Et statsbudsjett for institusjonene

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 øker tilskuddene til kultur med om lag 1,2 milliarder kroner sammenlignet med 2024. I ukene før offentliggjøringen 7. oktober kunne man ane at det ville gå den veien. Lekkasjene kom på rekke og rad og i en størrelsesorden som tilsa at kulturministeren ville komme til å være fornøyd på fremleggelsesdagen. Arbeiderpartiet har lovet å være et kulturparti og bruke 1 % av statsbudsjettet på kultur, og de har lovet å avvikle ABE-reformen som ble innført av Solberg-regjeringen. Og selv om kulturbudsjettet ennå ikke er i nærheten av denne ene prosenten, viser det en tydelig retning i kulturpolitikken, på godt og vondt. Flere av løftene fra de siste årene er blitt innfridd. Det kommer på plass en insentivordning for ny norsk dramatikk, og mange av teaterinstitusjonene som har vært svekket på grunn av Høyre-regjeringens ABE-politikk og av at den nåværende regjeringen ikke har gjort nok for å rette det opp, får nå en styrket økonomi. Etterslep på vedlikehold tas også alvorlig, og Den Norske Opera & Ballett får for eksempel 20 millioner kroner til utskifting av scenemaskineriet. Fordi institusjonene gradvis er blitt svekket økonomisk over mange år, har mange av de kulturpolitiske diskusjonene de siste årene handlet om dem. Den manglende justeringen for pris- og lønnsvekst i en tid med høy inflasjon har resultert i økte billettpriser, kjedeligere repertoar og stadige meldinger om kutt i tilbud. Det er et demokratisk problem når scenekunsten får offentlig støtte – men ikke nok til å lage et bredt tilbud som er tilgjengelig for hele befolkningen og som kan utfordre det bestående både estetisk og ideologisk. Derfor er det av stor betydning at Regjeringen med dette statsbudsjettet ikke bare retter opp noe av det som lenge har vært galt, men at de sender et signal om at de mener et bredt og godt scenekunsttilbud er statens ansvar og at de vil være med å betale for det.

Usynlig fritt felt

Samtidig har dette fokuset på institusjonsøkonomi gjort at det frie feltets behov er blitt politisk usynlig. I fjor var statsbudsjettet mye magrere for kulturfeltet, og den store nyheten var opprettelsen av en ny ordning for etablerte scenekunstkompanier som ble lagt til Kulturfondet. Flere organisasjoner ivret veldig for å få ordningen på plass og drev i flere år et systematisk arbeid opp mot myndighetene for å få det til, og de lyktes til slutt. I lobbyarbeidet ble det jobbet for at ordningen skulle inn på statsbudsjettet, og i fjor var jeg lettet over at den ble plassert i Kulturfondet. En rekke kompanier har nå også fått en enklere situasjon med større fleksibilitet og forutsigbarhet i arbeidet. Det ble satt av 26 millioner kroner, noe som isolert sett er en formidabel økning av midlene til fri scenekunst. Dessverre har ordningen svakheter som gjør at den ikke egentlig bidrar til nyskaping. Støtten til etablerte scenekunstkompanier kan, som navnet tilsier, bare gå til kunstnere som har jobbet i feltet en stund, og den har uvanlig høye krav til egeninntjening, noe som gjør at det bare er kompanier som har betydelige inntekter fra andre kilder som kan søke. Disse inntektene kan for eksempel komme fra samarbeid med institusjoner, lokale myndigheter eller Den kulturelle skolesekken. Kunst det er vanskeligere å selge, og som derfor bare kan eksistere dersom det finnes gode, uavhengige ordninger, står dermed uten mulighet til å søke. Det er i seg selv ikke noe galt i å opprette ordninger som er rettet inn mot én type aktører, problemet oppstår når Regjeringen velger å prioritere den ene gruppen på bekostning av den andre. For nå kan det virke som om kulturpolitikerne på Stortinget, og politikere og byråkrater i Kulturdepartementet, tenker at de en gang for alle har dekket behovene til det frie scenekunstfeltet. Det er altså ikke tilfelle, og den nye ordningen virker nå som et hinder for en mer fleksibel finansiering.

