Introspeksjon om vestlig terapis evne til å møte minoritetsstress

Terapirommet skal være et trygt sted å søke hjelp for sin indre smerte, livslange utfordringer og psykiatriske diagnoser. Etter pandemien oppsøker flere unge psykologer og terapi som løsning for strev og problemer. Hva skjer så når det rommet ikke evner å være tilgjengelig for deg grunnet økonomiske eller kulturelle barrierer? Og hva skjer når terapi gjør mer skade enn godt?

Store ideer på egen motor

Dette virker som utgangspunktet for den multimodale forestillingsrekka Saykuhlojee av skuespilleren og regissøren Tani Dibasey. Han har satt i gang flere særdeles ambisiøse prosjekter. Sammen med fem medskuespillere (Deniz Kaya, Rafi Islam, Mohammed Aden Ali og Taume P. Dery) skapte han braksuksessen Sorte gutter gråter ikke i 2023 som Saykhuljee oppleves som et barn av. Mens Sorte gutter gråter ikke hadde relativt fast regi, tekst og spillested, er Saykuhljoee et langt mer utflytende verk med mange forgreininger. Ingen av kveldene, fra premieren i april til siste forestilling i juni, har vært lik den forrige. I forestillingen kan man kan møte på et mylder av variasjoner: teater, stille disko og podcastlignende oppsett. Deler av forestillingen strømmes på skjerm i et rom samtidig som den tas opp i et annet. Man kan sette seg fritt rundt omkring sånn at hendelsen oppleves som en slags krysning av teaterforestilling og kunstutstilling. Forestillingen er også nomadisk og har vært spilt mange forskjellige steder i Oslo, som SALT i Bjørvika, takterassen på Vega Scene og i galleriet Hos Arne på Carl Berner. Fordi prosjektet har vært under utvikling mens det er blitt vist og alle visningene har vært ulike, skulle jeg gjerne ha opplevd enda flere versjoner enn det jeg har fått til. Det endte med en alfa-og-omega løsning. Jeg så urpremieren i april og en forestilling i juni. Det som virker å gå igjen, er de fargekodete hodetelefonene, som har ulike kanaler som bærer oss gjennom ulike samtaler, historier og perspektiver.

La vie quotidienne

Det er en glidende overgang fra onsdagskveld på byen til forestilling på urpremieren på SALT. Det er en slags skattejakt etter å finne hvor samtalen man hører på hodetelefonene foregår blant bargjestene. Jeg styrer kanalen etter fargene, og på den første kanalen jeg hører er samtalen mellom Nokokure Celine Dahl og Bridget Dery i full sving. Det er et møte på tvers av generasjoner mellom en som flyttet til Norge i voksen alder og en som er født rett inn i trollandet. De diskuterer hvor komplekst det kan være å navigere norsk kultur. Samtalen handler om hvor mye nordmenn undervurderer sin tause kommunikasjon. Hvor mye usagt det kan ligge i et utpust og hvordan det kan gå dem hus forbi. Nokokure forteller hvordan moren foretrakk rasismen i Namibia fremfor den norske fordi den namibiske var direkte og tydelig, mens det å bli etterlatt undrende over hva som har skjedd gjør rasismen i Norge enda mer nedbrytende. Språket i forestillingen har en improvisert letthet ved seg som balanserer dramatikkens iboende alvor.

Maksimalistisk og kaleidoskopisk regi

Det er en overveldende og maksimalistisk regi som møter publikum i forestillingen. Universet skapes gjennom referanser til internettkultur som memes, tegneserier (PowerPuff-jentene, anyone?) og personlige barndomsbilder av utøverne. Promomaterialet ligner på en kaleidoskopisk versjon av Rorschach-testen, en projektiv test hvor man får en tvetydig blekklatt og blir spurt om hva man ser. Svaret man gir skulle gi innsikt i pasientens indre, ubevisste tankeprosesser. I trestua på Salt kan man sitte på gulvet, ligge på madrassene, sette seg på benken eller lene seg mot treveggen og se mot hovedskjermen som filmer hovedsamtalen mellom de fem aktørene. Alle får utdelt et nummer og kommer gruppevis opp til andre etasje. Det er et uttalt mål av Dibasey at vi ikke skal late oss og innta verket passivt - det skrives bokstavelig talt “Kom deg opp av rumpa og gå” på skjermen. På vei opp trappa til takstua er det flere gjennomtenkte detaljer, som vinylen til den Pulitzerprisvinnende rapperen Kendrick Lamars sitt album Mr. Morale and the Big Steppers (2022). Han er kjent for å snakke om depressive symptomer og suicidale tanker i musikken sin.

