Satt i gapestokken

Første desember i fjor fikk dansekunstner Hooman Sharifi og hans Impure Company en kalddusj fra Kulturrådet: Et tidligere vedtak om kunstnerskapsstøtte for 2026-2030 ble omgjort til avslag med utgangspunkt i en påstand om at det opprinnelige vedtaket var ugyldig på grunn av «feilaktig og mangelfull» informasjon fra kompaniets side. Forut for det nye vedtaket hadde det høsten igjennom rullet en heftig bølge av «avsløringer» om inhabilitet og tvilsom tildelingspraksis i Kulturrådet. I oppslag på oppslag ble det dannet et totalbilde av at Sharifi, som leder av fagutvalget for dans, i praksis hadde delt ut 16,5 millioner kroner til seg selv. Men ikke bare det, han og kompaniet hans skulle på skandaløst og ulovlig vis ha beriket seg ved å utnytte systemet og holde tilbake informasjon om penger som var til overs fra tidligere tildelinger. Nettavisen var førende, med Subjekt hakk i hæl, sammen med ytre høyre-medier som Inyheter og Document, etter hvert med full spredning over store deler av medielandskapet. Både «sløseriombudsmann» Are Søberg og «hyperteater»-regissør Morten Traavik ble hyppig brukt som kommentatorer. Sistnevnte var også, ifølge eget utsagn i podkasten Wolfgang Wee uncut, den opprinnelige kilden til oppslagene, med utgangspunkt i et egeninitiert researcharbeid som han offentliggjorde på Facebook. Traavik gikk i Nettavisen sågar så langt som til om ikke å kalle det korrupsjon, så i det minste hevde at det «minner om» det. Muntlig hos Wolfgang Wee var dette lille forbeholdet imidlertid blåst bort. Saken ble også tatt opp i Stortinget av Høyres Tage Pettersen gjennom et spørsmål til kultur-og likestillingsminister Lubna Jaffery.

Press fra kulturministeren

Det fornyede vedtaket om avslag ble kunngjort bare noen få dager etter at kulturministeren selv hadde vært til stede på et ekstraordinært møte i Kulturrådet, det samme møtet hvor avslaget etter alt å dømme ble vedtatt. Ifølge Nettavisen var avslaget og kravet om en ekstern granskning et direkte resultat av press fra kulturministerens side. Hvordan dette, dersom Nettavisen har rett, forholder seg til det hellige prinsippet om armlengdes avstand, gjenstår å se. I scenekunstfeltet selv har, med enkelte unntak, tausheten mens dette har pågått vært til å ta og føle på. Det er vanskelig å vite hva man skal mene når all informasjon, analyse og alle tolkninger kommer fra de samme, tidligere nevnte kildene, og når feltets egne organisasjoner, PAHN og Norske Dansekunstnere, i liten grad stepper opp og bidrar med ny informasjon og alternative tolkninger. Situasjonen blir heller ikke bedre av at tausheten har vært like rungende i feltets egne publikasjoner, Shakespearetidsskriftet og Scenekunst.no. Saken vi her skriver om er vanskelig og krever folk, tid, økonomi og journalistiske ressurser og kompetanse, noe vi vet at disse tidsskriftene mangler. Men dette er også et spørsmål om prioritering – og kanskje mot. Knapphet på ressurser kan etter vårt syn ikke forsvare at man til nød kanskje nøyer seg med å gjengi en pressemelding fra Kulturrådet. Også kan vi jo føye til at alt dette utspiller seg i et fryktpreget klima hvor mange opplever at å ta til motmæle kan ha uoversiktlige og skjebnesvangre konsekvenser. Hooman Sharifi har, som det er lett å skjønne, vært tilbakeholden med å uttale seg. Som kjent var det hans roller som leder av fagutvalget for dans og som medlem av det sentrale kulturrådet, med andre ord habilitetsspørsmålet, som var selve den utløsende faktoren for alt bråket. Kulturrådet selv har imidlertid understreket at Sharifi har fulgt de rådende habilitetsreglene, men har likevel valgt å nulle ham og Impure Company ut av kunstnerskapsordningen, noe det er lett å skjønne at har avgjørende betydning for kompaniets framtid. En liten faktabasert avklaring er derfor påkrevd. Vi som underskriver dette innlegget har bakgrunn innen ulike deler av scenekunstfeltet, kunstnerisk, organisatorisk og journalistisk. I mangel på virksomme organisasjoner og kanaler innen feltet vedrørende dette sakskomplekset, handler vi på egne vegne.

