Hvilke regler er det egentlig du følger, Seltun?

Kulturrådsleder Kristian Seltun skriver i sitt svar til vårt innlegg om nullingen av Hooman Sharifi og Impure Company at «å følge regler er ikke å sette i gapestokk». For at den påstanden skal ha verdi, må vi først rydde opp i hva Kulturrådet faktisk mener med «feilaktig og mangelfull informasjon», som de begrunnet nullingen med. Men først: Rådslederen tydeliggjør i innlegget at Hooman Sharifi har fulgt habilitetsreglene og at Kulturrådets vedtak derfor ikke handler om habilitet. Det er bra. La det være klart: Slik vi og andre involverte kjenner saken, handler dette utelukkende om manglende spesifisering av såkalte omløpsmidler (penger som var til overs fra forrige periode) i selve søknaden om nytt tilskudd. Kulturdirektoratets sekretariat har vært tydelige overfor kunstnerne på at omløpsmidler ikke skal føres i søknad, men kun i regnskap og rapport, og Impure Company har fulgt denne henstillingen. Omløpsmidler er rapportert inn og fullt synlige i alle årsregnskap som direktoratet selv har godkjent. Ved likevel å bruke dette som grunnlag for å trekke støtten, fremstår Kulturrådet nå som aktivt kunstnerfiendtlig og gjennomsyret av en institusjonell arroganse som mangler sidestykke.

Hvor er de skriftlige reglene?

Seltun må nå svare konkret:

• Hvor skal kunstnerne kunne lese seg opp på eller bli kjent med de spesifikke reglene for omløpsmidler som her legges til grunn?
• Hvor i retningslinjene, i søknadsskjemaet eller i veiledningen står det at disse skal informeres om på annet vis enn gjennom de årlige regnskapene?

Ordningen «Kunstnerskapsstøtte» skulle gi forutsigbarhet og frihet for skapende kunstnere utenfor de store institusjonene. Omløpsmidler er en av forutsetningene for å oppnå dette målet i en uforutsigbar hverdag preget av lange planleggingshorisonter, mange involverte utøvende og skapende kunstnere med et lappeteppe av planer og sammensatte forpliktelser i egne og andres kunstneriske arbeid, og ikke minst etterslepet dette fikk etter en pandemi som rammet scenekunsten spesielt hardt. Praksisen og reglene for eventuelle omløpsmidler ved flerårig tilskudd er ikke gjort rede for overfor feltet – ei heller i søknadsprosessen for nytt tilskudd.

Bevis på direktoratets dobbeltkommunikasjon

Det mest alvorlige er likevel at Kulturdirektoratet selv, i en e-postutveksling med et annet sentralt norsk scenekunstkompani, har bekreftet at den praksisen de nå straffer med avslag er tillatt. Utvekslingen gjengis her med tillatelse fra kompaniet, som ikke ønsker å nevnes ved navn. Redaksjonen er blitt opplyst om hvilket kompani det gjelder: Spørsmål fra produsent: «Hva skjer om vi ikke klarer å bruke det opp [støtten fra 2021] innenfor de årene vi har kunstnerskap? Kan vi da ta det med videre inn i et nytt prosjekt i 2026?» Svar fra Kulturdirektoratet (06.12.23): «Hei […], Det kan dere. Hilsen xxxxxxxxxx.» Når direktoratet eksplisitt sier «det kan dere», faller bunnen ut av argumentet om at søker har oppgitt feilaktig informasjon. Hvordan mener Seltun at vedtaket holder mål når forvaltningen selv gir grønt lys for praksisen i det ene øyeblikket, for så å kalle det et regelbrudd i det neste?

Systemfeil, ikke kunstnerfeil

Det er ikke kunstnernes ansvar å sørge for at saksbehandlerne i direktoratet leser sine egne arkiver eller snakker sammen internt. Hvis informasjonen i årsregnskapene ikke finner veien til fagutvalgenes bord, er det en systemfeil, ikke en feil begått av søker.

Begrunnelsen om «feilaktig og mangelfull informasjon fra søker» for avslaget blir dermed en ansvarsfraskrivelse. Det er en Kafka-prosess der målet flyttes etter at skuddet er løst, tilsynelatende for å vise handlekraft i forhold til presset fra mediene og politikerne. Når det svares slik det her gjør, tvinges vi igjen til å se på konteksten vedtaket ble fattet i. I kjølvannet av høstens bølge av «avsløringer» i mediene, ble det 26. november avholdt et ekstraordinært møte i Kulturrådet, hvor det tidligere vedtaket om kunstnerskapsstøtte for 2026-2030 ble omgjort til avslag. På dette møtet var Kulturministeren selv til stede. At hun ifølge Seltun ikke var til stede under behandlingen av akkurat denne saken, forandrer ikke på det grunnleggende inntrykket: Når vedtaket og dets begrunnelse avviker så fundamentalt fra direktoratets egen praksis og muntlige og skriftlige veiledning, fremstår dette likevel mer som et politisk vedtak enn en kunstfaglig vurdering. At ministeren har sittet så tett på saksbehandlingen på dette nivået, forsterker inntrykket av at man prioriterer å stilne et eksternt mediemessig og politisk press fremfor å ivareta kunstnernes rettigheter. Ministerens fysiske fravær under selve saksbehandlingen er her ikke i seg selv noe bevis for Seltuns påstand om at «Kultur- og likestillingsministeren har ikke gitt føringer til Kulturrådet». Dette fremstår mer og mer som en politisk motivert maktutøvelse, heller enn en etterrettelig saksbehandling basert på de reglene feltet faktisk er blitt forelagt. Transparens er forutsetningen for tillit, og her er spillereglene i beste fall ugjennomsiktige. Seltun, spørsmålet står ubesvart: Hvilke regler er det egentlig du mener at dere følger? For oss ser det ut som om dere følger helt andre spilleregler enn de som er kommunisert til kunstnerne dere har et ansvar for.