Opera som ansiktsmimikk

To små «babyoperaer» inngår i en samproduksjon mellom Operaen og Christina Lindgrens kompani, som heter nettopp Babyopera. Komponistene Maja Ratkje og Eivind Buene har skrevet hvert sitt 25 minutters verk inspirert av hver sin barokkopera, henholdsvis Orfeus’ trøst, basert på et fragment av en arie i Christoph Willibald Glucks Orphée ed Euridice, og Amors varme, skrevet over en arie fra Henry Purcells King Arthur. Prosjektet ble opprinnelig presentert som en del av forrige operasjef Annilese Miskimmons satsning på nyskrevet opera, festivalen VOeX, som så vidt rakk å bli gjennomført én gang før Miskimmon forsvant over kanalen. Fordi det var få billetter til alle forestillinger av smittevernhensyn, fikk Scenekunst dessverre bare billett til Orfeus’ trøst.

Perler for grisunger? Jeg kommer ikke utenom at konseptet «babyopera» på forhånd vekker noen tanker. Riktignok er aldersgruppen fra 0–3 år, men det er ikke oppgitt noen nedre grense. Betyr det at skaperne håper at foresatte selv skjønner om deres babyer er store nok, eller mener de at det også kan være noe for de aller, aller minste? Vi snakker altså her potensielt om vesener som er ganske nærsynte, mangler ordentlig dybdesyn og som har såpass dårlig hukommelse at de blir helt over seg hver gang de oppdager sine egne tær. Faren for å kaste perler for (søte små) svin må kunne sies å være til stede. Et annet forutinntatt spørsmål som melder seg, er hvordan man kan lage noe med så lav terskel som dette nødvendigvis må ha, og som samtidig med en viss rett kan kalles opera og ikke like gjerne «eventyrstund» eller «babyteater».

La meg bare avsløre med én gang: Det er mulig. Orfeus’ trøst lykkes både med å fullstendig fjetre min medbragte baby på fire måneder, samtidig som den introduserer og tøyser med umiskjennelige operakonvensjoner. Forestillingens to eneste aktører, Silje Aker Johnsen og Elisabeth Holmertz, møter oss i Operaens foajé iført identiske kostymer som er en finstemt blanding av babyvennlig fantasi og karikert barokkopera: De har lyse pudderparykker, hvit sminke og kjoler med tidsriktig avstivede skjørt som står rett ut fra hoftene. Babyers interesse for sterke farger blir brukt for hva den er verdt – kjolene er knallgule, sko og hansker signalrøde, og langs skjørtekantene vokser dypgrønne blomsterenger. Litt større barn kan også glede seg over en rad av bittesmå kyr rundt kjolelivet. De gjør gester og dansetrinn i beste oppstyltede barokkstil, mens de spiller en enkel melodi på hver sin lyre. De synger ikke i tradisjonell forstand, men gjentar korte toner og enkeltstavelser i lyst og babyvennlig leie.

Ansiktssamtaler Etter hvert lokker de oss inn i et lite scenerom, bestående av kulissevegger som er satt opp i et hjørne av foajéen, der vi får sitte på puter på gulvet. På den måten kommer vi helt inn i handlingen, og karakterene kommer så nær som smittevernet tillater. Det legger til rette for å vise babyene det de synes er enda mer spennende enn sterke farger, nemlig menneskelige ansikter. Aker Johnsen og Holmertz spiller direkte på publikum med smil, blikkontakt og stor og tydelig ansiktsmimikk. Min medanmelder stirrer med vidåpne øyne og smiler tilbake – dette er et språk hun kjenner.

Men hun har ennå ikke helt skjønt at ting som forsvinner fra hennes synsfelt fortsetter å eksistere, og derfor gikk nok stykkets «store drama» henne hus forbi: Den ene karakteren forsvinner flere ganger ut av scenerommet, til den andres store skuffelse, men så kommer det rare og spennende lyder fra andre siden av veggen: Bjeller ringler, plast knitrer og de to karakterene synger til hverandre, før den forsvunne vender tilbake. Jeg vil tro det er midt i blinken for litt eldre babyer som nettopp har knekt den koden, men det så utvilsomt ut til at de visuelle og lydlige inntrykkene fascinerte også uten denne sammenhengen.

Subtil musikkbruk Musikken er kanskje det virkemiddelet som er brukt med størst forsiktighet. Den består kun av den enkle sporadiske klimpringen fra lyrene og av den sparsomme fragmentariske sangen fra de to aktørene. Bare et par steder synger de noen lengre sekvenser med full stemme, som fremstår som kulminasjonen som fragmentene har bygget opp til. Hvis jeg skulle peke på noe jeg savnet, er det kanskje noe mer utstrakt bruk av musikk, kanskje særlig sang, men det er godt mulig det holder i massevis for de minste.

I alle tilfelle tas både babyens sanseverden og operaens egenart på alvor i Orfeus’ trøst, og møtes i formidling gjennom levende kropper og stemmer. Den gjennomtenkte blandingen av absurd og konkret, kjent og ukjent fungerer på flere plan og lager et koselig og merkelig lite univers med plass til både voksne og barn. Kritikerbabyen var hverken hektisk giret opp eller komatøst utslitt etterpå, og det er nok den beste anmeldelsen hun kan gi.