Ekstern granskning

Vi mener at en ekstern granskning av en innarbeidet praksis som det stilles spørsmål ved, kan være et godt og nødvendig tiltak. Men der burde det ha stoppet. Vår påstand er at Impure Company og Hooman Sharifi i denne saken er blitt satt i gapestokken og gjort til syndebukker for Kulturrådets og Kulturdirektoratets eget manglende regelverk og transparens innen denne typen saksbehandling. Så vidt vi kan se har Sharifi i forhold til retningslinjene kun gjort én feil: å ha medlemmer av sin egen familie i kompaniets styre. Noe han rettet opp i straks han ble gjort oppmerksom på det. Den «feilaktig(e) og mangelfull(e)» informasjonen fra kompaniets side, som ble anført som årsak til avslaget skriver seg fra en påstand om at Impure Company har «underkommunisert» oppspart kapital fra perioden 2021-25, og at Kulturrådet ikke ville innvilget støtte for 2026-30 dersom de var kjent med disse midlene. Slik vi ser det er dette i praksis ikke noe annet enn stråmannsargumentasjon fra Kulturrådets side. Vi vil også stille spørsmål ved rådets og direktoratets måte å møte press på, både fra mediene og departementet. Det kan ikke være første gang i historien at en sånn type sak har kommet til syne i bunkene av søknader. Men ikke noe sted i Kulturdirektoratets kriterier for kunstnerskapsordningen, ei heller i selve søknadsskjemaet, nevnes det noe om hvordan tidligere års økonomi virker inn på søknadsbehandlingen. Den oppsparte kapitalen skriver seg nemlig fra pandemien, som ifølge kompaniet selv medførte en betydelig utsettelse og nedskalering av planlagte produksjoner, turneer og inntekter. Noe som, som kjent, rammet oss alle sammen. Prosjektene var altså planlagt gjennomført, og midler avsatt til dem, bare noe seinere enn opprinnelig forutsatt på grunn av omstendigheter som Impure Company umulig kunne lastes for. Dette var Kulturdirektoratet, hvis oppgave er å forberede søknadsbehandlingen i Kulturrådet, orientert om, og som om det ikke var nok hadde direktoratet godkjent de årsrapportene og regnskapene fra 2021-24 hvor dette var gjort rede for. Regnskap og rapport for 2024 ble riktignok sendt inn seinere enn fristen, etter at vedtaket om kunstnerskapsstøtte for 2026-30 var blitt fattet, men denne utsettelsen hadde kompaniet søkt om og fått godkjent. Og rutinemessig ble regnskap og rapport da også godkjent. Likevel forlangte altså Kulturdirektoratet ytterligere redegjørelser etter dette og etter at vedtaket om støtte var blitt gjort. Vi skriver nå 17. oktober 2025, midt i det offentlige vepsebolet som denne saken hadde utviklet seg til. Etter først å ha fått en uke på seg til å svare får kompaniet utvidet fristen til 10. november. Denne dagen sender Impure Company en omfattende rapport hvor utsettelser og omdisponeringer enda en gang gjøres grundig rede for. Det neste som skjer er så at Kulturrådet omgjør sitt vedtak om kunstnerskapsstøtte til avslag og i tillegg krever 4,93 millioner kroner tilbakebetalt. Det hører med til historien at en betydelig andel av dette var kompaniets egeninntjente penger! Det faktum at Kulturdirektoratet over tid, via årlige, godkjente rapporter og regnskap, allerede var blitt systematisk orientert om den løpende situasjonen, stiller etter vårt syn dette vedtaket i et underlig lys. Hvis direktoratet har unnlatt å informere Kulturrådet og fagutvalgene, burde de i så fall ha tatt det på sin kappe, og informert åpent om det i offentligheten da saken ble problematisert. For en tung aktør som Kulturdirektoratet ville det ha vært lett å beklage, for deretter å endre praksis.