Blinde for faktiske behov

Uansett hvilke ordninger man oppretter, er det er viktig å huske at det er prosjektstøtten som er selve motoren i det frie kunstfeltet. Det er den som gjør det mulig å satse, og det er den som sikrer rom for nyskapelse og videreutvikling. Dette gjelder ikke bare den frie scenekunsten, men er viktig for alle kunstartene. I sin kommentar til forslag til statsbudsjett for 2025 skriver rådsleder Sigmund Løvåsen at de i Kulturrådet er glade for økningene til konkrete tiltak, for eksempel er det satt av penger til en ny leselyststrategi og styrking av skolebibliotekene, men at de ser med bekymring på at det ikke er bevilget en generell økning til Kulturfondet. Han påpeker at flere festivaler, inkludert Festspillene i Bergen og Festspillene i Nord-Norge, nå er plassert på statsbudsjettet, men at det har ført til en reduksjon i det totale beløpet Kulturfondet har tilgjengelig. Tatt i betraktning av at det totale kulturbudsjettet og overføringene til institusjonene har økt, er andelen av kulturbudsjettet som går til Kulturfondet nå lavere enn tidligere. Det høye beløpet som ble bevilget til fri scenekunst i fjor fører til et topptungt finansieringsapparat der det bevilges mye penger til både kunstnerskapsfinansiering og ordningen for etablerte kunstnerskap, men hvor det blir mindre bredde og fleksibilitet i feltet for øvrig. Kulturpolitikere og -byråkrater virker som de er veldig stolte over fjorårets nye ordning, samtidig som de er blinde for feltets faktiske behov. Dette underbygger også følelsen av at økningene som kommer til kultur i større grad går til tiltak som politikerne selv synes er viktig eller som også oppnår andre mål enn de rent kunstneriske. Når teaterkompaniet Tigerstadsteatret for første gang får tilskudd direkte over statsbudsjettet, er det på posten for barne- og ungdomstiltak. Andre aktører, som Scenekunstbruket og Assitej Norge, har skrevet på Facebook at de er glade for at de nå er tatt vekk fra den posten og heller kategoriseres sammen med organisasjoner og kompetansesentre. Tigerstadsteatret er et profesjonelt teaterkompani, og det at de lager teater for barn og unge som de tilbyr gratis og med en sosial profil, betyr ikke at de bør kategoriseres som et barne- og ungdomstiltak. Når i tillegg armen de finansieres med er uvanlig kort, er det nærliggende å spørre seg om departementet midlertidig har glemt prinsippene for finansiering av kunst. Det er særlig viktig å huske at kunst som lages for barn har de samme behovene for profesjonalitet, kvalitet og uavhengighet som kunst som lages for voksne. Kunst er ikke et sosialt tiltak bare fordi målgruppen ikke er myndige. Det er også underlig at et scenekunstkompani knyttet til et enkelt kunstnerskap nå plasseres rett inn på statsbudsjettet, også etter at den nye ordningen i fjor ble vedtatt lagt til Kulturfondet for å sikre armlengdes avstand. Jeg mener dette er et eksempel på at Kulturdepartementet noen ganger glemmer prinsippene de skal styre etter fordi de har lyst til å leke julenisser, men vi kan ikke ha en kulturpolitikk der finansiering baseres på hvor høyt man roper om hva man ønsker seg.