Kollisjon mellom minoritetsstress og majoritetsblindhet

Terapirommet er ikke immunt mot misforståelser og feiltolkninger. I boken Skadelige samtaler (2019) er psykolog Jørgen Flor opptatt av å belyse det mindretallet på 5-10% som blir dårligere av å gå i terapi, de som havner i skyggen av det store flertallet som opplever bedring. I en hektisk hverdag med underdimensjonerte tjenester er det ikke sjelden at psykologer må ta kliniske vurderinger på kort tid. Og det virker som selv de mest velmente psykologer og psykiatere kan utføre jobben sin på en måte som behandler pasientene skjevet med konsekvenser som spiller seg ut på gruppenivå. USA er toneangivende for mye psykologisk forskning og praksis, og gjennom den er det for eksempel slått fast kliniske skjevheter som at afroamerikanere med alvorlig depresjon oftere blir feildiagnostisert med psykoselidelser enn det hvite amerikanere blir. Nylig ble det utført en studie fra New York University (NYU) som viste at mange afroamerikanske kvinner blir underdiagnostisert med depresjon fordi de ofte har mer uttalt irritabilitet, sinne og søvnplager som hovedsymptomer fremfor nedstemthet, det symptomet som mest karakteristisk forbindes med depresjon. Mye av dette handler om at klinikere er trent i å finne mønstre av symptomer som samsvarer med diagnosemanualers beskrivelser. Mye psykologisk forskning og litteratur er gjort av “... hvite (vestlige) elderly menn?”, som det står i programteksten til Saykoluhjee. Og misforståelser oppstår i møte med flere institusjoner. Dibasey oppgir hvordan han ble stoppet og spurt av politiet om alt gikk bra en gang han løp til jobb da han var sent ute, eller da en vekter på Rogaland Teater trodde han var ruset da han var der for å spille hovedrollen i Fanny og Alexander. Når dette skjer mange nok ganger, oppleves det som at den overordnede beskjeden fra storsamfunnet er at man egentlig ikke passer inn. Det er akkurat det som er så nedbrytende ved mikroaggresjoner. De fungerer som små, hverdagslige drypp som sakte, men sikkert tærer ned fjellveggen og utløser emosjonelle skred.

Motstrømmens pris

Når jeg ser den siste visningen blir vi geleidet gjennom flere etasjer på Vega scene. “When in doubt, travel abroad” står det på veggen. Den ukonvensjonelle løsningen på sesongavhengig depresjon og andre visdomsord er signert den oppdiktede terapeuten Nimbasa Saykulohjee, som byr på ukonvensjonelle løsninger på terapi. Det er to samtaler denne siste kvelden. Den ene,som virkelig fanger min oppmerksomhet, er mellom skuespiller Jose Gabriel Ramirez og psykolog og skuespiller Maria Wiik. Sistnevnte beskriver å ha gått langt for å motbevise negative stereotypier om afrikanere. Som barn av enslig mor, var hun skolelyset som tok høyere utdanning enn de andre i bygda for å avkrefte forestillinger om afrikanere som lite intellektuelle. Ramirez utfordrer henne på denne tilnærmingen, om den ikke holder henne fastlåst til å leve for å motbevise fordommer som ikke vil forsvinne på grunn av hennes oppnåelser. Han foreslår å ta et valg som ligner hans, altså å ikke la andres oppfatninger være førende. Som synlig minoritet hviler assimileringspresset tungt. Når man ser de xenofobiske angrepene på etniske minoriteter i Storbritannia etter det tragiske knivdrapet på tre jenter og hijabforbud mot atleter under OL i Paris, aner man hvor skjør samfunnskontrakten ikke-hvite europeere har er i Vesten. Den kan lett frarøves om man ikke føyer seg inn etter de ønskelige rekkene.

Undringens plan

Den siste samtalen jeg hører ender i full sirkel, med Bridget og Nokokure igjen. Denne gangen står de ute på takterassen på Vega scene. De rangerer alt fra idealisert kjærlighet, om å være i et tilsynelatende perfekt ekteskap som stadig blir mer innsnevrende og kontrollerende til en humoristisk samtale om hvordan nordmenns forhold til kjæledyr skiller seg så betydelig fra deres egne, skyhøye priser for private psykologtimer som ikke lindrer depressive symptomer. Det topper seg i frustrasjonen til Nokurure over å ha gått til feilslått terapi i årevis, med månedslange ventetider i det offentlige helsevesenet og stive priser hos privatpraktiserende psykologer. Når man har svidd av et femsifret beløp på terapi og terapeuten har lært mer om hva det vil si å være en synlig minoritet i Norge enn at klienten har fått innblikk i eget strev, kolliderer strukturell marginalisering med den personlige. At psykologi som fag har dette som blindsone, stammer av dens hvite middelklasserøtter. For å virkelig forstå den svarte psyken er inngående forståelse av hvordan den historiske og nåtidige politiske undertrykkelsen preger psyken, det Frantz Fanon kaller psychopolitics, nødvendig. I et historiefritt vakuum mister man mindreverdighetskomplekset av syne, den internaliserte rasismen og minoritetsstresset som samfunnet programmerer svart hud med. Saykuhlojees styrke er måten den navigerer seg fritt på undringens plan, fra makro- til mikronivå. Den legger opplagte og moraliserende svar til side for å slippe de aktuelle spørsmålene frem.