Haisommer for virkelighetskunstens æra

Før årets amerikanske presidentvalg reiste fotograf og filmskaper Io Sivertsen og kunstner Christa Barlinn Korvald rundt i vippestatene på USAs østkyst i seks uker. Gjennom det Fritt Ord-støttede prosjektet Move fast! Breaking News! har de deltatt på massemønstringer og intervjuet folk på begge sider av den politiske skillelinjen. When I say dream, I say America er en teaterforestilling de har laget sammen med teaterregissøren og skuespilleren Tani Dibasey og er basert på materialet de har samlet inn.

Jeg har deg!

Mens vi venter ute i foajeen på Vega Scene, begynner skuespiller Mina Fuglesteg Dahle å intervjue enkelte tilskuere. Hun snakker engelsk med bred amerikansk aksent og fremstår som en parodisk versjon av en hvit, amerikansk kvinne med liten kunnskap om verden, men med stort engasjement og eksplisitt interesse for sine medmennesker. Vi blir fortalt at vi venter på President Ma, og at det snart skal være en «rally» for ham. Presidenten skal være fantastisk, og slagordet hans er «Jeg har deg». På veggen i foajeen projiseres det manipulerte bilder av President Ma (Mohamed Aden Ali) som kjører bil med Vladimir Putin. En tilskuer blir tydelig provosert av Putin-bildene og ber Dahle om å fjerne dem, men hun fastholder at President Ma er venn med så mange, at det kan de ikke gjøre. Ma ankommer, og publikum blir bedt om å juble og rope «Jeg har deg!». Når vi kommer inn på scenen, blir vi oppfordret til å bevege oss rundt og oppsøke ulike stasjoner som er plassert rundt omkring i hele rommet, både på scenen og i publikumsamfiet, der stolene er fjernet. Scenen har et rotete preg, og det ligger ulike gjenstander spredt utover. Ved en stasjon sitter Tani Dibasey foran en grønnskjerm i rollen som Abraham Lincoln. Den som vil kan slå seg ned og stille Lincoln spørsmål. Man kan også låne hodetelefoner og lytte til samtalen mellom «Lincoln» og spørsmålstilleren. Jeg hører en samtale der Dibasey forteller om erfaringer med rasistisk motivert vold i Oslo og om ikke å ville slå tilbake fordi det kunne bli tolket som en seier for rasistene. «Og det er jo litt rart, for jeg er jo Abraham Lincoln», sier han ironisk. Ved en annen stasjon foregår det en slags værmelding der en annen aktør snakker løst om det som skjer på en skjem og lite om været. Et tredje sted steker en utøver bacon, og på et fjerde sitter noen frivillige på gulvet og bygger figurer av pappmasjé. Utover i forestillingen spilles det også ut små scener og sketsjer midt på scenen, og dramaturgien blir mer samlende. President Ma dukker opp igjen, og vi får blant annet se en sitcom-aktig scene der han kommer hjem til sin kone (også spilt av Dahle) og forteller om hvor høyt elsket han er og hvor mange mennesker som har kommet for å høre ham tale tidligere på dagen. Det hele blir til en lek om medierte fremstillinger av kjønnsroller og en parodiering av presidentkandidaters selvbevissthet. På veggen projiseres det filmer og memer, primært intervjuer som Sivertsen og Korvald gjorde på reisen, det hele blir styrt av Sivertsen fra et bord midt på scenen. Den mediale estetikken har noe collageaktig og 90-talls ved seg, men den føles også veldig samtidig og medienostalgisk. Det kjennes som en lengsel tilbake til internettets barndom, før smarttelefoner og allestedsnærværende sosiale medier. Estetikken minner på denne måten om klassisk postmodernisme, men den er tilpasset et publikum som har vokst opp etter postmodernismens glansdager. Det gjør at nostalgien blandes med noe historieløst, og uttrykket gis med det en egen agens. I en av videoene vises det en tale av den svært høyreorienterte kommentatoren Tucker Carlson der tema er fysisk avstraffelse av barn. Det spiles også ut en sekvens med familievold på scenen med ordentlige slag. Scenen er ubehagelig, men også full av humor og lek. Etterpå later Sivertsen til å være ille til mote, og jeg blir usikker på om Sivertsen faktisk kjenner på et ubehag der og da og ønsker å snakke om det eller om hun spiller. Hun gjentar at hun synes det er kjipt «på ekte». Den språklige vendingen om at noe er «på ekte» gjøres gjerne i barns lek som motsetning til det som er «på liksom». På scenen blir det dermed usikkert hva som er «på ekte», og her opplever jeg det som en lek med fiksjonsnivåene. Korvald har på sin side tatt på seg en maske og rollen som en ung, hvit amerikansk gutt som synes det er blitt for vanskelig å være en hvit cis-mann. Både Sivertsen og Dibasey prøver tilsynelatende å få henne til å ta av seg masken, men hun nekter.

