Alle har visst daddy issues

Tani Dibaseys nye forestilling Jeg er glad i deg, pappa, foregår i et TV-studio på Myrens verksted på Torshov. Forestillingen blir omtalt som et «talkshow som prøver å lage underholdning ut av produksjonens egne traumer med fedrene sine [...] Et reelt forsøk på å forstå "pappa" gjennom et trippy, utradisjonelt, vakkert og ekte talkshow (forestilling!?), om daddy issues.» Publikum inviteres til studioet for å overvære innspillingen av et talkshow basert på produksjonens og to gjesters egne issues. Talkshowet kan endre seg fra dag til dag, og alle visningene har ulike gjester. Gjennom en egen Instagramkonto åpnes det opp for at flere deler sine daddy issues anonymt. Instagrammen er full av triste, fine, og morsomme historier om fedre. Dette blandes med lykkeønskninger fra talkshow-konger fra 2000-tallet, diverse memes om fedre, nostalgiske filmklipp og stickers med ulike uttrykk og referanser. Forestillingens univers strekker seg altså utover studioet på Torshov og åpner for et fellesskap som rommer flere historier og uttrykk. Tani Dibasey er Oslogutten som har tatt på seg oppgaven med å lage et levende teater med de historiene han mener teater til nå ikke har klart å fortelle. I SAYKOLUHJEE og Sorte Gutter gråter ikke, to forestillinger som begge ble berømmet med Heddapriser i år, fokuserer Dibasey og de medvirkende på sine egne historier. Dibasey er blitt hyllet for å utfordre og utforske hva teateret kan romme, både i tematikk og form. Særlig er Dibasey blitt applaudert for å ta med publikum inn i sosiale teatersituasjoner. I en kommentar i Klassekampen kalte Mariken Lauvstad dette for intersosialt teater. Her er formen ofte røff og organisk. Teatret som hendelse og møtepunkt står sterkere enn den tradisjonelle forståelsen av kvalitet. Ofte blir publikum direkte involvert i form av å bli snakket til eller bedt om å ta stilling til påstander, noe vi i vår tid er mer vant til fra humorscenen enn i teatret. Hos Dibasey spiller skuespillerne ofte versjoner av seg selv. De deler av sine egne erfaringer, meninger og minner i improvisasjonspregede dialoger og monologer. At skuespillerne både er skuespillere og seg selv, kan av og til gjøre det vanskelig å lese forestillingen eller situasjonen. Det personlige kan gli over i det private, noe som igjen kan gjøre det vanskelig å ta stilling til påstandene som blir fremlagt. I Dibaseys tidligere verker har jeg blitt utfordret på å forstå og reforhandle kontrakten mellom skuespillere og publikum gjentatte ganger, noe som også er tilfellet i Jeg er glad i deg pappa.

Et troverdig og kaotisk rom

Før showet går i gang på Myrens blir vi plassert i en slags foaje foran et svært forheng som skjuler studioet vi snart skal komme inn i. Samtidig som publikum strømmer til for å finne et sted å sitte på gulvet, er samtalen mellom to set-medarbeidere (Taume Dery og Amalie Sasha Schanke) allerede i gang. Dette minner om det vi har sett fra Dibasey tidligere. I en løs dialog prater de om forholdet til fedrene sine og presenterer kveldens mantra: Alle har daddy issues, men hva gjør de med dem? Produksjonen består av ti aktører/skuespillere i tillegg til seks produksjonsmedarbeidere, som også beveger seg i rommet og jobber med kamera, lyd og lys. Forestillingen er organisert som et talkshow med ulike innslag sortert i ulike former for fedre, som cultural comunity daddy. Underveis i showet eskalerer intensiteten i spillet og lengden på innslagene. Fokuset og samspillet blir nesten oppløst, før vi mot slutten samles igjen i et felles fokus rundt en av aktørenes følelsesutbrudd. Etter noe forhastet informasjon om nødutganger og toalett, får vi komme inn i selve studioet. Aliese Isungset Agbota og Selma Gulden har skapt et troverdig og kaotisk rom. Rommet er innredet som et typisk talkshow med sofa og programlederstol opphøyet på en liten scene, rammet inn av draperte gardiner, to skjermer, to green-screens og oss publikummere. I hjørnet sitter musiker Jon Fosmark, som ved hjelp av et trommesett, et piano og en datamaskin legger et musikalsk lag under forestillingen. Jeg synes Fosmark er god på å lese rommet og finne sin plass i det. På skjermene projiseres direkte-opptak fra rommet i ulike nærbilder og utsnitt. Skjermene brukes gjennomgående til reaksjoner og memes, og det projiseres lydløse klipp fra tegnefilmer. Blant publikum ligger det strødd sjokoladepapir og kaffekopper, og vi får beskjed om å ikke tråkke på ledningene på gulvet. Det føles som om vi er del av en kaotisk innspilling, samtidig som sikten er god.

