Teater om det grusomme

«Les advarselen på baksiden», sier Antiteatrets arrangører til meg når jeg litt forsinket kommer løpende mot lokalet i Lodalen for å se forestillingen Dj pedo. Jeg haster videre inn i scenerommet og rekker å lese advarselen før det begynner. Jo da, jeg visste allerede før jeg kom at det skulle handle om overgrep. Allikevel skulle det vise seg at jeg ikke var forberedt på akkurat hvor jævlig jeg skulle synes at det var.

Popstjernelivet Innledningsvis i forestillingen blir publikum introdusert for David (Tani Dibasey). Han er en kul popartist som kaller seg Atman, og han og managementet hans gjør seg klare for å reise på turné. De gleder seg til turneen som de satser på at skal få ham til virkelig å slå gjennom. Ved å inkludere tilskuerne i Davids team, skapes det et rom der det er lett for publikum å delta samtidig som forestillingen opprettholder den fjerde veggen når det trengs av narrative hensyn. Tilskuerne sitter i en ring, og skuespillerne blander seg delvis med publikum og er delvis ute på gulvet. Det er lite scenografi, og dramaturgien har en litt flytende karakter. Scenene går i hverandre, og det veksles motstandsfritt mellom scener der publikum er bevisst sitt eget nærvær og scener som spiller med en tydeligere fjerde vegg. Dette er imponerende løst.

David er populær blant de unge, og det skrives mye om ham på sosiale medier. Men det begynner det å gå rykter om at han er «pedo», og det kommer også frem at han har måttet levere inn alt av datamaskiner og telefoner til politiet fordi han mistenkes for å ha overgrepsmateriale, noe det også skal bli klart at han har.

Moral Forestillingen legger opp til noen moralske spørsmål som den både eksplisitt og implisitt ber publikum om å ta stilling til. Etter at første del er avsluttet, kommer skuespiller Elisabeth Aschehoug på scenen i rollen som sykepleier. Bruddet med den første delen har noen brechtske kvaliteter, men istedenfor å la bruddet føre til at publikum gjør seg opp sine egne meninger, styrer Aschehoug oss med stø hånd i en narrativ retning. Aschehoug tar oss gjennom et informasjonsmøte for Røde kors. Vi skal lære hvordan vi håndterer en hjelpelinje for de som har seksuelle tanker om barn. Noen i publikum blir pekt ut til å svare på fiktive telefonsamtaler. Det snakkes om hvorfor hjelpelinjen finnes og hva man kan hjelpe til med. Etter hvert kommer det opp et slags moralsk dilemma om hvorvidt det å se overgrep på skjerm er mindre etisk forkastelig enn å gjennomføre overgrepene fysisk. Samtalen er nok ledet dit av Aschehoug, men det er en publikummer som først sier noe i den retning når hun stiller spørsmålet. Jeg opplever ikke at samtalen ledes dit fordi dette er noe forestillingen mener, men fordi den vil reise det som et dilemma, for å aktivisere publikum i moralen.

I andre del blir vi tatt med inn i rommet ved siden av. Her er det bygget opp en scene der David skal ha prøver på konserten han skal på turné med. Alle i teamet vet nå at han er blitt tatt med overgrepsmateriale, men unnskylder det med at det bare er videomateriale og at han nå skal søke en bedre vei ved å snakke om det. Én karakter, som er markedsansvarlig i teamet, sier at han sikkert også har sett barneporno, for han ser porno hele tiden, og han kan jo ikke vite hvor gamle jentene er. Lenge er det som om teamet rundt David også ser det som en adekvat løsning på hele floken at han vil være åpen og ærlig, men dette rakner når det kommer for en dag at han også har vært i besittelse av bestillingsovergrep. Da blir David stengt ute av lokalet av de andre karakterene.

En publikummer reiser seg spontant for å låse opp, og en annen tilskuer som blir spurt hva hun mener om saken, tar også til orde for at han bør slippes inn. Hun synes det føles vanskelig å stenge ham ute.

I siste del er vi tilbake i det første rommet, og vi får følge David i en terapigruppe og i et begynnende vennskap med en annen av deltakerne i gruppen. Terapisituasjonen introduserer flere overgripere og gir forestillingen anledning til å vise flere overgrepsformer og gjerningspersonenes mulige beveggrunner.

Dj pedo har en på mange måter klassisk dramaturgi der en person med høy sosial kapital ledes mot et fall på bakgrunn av ting som har skjedd før skuespillet begynner. Davids fall er høyt, men rent dramaturgisk dras fallet ut i det lengste. Vi får se at han mister oppdrag og tv-opptredener på grunn av ryktene, og at han må innrømme at det er hold i dem og at han er siktet. Men når teamet gjenopptar arbeidet med et håp om at de kan redde stumpene av en karriere, oppleves det som dramaturgisk uforløst. Når skaperne og regissør Even Torgan her går vekk fra den aristoteliske dramaturgien, kunne de brukt muligheten til også å bryte med illusjonen for å tydeliggjøre motivasjon og budskap.