Ambient teater

Jeg har ikke vært like begeistret som mange andre over flere av de tidligere arbeidene til Tani Dibasey. Men når jeg ser When I say dream, I say America, faller mye på plass. Sammenlignet med de tidligere forestillingene av Dibasey som jeg har sett, lykkes denne forestillingen både tematisk og dramaturgisk. Også i forestillingen Say-kuh-lo-jee, som ble spilt på SALT våren 2024, ble det gjentatt over høyttalerne at publikum kunne gå hvor de ville, uten at det egentlig fikk så mange til å flytte på seg. Kanskje ble mange sittende stille fordi det egentlig ikke var så mange steder å gå eller grunner til å gjøre det, for det var ikke meningen at publikum skulle ha unike opplevelser. Det gjorde at jeg syntes insisteringen fra regissøren om at vi skulle gå rundt ble et mislykket forsøk på å skape et flertydig rom. I When I say dream, I say America er også oppfordringen til å vandre mer manipulativ enn faktisk dramaturgisk nødvendig, for også her skal alle sammen oppleve det samme, men her synes jeg allikevel at det fungerer. Manipuleringen av publikum er gjort med en eksplisitt teatral bevissthet, og det finnes lag av ironi i den. Her er det flytende og det stramme i dramaturgien godt balansert, og det som skjer i rommet utfordrer både teatersituasjonen og tematikken. Resultatet er en kombinasjon av frihet og fokus som skaper en potent spenning i rommet. Mens jeg står ved bordet der det gjennomgående stekes bacon og ser på den rotete scenen, minner estetikken meg plutselig om det norske teaterkompaniet Baktruppen og det professor i teatervitenskap Knut Ove Arntzen kalte ambient teater. I en tekst som ble publisert her på Scenekunst.no i 2013 beskriver Arntzen ambient regikunst som «en regikunst som inkluderer tilskueren i en atmosfære som publikum er invitert til å være en del av.» Når When I say dream, I say America minner om Baktruppen, er det nettopp på grunn av stemningen som skapes i rommet, men også fordi denne stemningen estetisk sett både er inkluderende og utrygg. Vi vet ikke hva som skal skje, og det gjør at det oppstår en nerve i fiksjonsavtalen med publikum. Der flere av Dibaseys forestillinger har inneholdt personlige fortellinger der motstanden etter min mening har uteblitt selv om strukturelle problemer tas opp, oppstår det i When I say dream, I say America en motstand som kommer til uttrykk gjennom publikums eget forhold til den amerikanske drømmen og utforskningen av den teatrale formen og alles ubehag ved både politikken og fokuset den tar. Helt til slutt i forestillingen diskuterer Ali og Dibasey hvorfor vi er så opptatt av den amerikanske politikken og nesten ikke ser hva som foregår rett foran øynene på oss her hjemme. Jeg tenker på hvordan det de siste årene har det vært en kumulativ inflasjon av såkalte USA-eksperter i Norge. Ikke bare er det stadig behov for noen som kan si noe om USA og amerikansk politikk i de redaktørstyrte mediene, men vi har alle sammen opparbeidet oss mye kunnskap om amerikanske politiske systemer. Mens jeg har begrenset innsikt i hvordan de lokale og føderale politiske systemene virker sammen i for eksempel Tyskland, forholder jeg meg til det amerikanske systemet med en form for selvfølgelighet. Jeg tror at en av grunnene til at amerikansk politikk fascinerer oss så veldig er at konsekvensene fremstår både alvorlige og surrealistiske samtidig som det finnes en tydelig performativ side. Dette gjør den amerikanske politikken både er underholdende og skrekkinngytende. Det er som Haisommer for virkelighetskunstens æra, og amerikansk politikk og presidentvalg blir dermed godt egnede temaer for teater som stiller spørsmål ved samfunnsfortellingene og vårt eget blikk på verden. Først synes jeg at den avsluttende scenen kjennes litt som et pliktløp om å reflektere over hva vi egentlig mener, og det gjør at ting blir i overkant tydelig. Men etterpå setter jeg pris på den, for det store spørsmålet om vårt politiske ansvar og involvering ligger egentlig under hele tiden. Til slutt er det bare ikke på liksom lenger.