgang av Ibsen og tidlig norsk teaterhistorie, er i hvor stor grad utviklingen av realismen henger sammen med behovet for å formidle norsk selvstendighet i scenekunsten. Boken vektlegger hvordan utviklingen av et norsk scenespråk hang sammen med en idé om naturlighet. Utviklingen i det realistiske teatret i Europa hang mot slutten av 1800-tallet sammen med en utvikling i spillestil. I Konstantin Stanislavskijs metoder gikk veien til naturlighet gjennom følelser og innlevelse, og på den måten skulle teatret etterligne virkelig liv og virkelige mennesker. Det vi imidlertid får se i Hyldigs gjennomgang, er at idealiseringen av såkalt naturlig, ikke-deklamerende spill var på moten i Norge lenge før Stanislavskij utviklet sin metode på Kunstnerteatret i Moskva. Vi får lese om hvordan Bjørnstjerne Bjørnson så ”et naturlig klingende – men også ensartet – norsk scenespråk” som et styrende ideal på scenen. (s.172) Dette skulle bidra til å utforme troverdige og gjenkjennelige norske karakterer. Her ser vi også hvordan et teater som hadde basert seg på et typeregister hos skuespillerne, utviklet seg gjennom å gjøre disse typene mer norske, og måten dette skulle gjøres på var gjennom norsk språk og naturlighet.

Særlig på grunn av tanken om et norsk typeregister er det ikke tvil om at det som foregikk i Norge ikke var en direkte parallell til den russiske utviklingen, men jeg skulle noen steder i boken ønske at det hadde vært gjort flere sammenlignende analyser av det som foregikk i Norge og det som skjedde i Europa. Vi vet at norske teatermakere reiste ut, noe Hyldig absolutt ikke overser, men Hyldigs blikk til utlandet blir litt få. Når det gjøres, er det også veldig interessant. For eksempel liker jeg godt partiet der Hyldig skriver om oppholdet Bjørn Bjørnson, Bjørnstjene Bjørnsons sønn og Nationaltheatrets første sjef, hadde på teatret i Meiningen. Dette var noe som kom til å prege den yngre Bjørnsons teatergeskjefter i Norge i hele hans karriere. Når Hyldig anser ham for å ha vært svak på personregi, opplever jeg også det som en arv fra Meiningen der idealene om realisme ikke hovedsakelig var knyttet til spill, men til blant annet scenografi og kostymer. Samtidig er det bare å merke seg at Hyldigs hovedprosjekt har vært å påpeke sammenhengene mellom utviklingen av det realistiske og det nasjonale, og sett i lys av norsk teaterpraksis i dag synes jeg det er spennende å se Ibsen-teatret som en forlengelse av det nasjonale teaterprosjektet.

Monumentalisme Hvis vi ser bort fra den innledende gjennomgangen av teatret i Norge før Ibsen, strekker boken seg i tid fra 1850, da den første premieren på et Ibsen-verk fant sted på Christiania Theater (Kjæmpehøien), frem til 1930. Det er altså et ganske langt tidsrom som dekkes. Ikke bare er det mange år, mange verk og mange premierer, det er også en både politisk og kunstnerisk brytningstid. Derfor setter jeg også stor pris på Hyldigs grundighet også når han skriver om de senere årene, år i norsk teaterhistorie jeg har hatt mindre kunnskap om fra før. Her er, naturlig nok, mannen Henrik Ibsen ute av historien, men dragkampene mellom Ibsentradisjonen og det Hyldig kaller monumentalisme, særlig representert gjennom Johanne Dybwads regigjerning på Nationaltheatret, er godt formidlet og forklart. Her hadde jeg kanskje innledningsvis ønsket meg bedre begrepsavklaringer, men hva som menes blir tydelig nok etter hvert, særlig hvis man har noe innsikt i teaterhistorie fra før av.

Hyldigs bok er imponerende på flere vis. Det er et svært omfattende og grundig arbeid. Dette kommer ikke minst av bruk og behandling av kilder. Han gjennomgår på dyptpløyende vis både primære og sekundære kilder, og spesielt interessant synes jeg det er med alle de historiske teaterkritikkene. De viser så godt hvilke forventninger publikum hadde til teater på den tiden og hvilke sider de vektla. Hyldig går på en god måte i dialog med disse kritikkene, noe som gir et solid inntrykk av forståelse av tiden, stedet og estetikken. Jeg er svært begeistret for denne boken, for det har vært en lærerik opplevelse å lese den, spekket som den er av artige historiske detaljer og interessante teaterhistoriske overblikk. Skulle jeg allikevel trekke frem noen kritiske bemerkninger, kunne den tjent på en strengere redaktørhånd. Det er litt for mange gjentakelser og flere språklige ting som med fordel kunne vært luket ut, og enkelte partier kunne vært kortet ned. Men alt i alt er dette blitt en bok som vil bli et referanseverk i formidlingen og forståelsen av norsk teaterhistorie og Ibsen-tradisjonen fremover.