Ikke lov å bade med tissen ute!

Sitatet fra overskriften er kanskje litt misvisende. Sangen det er hentet fra, «Badebussen» fra filmen Bukkene Bruse på badeland er nemlig tydelig ment som en parodi på en russelåt. Men all den tid noe sånt selvsagt går over hodet på den jevne treåring, blir sangen likevel i praksis et typisk eksempel på hvordan ultrakommersiell ungdomskultur på et eller annet tidspunkt er blitt et selvsagt inventar i barns estetiske univers. En annen hit i norske barnehager for tiden er den svenske partylåten som tilsynelatende handler om frukt, men som egentlig bare dreier seg om å bli mest mulig dritings:

Banan, melon, kiwi och citron

De häller det i drinken och säger: «Den är god!»

Banan, melon, kiwi och citron

Det enda som vi bryr oss i är att bli kanon

Estetisk ensretting

Nå hører jeg ikke til blant dem som blir så veldig moralsk forarget over «upassende» tekst. «Badebussen» fikk kritikk for å være seksualisert da den kom, men der er jeg nok enig i NRKs svar: Barn tar teksten bokstavelig og har ingen forutsetninger for å «tenke koffert» på samme måte som voksne når de hører dette:

Snipp, snapp, snute

La flasketuten sprutе

Det blir kliss, klass, cruise

Det er heller ikke det at jeg tror det er så veldig skadelig på andre måter, og jeg mener ikke at barn bare skal utsettes for oppbyggelig og kosete «barnekunst». Det finnes mengder av musikk uten aldersgrense i noen retninger. Det er selve estetikken jeg har problemer med, og den uttrykksmessige ensrettingen. Hvordan har pregløs, masseprodusert EDM med syntetisk trommelyd og stemmer fordreid av autotune, og en utmattende insistering på veslevoksen kulhet, fått en så selvsagt og dominerende posisjon i musikk som rettes mot barn? Listen er lagt så lavt at en kjede med danseskoler som tilbyr kurs til barn ned til toårsalderen, uten videre kan koke i hop sin egen syltynne suppe som barna skal danse til.

Én ting er at kommersielle krefter har skjønt at generisk, strømlinjeformet hyperunderholdning også fenger barn, og at det derfor er penger å tjene, men når også NRK med sitt spesielle samfunnsoppdrag gang på gang slenger seg på denne bølgen, med sin årlige Blime-låt som har som mål å få «barn i hele Norge» til å danse, da kan vi snakke om en ganske innarbeidet praksis.

Kunst er kunst?

Det forundrer meg at det er så lite diskusjon om dette blant ellers kvalitetsbevisste småbarnsforeldre, som kjøper leker i tre, maler barnerom i smakfulle fargepaletter og velger klær, sko og utstyr fra øverste hylle i robuste materialer. Er det noe ved musikk, eller folks forhold til den, som unndrar seg samme selektive tilnærming som andre estetiske uttrykk? Jeg forsøkte å ta opp hva slags musikk som egner seg for barn i en stor foreldregruppe på Facebook en gang, angående en barnehage i nærområdet som spilte dunkende tekno på full guffe mens barna lekte ute (en praksis jeg for øvrig har observert i flere ulike barnehager). Det førte til en runde goddagmann-økseskaft der musikk generelt ble tatt kraftig i forsvar, med utsagn som «hva, musikk er jo kjempebra?», «jeg for min del elsker musikk», «barna mine elsker musikk, de» og «musikk er bra for barn» – som om jeg har sagt det motsatte, som om musikk er én ensartet ting, og som om tid, sted, anledning og type musikk bare ikke spiller noen rolle. Jeg tror barnehager ville fått endel negative reaksjoner hvis de innredet lokalene som en nattklubb, et kjøpesenter eller McDonald’s, med billige lateksmøbler, harde flater, kalde farger og grell belysning og byttet ut alle lekene med de masseproduserte gebrekkelige sakene som følger med en Happy Meal. Det er også umulig å forestille seg at noen ville argumentere for at det ikke spiller noen rolle hva slags bilder som henger på veggene, eller at det er det samme hva slags bøker de leser i barnehagen, så lenge barna blir utsatt for litteratur – Kamasutra, The Game, Krystallhealing for nybegynnere, American Psycho – kjør på. Men at musikken som spilles kunne vært brukt på nachspiel i Hemsedal, ser ikke ut til å heve noen øyenbryn.

Musikkestetikk for de minste

Jeg tror vi trenger en diskusjon om musikkestetikk for barn. For det lages utvilsomt mye bra musikk for barn, i alle former, fasonger og sjangre. Dette ene uttrykket ser likevel ut til å ha fått en merkelig forrang. Og det er synd, for barn er nysgjerrige og altetende, og små bleierumper danser uvilkårlig til all musikk med jevn puls, svingende rytmer og litt tempo, så det er ingen grunn til å gjøre seg tøff, kul og ungdommelig for å appellere til dem. Det er å gjøre dem en estetisk bjørnetjeneste.