Kafkaprosess

Hooman Sharifi og Impure Company er i praksis blitt utsatt for en Kafka-aktig prosess hvor Kulturrådet/direktoratet har løpt fra det selvstendige ansvaret som de ifølge forvaltningsloven er pålagt, om å sørge for at saker er «så godt opplyst som mulig». Eventuell «feilaktig og mangelfull» informasjon er det dermed forvaltningens plikt å opplyse søker om før vedtak, slik at disse feilene kan rettes. I stedet hives Sharifi og kompaniet under bussen. Ikke bare fratas de midler de tidligere er blitt lovet og har lagt planer for, de nektes også å bruke egne, oppsparte midler. De sitter nå igjen med en «godkjent» pott på 1,55 millioner, som i høyden er nok til å gjennomføre en brøkdel av kompaniets planer og allerede inngåtte avtaler. Det er dermed nærliggende å konkludere med at det vingestekkede Kulturrådet har glemt at det er et selvstendig fagorgan som er til for kunstnerne og har gitt etter for det dobbelte presset fra Nettavisen/Subjekt/Morten Traavik/Sløseriombudsmannen på den ene siden og Kulturministeren/Departementet på den andre. Å imøtekomme spørsmålene som er blitt reist om inhabilitet ved å iverksette en ekstern granskning ville vært tilstrekkelig. I stedet ser det ut til at Kulturrådet, i sin iver etter å komme presset i møte og vise handlekraft, har utsatt Sharifi/Impure Company for en stedfortredende straff: I det ytre straffes han for «feilaktig og mangelfull» informasjon om noe som det er Kulturrådets eget ansvar å holde rede på. Det det ser ut til at han indirekte, men egentlig, straffes for er saken som har vært hovedfokus i mediene: habilitetsspørsmålet, hvor han ifølge loven ikke har gjort noe feil, noe både Kulturrådet og Kulturministeren har bekreftet. Han har tvert imot fulgt en vel etablert lovfestet praksis, som det godt kan hende må endres, men som jo ikke er hans ansvar. Denne praksisen, og dens eventuelle svakheter, er imidlertid betydelig mer synlig og lettforståelig i offentligheten enn økonomiske detaljer og lovparagrafer og vil av mange også forstås som den egentlige årsaken til straffen, jamfør kulturrådsleder Sigmund Løvåsens referanse til «folks rettsfølelse». Hvem «folk» er i dette tilfellet er det nærliggende å søke svar på i kommentarfeltene til de mediene og personene som har vært mest på ballen i denne saken.

En tur på gangen

Her vil vi føye til at framstillingen i mediene av at habilitetsspørsmålet bare handler om å «ta en tur på gangen» mens egen sak behandles, er tendensiøs og upresis. Her får man inntrykk av at Hooman Sharifi har stått utenfor døra og ventet noen minutter på at resten av utvalget skulle tildele ham penger før han toget inn i møtelokalet igjen og ledet resten av møtet. Men her har han, i tråd med regelverket, gått ut av all saksbehandling under hele tildelingsrunden, noe som i beste fall er blitt underkommunisert både av mediene og Kulturrådet. I urolige tider med sterkt politisk press mot offentlig støtte til kunst og kultur trengs det solide institusjoner som ikke lar seg vippe av pinnen. Vi savner et sterkt kulturråd som i kraft av den faglige grunnmuren det har bygget opp gjennom årtier og den tilliten det har i det feltet det skal betjene, har selvtillit nok til å stole på egne vurderinger og ikke lar seg herse med hverken av enkeltpersoner, en klikkhungrig presse, selvbestalta ombudsmenn eller politikere med behov for å markere seg som handlekraftige.

Kilder:

Henvendelse fra Kulturdirektoratet til Impure Company (17.10.2025)

Impure Companys redegjørelse til Kulturdirektoratet (10.11.2025)

Varsel om tilbakebetalingskrav (01.12.2025)

Korrespondanse mellom kompanier og Kulturdirektoratet

Årsregnskap og budsjettvedlegg

Nettavisen, Subjekt, Wolfgang Wee uncut, Aftenposten, Morgenbladet, Dagsavisen, Stortinget, Danseinformasjonen, NRK, Lovdata

Underskrivere:

Chris Erichsen, kritiker, journalist, scenekunstner

Ine Vie, analytiker og kommunikasjonsveileder for scenekunstfeltet, tidligere politisk rådgiver i Norske Dansekunstnere

Kristine Karåla Øren, danse- og scenekunstner, tidligere forbundsleder for Norske Dansekunstnere

Pia Maria Roll, scenekunstner

Ingvild Holm, scenekunstner, professor ved Akademi for scenekunst

Sara Baban, scenekunstner