S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 26. juni 2024

I de beste familier

Foto: Antiteateret


Publisert
26. juni 2024
Sist endret
26. juni 2024
Tekst av

Kritikk Teater

Skitten blond

Premiere 14. juni 2024 General Birchs gate Regi og manus: Even Torgan Skuespillere og manus: Tord Kinge, Tora Dietrichson, Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen, Mahamed Aden Ali


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/i-de-beste-familier
Facebook

(Ingen innlegg)

Antiteatret lager teater om traumer, livsløgn og sosial strebing på særegent vis.

I en hage på Adamstuen er det dekket til fest. Publikum er plassert i typiske hvite plasthagestoler, og midt på plenen på det som blir scenegulvet, står det et bord med festhatter, serpentiner, papptallerkener og -glass. «Vi begynner når én av dere drar av duken», sier skuespiller Tora Dietrichson til publikum, og den pinlige stillheten varer ikke lenge før en av tilskuerne reiser seg og river den av. Som takk for hjelpen får hun en festhatt på hodet, noe som senere skal vise seg betyr at det er hun som skal få symbolisere bursdagsbarnet, fem år gamle Jenny. I Antiteaterets nye forestilling Skitten blond har faren til Jenny, den fraskilte og økonomisk vellykkede Hans Christian (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) invitert til fest. For noen år siden kjøpte han ut foreldrene sine fra barndomshjemmet på Adamstuen, en nesten hundre år gammel murvilla midt i byen. Når lillebroren Jørgen (Tord Kinge) og senere søsteren Julie (Dietrichson) dukker opp, blir det tydelig hvem som har makten i søskenforholdet. Hans Christian dominerer dem både sosialt og emosjonelt, og i løpet av forestillingen skal det avdekkes akkurat hvor ekstremt dysfunksjonelt dette søskenforholdet er. Familien er gjenkjennelig. De er en tilsynelatende vellykket vestkantfamilie, men som i så mange velstående familier vi får møte i kunsten, ligger ikke problemene så veldig dypt når man begynner å grave. Raskt kommer det frem historier om en voldelig far, og etter hvert får vi vite at det har foregått seksuelle overgrep mellom søsknene i barndommen.

Satire og karakterarbeid

I Skitten blond blander Antiteateret samfunnskommentar og litterær utforskning av traumer, løgn og fasade med rendyrket satire. De satiriske elementene sitter godt og gir forestillingen en humoristisk letthet som passer tiden og stedet. Dette kommer særlig godt frem i det innledende samspillet mellom Ditlev-Simonsen og Kinge der den fasadehungrige vestkantmentaliteten blir spilt ut på et presist gjenkjennelig vis. Mengden med alkohol som skal tilbys gjestene i femårsdagen, betydningen av at femåringen er venn med de populære jentene i barnehagen og måten det snakkes om jobb og karriere på, er alt sammen både karikert og gjenkjennelig. Talen Hans Christian holder i selskapet er overdreven, men den inneholder nok elementer som jeg har hørt folk si i det virkelige liv til at karikaturen av vestkantmannen oppleves som tatt på kornet. I tillegg til de tre søsknene dukker det en fremmed mann opp i hagen. Kevin (Mahamed Aden Ali) leter etter broren sin på fire år som er blitt borte fra en lekeplass. Den implisitte rasismen søsknene møter Kevin med, er presist spilt. For eksempel antar Jørgen, som også viser romantisk interesse for Kevin, at Kevin ikke eier leiligheten sin, og Hans Christian viser motvilje til å slippe Kevin inn i nabolagsgruppen på Facebook for å spørre om noen har sett broren. Den savnede fireåringen skaper også en generell følelse av utrygghet og blir en symbolsk underliggende nerve som minner oss på at noe ikke er som det skal. Når fireåringen viser seg å ha dukket opp hjemme, blir Kevin i større grad den avbalanserte og trygge kontrasten, en mann med kontroll på liv og følelser som representerer en tydelig motsetning til det rotet som finnes i følelseslivet til Jørgen og søsknene. I Antiteaterets estetikk etterstrebes det en illusjon og troverdighet som passer overens med målet om den fjerde veggen. Som kritiker er det alltid vanskelig å vite hvor personregien slutter og skuespillerens karakterarbeid begynner, men her tror jeg det fungerer på begge plan. Skuespillerne ser alle sammen ut til å legge gode karakterforståelser til grunn for tolkningene sine, og selv om jeg ikke alltid forstår relasjonene, synes jeg enkeltkarakterene er troverdige på tross av karikeringen og at kombinasjonen av spillestiler gir rom for å bygge karakterer på et interessant vis. De fremstår ikke som så veldig dype personer, men det passer også veldig godt med historien og tematikken at de forblir grunne.