Vi må videre ...

Showet settes lekent i gang med en dans som introduserer alle medvirkende med deres fulle navn. Når det er overstått,innledes pratedelen av showet med en samtale om mennesket er godt eller ikke, og om vi bør få barn. Spørsmålet blir hengende gjennom kvelden mens vi graver oss dypere ned i gjengens problemer. Et gjennomgående grep er bruk av klipp fra Disneyfilmer. Den første, og kanskje morsomste, er Den lille havfruen. Etter klippet kler skuespillerne seg i rotete parykker og kostymer, og spiller ut en scene fra filmen hvor Ariel (Anna Ladegaard) konfronterer faren sin på engelsk. Det hele foregår foran en svær green-screen, og sekvensen filmes og projiseres på skjermen. Spillet er overdrevet og lekent. Bakgrunnen er redigert slik at den ligner et Disney-univers. Ariels farsoppgjør blir komisk og kaotisk. Sekvensen blir avbrutt av at vi må videre i programmet, og to gjester finner plass i sofaen. Jeg begynner å forstå hvorfor showet er beskrevet som trippy og utradisjonelt. Etter litt knoting med teknikken begynner gjestene å snakke alvorlig og inderlig om forholdet til sine fedre. Arturo Scotti leder intervjuet, men han virker aldri oppriktig interessert i gjestene. Det kan hende han forsøker seg på en parodi på, eller ironisering over, overfladiske talkshow-verter. Jeg veksler mellom å oppfatte intervjuet som en kritikk av talkshow som profitterer på andres følelser og å oppfatte det som et genuint forsøk på å gi plass til nye historier og stemmer. Når samtalen har pågått for lenge, begynner Dibasey å utøve en form for live-regi med roping i rommet og beskjeder til utøverne på skjermen om at vi må videre i programmet av typen «seriøst, vi må videre ...». Det er litt ubehagelig at vi i publikum ser beskjeden før gjestene, som har skjermen bak seg og ikke ser ut til å forstå hvorfor det brer seg en fnising i rommet. Jeg tror vi fniser fordi vi er enige og letta, men det er helt på grensen til at det kjennes som om gjestene blir hengt ut. Gjestene er nye for hver kveld, så i denne sekvensen kan mye endre seg fra premiere til siste forestilling. Etter at gjestene viser frem sine kulturelle innslag (sang og treskjæring), begynner talkshow-formatet gradvis å forvitre. Et absurd høydepunkt er når Mohammed Aden Ali skal spille Dibaseys far mens Dibasey spiller seg selv. Situasjonen utspiller seg i hjørnet av rommet, og vi får kun se reproduksjonen på film. Ali bryter karakter og sier at han ikke vet noe mer om hvordan faren til Dibasey er. Du er jo flink, svarer Dibasey, mens Ali responderer kjapt med at han bare gjentar det Dibasey allerede har fortalt ham om faren sin. Og det er vel kanskje en av forestillingenes fallgruver, de samme poengene blir repetert uten noen særlig utvikling.