Regionale kulturfond

En annen ting som er nytt i forslaget til neste års statsbudsjett er at det er satt av 75 millioner kroner til regionale kulturfond. Dette har vært en kulturpolitisk kampsak for Senterpartiet som ønsker seg et regionalt og lokalt kulturløft. Men når 75 millioner kroner skal fordeles på de nå 15 fylkene i landet, ser man raskt at det ikke er snakk om veldig mye penger. Midlene ser ut til å være fordelt etter befolkningsantall, noe som gjør at det gis mer penger til Oslo og Akershus enn til for eksempel fylkene i Nord-Norge. Finnmark får rett i overkant av 2,9 millioner mens Oslo får nesten 7,6 millioner. Regionale kulturfond kan være en god idé, men sånn som de er beskrevet i forslaget til statsbudsjett, gis også de en instrumentell karakter, ikke minst fordi midlene er tenkt som støtte til kulturtiltak som er både profesjonelle og basert på frivilling innsats.  Mange i spelmiljøene er glade for at de regionale kulturfondene kommer på plass. Og selv om noen kanskje husker at jeg i 2017 måtte forsvare min ganske harde kritikk av norske spel, er jeg ikke noen spelhater som ikke ønsker at spelene skal få støtte. Tvert i mot har jeg stor sympati for de vanskelige økonomiske vilkårene mange spel har hatt fordi det ikke har eksistert noen ordentlige finansieringsordninger. Jeg vet også hvor viktige spel kan være for det lokale kulturlivet, og noe av det jeg har påpekt som svakt ved spelene kommer nettopp av manglende ressurser til fornying. Både for spel og distriktsopera trengs det tilstrekkelige støtteordninger, men det er verdt å merke seg at man i opprettelsen av de regionale kulturfondene først og fremst snakker om «regionale behov», og at det handler om bosetting og frivillighet før det handler om kvalitet. Dette innebærer dermed en ny måte å tenke rundt fordeling på, der fylkeskommunene får politisk rom til å satse på de kulturtiltakene de mener tjener deres lokalmiljø. De 75 millionene er derfor ikke å anse som en styrking av de frie kunstfeltene, men som en styrking av lokalmiljøene. Ordningen skal ut på høring før jul, og jeg mener det er av avgjørende betydning at vi i forbindelse med den får en diskusjon om behovet for armlengdes avstand i fylkeskommunene.

Det frie kunstfeltet taper

I vrimmelen av gode tiltak, diskusjoner om lokale forhold og styrking av institusjonsøkonomien, taper det frie kunstfeltet fordi det per definisjon stiller seg utenfor det instrumentelle og at de ikke kan argumenteres for i lys av andre politikkområder. Fordi den frie kunsten stiller seg utenfor den instrumentelle kulturtenkningen og faktisk opererer helt uavhengig, er den spesielt viktig for demokratiet. I lys av dette opplever jeg også kuttet til Kloden Teater som symptomatisk. I tillegg til at de har fått kuttet sitt årlige statstilskudd på tre millioner kroner, har Regjeringen bestemt at de ikke vil gå inn med sin andel av byggekostnadene for nytt teaterhus. Kloden har klart å skaffe til veie betydelig med private penger til byggingen, de har Oslo kommune på laget og har bare manglet at Staten tar sin andel. Hittil i år har de hatt ulike former for samarbeid med til sammen 58 aktører i det frie scenekunstfeltet, og det finnes ingen andre tilsvarende arenaer. Mye av det som blir produsert i samarbeid med Kloden, kan senere reise på turné til hele landet. Det er fint med lokale tiltak i distriktene, men det er også av stor betydning at det kan komme profesjonell kunst fra sentrale strøk. Senterpartiets avtrykk på kulturbudsjettet er tydelig, men det kan ikke komme som en overraskelse på dem heller at mesteparten av kvalitetskunsten lages i byene. Da gir det ikke mening å kutte støtten til en arena som tilrettelegger for produksjon. Det er bra at Kulturdepartementet har fått økt rammene sine og at så mange tiltak har fått nødvendige økninger, men det er på tide å se hele scenekunstfeltet under ett og forstå hvilke særegne behov det frie scenekunstfeltet har og bygge opp under kunstfinansieringens uavhengighet.