Antiteateret

Antiteateret er et teaterkompani drevet av regissør Even Torgan som har holdt på i hvert fall siden 2013 og har laget over 20 teaterforestillinger. Flere av forestillingene har vært laget i samarbeid med institusjoner, sist med Rasisten som ble spilt på Teaterkjelleren til Oslo Nye Teater i fjor, men mesteparten har de produsert på egen hånd. Selv sier de at de vil «lage teater for unge voksne som faktisk er kult». Som tidligere ung voksen synes jeg at dette er en artig påstand. For noe av det som kjennetegner Antiteaterets estetikk er at de forsøker å lage teater som unngår teatralitet. Det er mulig jeg var unormalt glad i teatralitet allerede som ung voksen, men for meg virker det så selvmotsigende å bruke teaterstrategier fra 1800-tallet for å lage teater som skal være kult for unge mennesker. I fremveksten av realismen i siste halvdel av 1800-tallet, fra og med teatret til fyrsten av Saxe-Meiningen til Stanislavskij og for den saks skyld Bjørn Bjørnson, ble det etterstrebet en total illusjon der det som skjedde på scenen i størst mulig grad skulle etterligne virkeligheten. Denne estetikken ble normgivende, og til tross for flere avant garde-bevegelsers forsøk på å rive ned den fjerde veggen og bygge teatralitet på scenen, har estetikken dominert teatret siden. Ikke minst har realismen stått sterkt i teaterutdannelsen og i institusjonsteatrene i Norge. At jeg stusser ved ønsket om å gjenskape titteskapsteatret, sier muligens mer om meg enn om Antiteateret, men jeg tror også det sier en del om utviklingen av norsk teater i dag der innhold i økende grad for mange virker viktigere enn formmessig eksperimentering.  Nå er det ikke sånn at det bare finnes teaterstrategier fra 1800-tallet i Antiteaterets estetikk. Jeg vil også tro at Antiteateret er inspirert av In yer face-teatret som hadde sin storhetstid i England på 1990-tallet der det å skape ubehag for publikum innenfor en tradisjonell, tekstlig teaterramme ble normen. Samtidig trekker de veksler på filmatiske grep, ikke minst er dette tydelig i skuespillet der mye sies med små fakter. Den realismen som finnes i verket står nok egentlig i større grad i gjeld til den realistiske spillefilmestetikken enn til Stanislavskij, selv om Hollywood-filmens method acting også skylder Stanislavskij ett og annet. In yer face, britisk teater og Hollywood-film virker som viktige inspirasjoner mange steder i norsk teater om dagen. Sånn sett befinner Antiteateret seg midt i en teatertrend, men deres estetikk må også sies å være både særegen og gjennomført. I tillegg til å spille kammerdrama med en helt lukket fjerde vegg, åpner de opp for lettbeint publikumsinvolvering. I Skitten blond ser vi det i eksemplet nevnt over der en publikummer blir bedt om å dra duken av bordet, og senere i forestillingen får hele publikum tildelt rollen som festgjester der vi må reise oss opp og mingle med de andre tilskuerne. I festsekvensen oppstår det en kontrast mellom det ellers lukkede universet og publikumsinvolveringen, noe som gjør sekvensen litt stiv. Samtidig er det hele gjort med omsorg for publikum sånn at det aldri oppstår kleine situasjoner. Og selv om jeg også tidligere har undret meg over det jeg opplever som unødvendig publikumsinvolvering og -flytting i Antiteaterets forestillinger, ser jeg i Skitten blond at det fungerer ganske godt dramaturgisk. For det er slitsomt å sitte og vente på at de grusomste ting skal avdekkes. Forestillingen har en dramaturgi som er nesten aristotelisk, men som dras veldig ut, og da fungerer benstrekken og den litt absurde festscenen både som brudd og som comic relief før vi setter oss ned igjen og får servert den avsluttende akten.