Dr. Phil – Forsoning med en bismak

Janne Heltberg er en av skuespillerne vi ser mindre til i løpet av kvelden. Hun er alltid til stede i rommet, men står ofte bak et av kameraene. Når Heltberg da bryter inn i et Hamlet/Løvenes Konge-inspirert innslag hvor skuespiller Sigurd Myhre maner opp til et farsoppgjør med sin avdøde far, blir forvirringen total. Heltberg åpner med å si at hun ikke har daddyissues. Hun er mer opptatt av krigen i Gaza og barn som vokser opp uten overlevende foreldre. Kontrasten til det som etter hvert er blitt en mølje av følelsesladd improvisasjon over ulike farsoppgjør, får meg til å lure på hvilken funksjon innlegget til Heltberg er ment å ha, og videre hva produksjonen egentlig vil med forestillingen. For meg blir avbrytelsen kveldens største what the fuck-øyeblikk. Heltberg trer ut av fellesskapet og undergraver forestillingens premiss ved å sidestille det med verdensproblemer. Perspektivet er legitimt, men når det ropes over det andre som skjer, er det som om perspektivene konkurrerer heller enn å nyansere hverandre. Heltberg blir raskt avbrutt og protesterer mot Dibasey. Hun ble lovet tre minutter om Gaza, som en artist som er med på et talkshow for å promotere sin nyeste plate. Kampen om oppmerksomhet er overveldende, og jeg lurer på hvilken kontrakt de på scenen har med hverandre. Showet går videre uten at Heltbergs innspill ser ut til å ha fått noen konsekvenser for den videre handlingen. Selv om Heltbergs påminnelse om grusomhetene i Gaza er vond, gjør den meg også noe lettet. Jeg innser at jeg har konsentrert meg stort for å lytte og ta alvorlig alle fortellingene og følelsene jeg blir servert, uten at jeg har fått blitt kjent med aktørene eller fedrene deres. Jeg begynner å kjenne på at aktørenes daddy issues kanskje er nettopp det, deres issues, og at de ikke egentlig angår meg. Flere av grepene distanserer meg fra det som blir fortalt, som om noen betror seg til meg med et «kødda» etterpå. Likevel kjennes det som om min jobb som publikum er å lytte med en form for omsorg og validering av følelsene som spilles(?) ut foran meg uten at jeg helt forstår hvilket nivå av inderlighet og ironi vi befinner oss i. Når Mohammed Aden Ali minner de andre på scenen om at de (i motsetning til ham) har fedrene sine i livene sine, får det tilsynelatende heller ingen konsekvenser. Men når Francisco Kalle Navarro spiller ut en scene fra Myhres barndom skjer det noe med Navarro. Mens showet går videre begynner han å gråte, og det hele ender i en klem med faren som sitter i publikum. Det kjennes som om leken er over, og at vi er over i et veldig privat øyeblikk. Men fordi vi er, eller var, i en talkshow-verden, klarer jeg ikke å la være å tenke på Dr. Phil og alle følelsene som har spilt seg ut foran kameraet hans. Forsoningen kommer derfor med en bismak. Når klokka bikker halv 11 er jeg rimelig utkjørt av betroelser, skifter i oppmerksomhet, historier og ulike formgrep. Under påskudd av at produksjonen trenger fem minutter, flytter vi oss ut av salen tilbake til den andre siden av forhenget hvor vi begynte kvelden. Vi står og ser litt på hverandre før Dibasey kommer ut og sier at forestillingen er slutt. Det hele føles uforløst, akkurat som deres daddy issues. Jeg synes Dibasey skal ha kudos for å utforske hva han kan bruke teaterrommet til, og hvordan han ved hjelp av ulike medier og fortellerteknikker jobber med å skape et fellesskap og en møteplass. Men for meg kjennes det hele litt for utrygt og uredigert. Fellesskapet oppleves kanskje sterkest for skuespillerne. Jeg klarer ikke å følge utviklingen av følelsene til de som opptrer foran meg, og jeg sliter derfor med å koble meg på følelsene deres. Det hele blir for internt og insisterende på samme tid, og jeg blir verken engasjert i fellesskapet eller showet for øvrig.