Reaksjoner Det er mye i Dj pedo som er intelligent løst teaterfaglig. Det er skapt et rom som oppleves inkluderende samtidig som det utfordrer teaterformatet. Kombinasjonen av interaktivitet med rollespillsekvenser og et skille mellom scene og sal gjør at de hele tiden opprettholder fiksjonsuniverset samtidig som de slipper publikum til. Forestillingen er full av lag. Mange i Davids team unnskylder ham langt på vei fordi de er redde for å miste det de har jobbet for, men ikke alle. De karakterene som velger å støtte David, fremstår ikke som sympatiske, men som moralsk blinde opportunister.

Jeg skjønner allikevel ikke hva som er forestillingens motivasjon. Når de tar tak i et tema som dette, inkludert ganske detaljerte beskrivelser av overgrep ytret i et normaliserende språk, forstår jeg ikke helt hvor de vil med det. Beskrivelsene av overgrep gjør at jeg vil holde meg for ørene, og jeg kjenner på et sterkt ubehag ved den lettheten karakterene i forestillingen forholder seg til historiene med. Jeg forstår intellektuelt sett at det hadde vært moralsk vanskelig å ta lett på temaet og ikke gå inn i grusomhetene, men når det pakkes inn i en underholdende ramme uten klare politiske eller formidlingsmessige motivasjoner, mister det retning. Jeg tror forestillingen hadde tjent på flere brudd med illusjonen og på at publikum kunne ha blitt inkludert utenfor rollespillsituasjonen.

Lettheten flere av karakterene utviser er dramaturgisk nødvendig, men i overkant ubehagelig. Jeg skal tåle et sterkt ubehag i teatersalen, og jeg tror på teatrets muligheter til å møte vanskelige samfunnsmessige og menneskelige problemstillinger også gjennom ubehag. Men det er en fare for at det blir spekulativt når motivasjonen for ubehaget ikke blir tydelig nok. Det er lett å tenke seg at skaperne ønsker å belyse og forebygge, men med de moralske spørsmålene oppstår det en tvetydighet jeg ikke vet om de er tjent med. Jeg er usikker på hva denne forestillingen kan lære publikummet sitt, og det gjør at det eventuelle opplysningsmotivet smuldrer litt opp. At vi aldri får høre fra ofrene eller representanter for ofrene, bidrar til å skape en for teoretisk forståelse av overgrep og medieringen av dem. Jeg savner også en større aggresjon i scenerommet, for tilforlateligheten alt behandles med skaper også en overraskende og for meg provoserende tamhet.

Plasserer moralen Ved innledningen til siste del på vei tilbake til det første scenerommet blir publikum ledet gjennom et lite rom vi skal forstå er i Asia, altså et sted hvor barnepornoen og bestillingsovergrepene finner sted. Jeg leser det som en dramaturgisk vei mot erkjennelse av at overgrep mot barn er like alvorlig uansett om man ser dem på skjerm eller gjennomfører dem selv, noe som tidligere er blitt problematisert gjennom karakterene og samspillet med publikum. Men selv om dette lille scenerommet bidrar til å plassere forestillingens eget moralske ståsted, oppstår det en tydelighet i dramaturgien som gjør at jeg forstår hvordan publikum er blitt ledet til å stille moralske spørsmål som kanskje ikke egentlig finnes.

Noen i publikum nøler seg frem til å si ting i retning av at det er mindre ille å se overgrep på skjerm enn å gjennomføre dem, men det forblir uklart for meg om de hadde uttrykt seg annerledes om spørsmålene hadde vært stilt annerledes og vært mindre ledende. Dette gjør at jeg opplever deler av forestillingen som i overkant spekulative. Dilemmaene får en annen dimensjon når det blir klart at David har vært i besittelse av bestillingsovergrep, noe ingen av karakterene klarer å se gjennom fingrene med, men skillet mellom de ulike medieringene av overgrep gir meg en emmen smak i munnen.

Det er klart at Antiteatret også ønsker å menneskeliggjøre overgripere og vise at mange av dem selv er traumatiserte ofre. Jeg tror også at diskusjonene om ansvarliggjøring av det som skjer på skjermen har noe for seg i møte med et ungt publikum. I en kultur som i så stor grad er dominert av skjermene, er nye tanker om hvem som skal stilles til ansvar for overgrep helt nødvendig. Kanskje har også de ekstreme virkemidlene en annen effekt på det tiltenkte publikummet. Men det føles allikevel helt absurd at barneporno er noe man skal ta moralsk stilling til. Én ting er at noen av de fiktive karakterene avfeier noen av Davids handlinger med at han ikke kunne noe for det, at det å være pedofil er en seksuell legning eller resultat av selv å ha vært utsatt for overgrep. Disse meningene er lagt i munnen på mennesker som ikke egentlig finnes, men jeg synes det er vanskelig å akseptere at de har fått et ungt publikum til å stille seg på lag med naiviteten.

Jeg har brukt lang tid på denne anmeldelsen. Den har vært vanskelig å skrive fordi jeg kjenner på sterk ambivalens i vurderingen av forestillingen. De sterke virkemidlene og grusomme beskrivelsene kommer litt i veien for at jeg klarer å se gjennom dem. Når jeg også opplever at forestillingen styrer tematikken moralsk i en retning jeg synes er ugrei til tross for det som fremstår som greie motiver, synes jeg det hele blir vanskelig. Det gjør også at jeg tenker at den totale teaterillusjonen som virkemiddel i politiske spørsmål lett kan slå feil.