Ibsen og spekulative dramaturgier

En av grunnene til at jeg tenker på 1800-tallet når jeg ser Skitten blond er at forestillingen har et tydelig ibsensk underlag. Vi får møte en borgerlig familie der alt tilsynelatende er på stell, men litt etter litt pipler det frem hendelser fra fortiden som skal gjøre det vanskelig å leve videre. Dette er et typisk narrativ i Ibsens samtidsdramaer. Men hos Ibsen kommer også kunnskapen med erkjennelser. Det synes jeg mangler her, og i siste akt er ikke teksten god nok til å ta innover seg de erkjennelsene som kanskje burde ha kommet for at det skal bli ordentlig interessant. Hos Ibsen fører avdekkingen av fortidens hemmeligheter og fortrengninger til erkjennelser som både har en filosofisk sprengkraft og som fører til at livet for de involverte må endres for godt. I Skitten blond er karakterene allerede ødelagte. Den yngste broren, Jørgen, har ingen minner om overgrepene fra barndommen, og for ham har den nye innsikten derfor størst omveltende betydning. Og selv om jeg leser det som at han bryter med broren på slutten, ser jeg ikke helt hva de store konsekvensene av innsikten i fortiden er. Det er klart at det har betydning på et personlig plan, men samfunnsmessig er det ingen ringvirkninger. I festscenen blir det snakket om en hagle i hageskuret. Hans Christian vil gjerne vise den frem, men blir stoppet. I tråd med teorien om «Chekhov’s gun» forventer jeg derfor at den skal brukes til et selvmord mot slutten. Når det ikke skjer, synes jeg det er ganske modig. Det er noe litt kult med å omtale et skytevåpen i andre akt bare for at det aldri skal nevnes igjen. Samtidig gjør det at selvmordets mulighet er lansert, noe jeg har med meg i sluttscenen. At jeg ikke helt skjønner hva karakterenes nye erkjennelser og forsøk på å lufte fortidens hendelser fører til rent dramaturgisk, gjør at jeg synes beskrivelsene av overgrepene får en spekulativ slagside. Da jeg anmeldte Antiteaterets forestilling DJ Pedo, som handlet om pedofili og seksuelle overgrep mot barn, var hovedkritikken min at beskrivelsene av overgrepene ikke førte med seg noen nye erkjennelser. Beskrivelsene av noen av de aller jævligste handlingene man kan tenke seg, føltes derfor inkorporert i hovedsak for å utløse de ubehags- og sjokkeffektene omtalen av dem medfører. Jeg synes dette fungerer mye bedre i Skitten blond, men jeg ser at det å gå inn i det som av gode grunner er tabu og der hensikten ikke er å sprenge tabuene, krever et veldig godt tekstarbeid for å lykkes fullt ut. Det finnes masse teater som lykkes selv om det tekstlige arbeidet ikke har unike litterære kvaliteter, men den ambisiøse tematikken og formen på Skitten blond krever at teksten når opp på et filosofisk nivå. Hvis ikke ender man med at dramaturgien drives fremover av å utfordre publikums kikkermentalitet, og jeg savner noe mer sprengkraft til slutt i Skitten blond for at det virkelig skal føles som et drama som setter noen skap på plass for vår tid. Jeg merker imidlertid at jeg har lagt listen uvanlig høyt for denne forestillingen, og jeg tror det sier noe både om hva de faktisk får til og om hvor høye ambisjoner de har. For det hadde ikke hatt noe for seg å sammenligne Even Torgan med Henrik Ibsen og Konstantin Stanislavskij hvis det ikke lå noen veldig interessante ting i verket.


Kritikk
Er det noen rasister i rommet her?

Antiteaterets utforskning av rasisme er kompromissløs og konfronterende, og vekker ubehaget som trengs for å takle tematikken.

av Tomine Sandal
Kritikk
Sturm und Drang med våpen og tvang

Psykt blod finn sin styrke i skodespelarene, men teksten kunne vore stramma nokre hakk.

av Frøydis Århus
Kritikk
Teater om det grusomme

Antiteatret har laget ambisiøst, ubehagelig, politisk teater om overgrep mot barn som oppleves altfor ledende.

av Julie Rongved Amundsen

S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no