Et spørsmål om posisjonering

Årets Dansefestival Barents i Hammerfest er den tjuende i rekken og består av danseforestillinger, samtaler og foredrag samt en kunstutstilling. Flere av festivalens arrangementer er særegne prosjekter med tydelig agens, men står i kontrast til mer sprikende og ufullendte forestillinger.

Steppdans fra helvete

Jeg sitter i amfiet i en av salene på Arktisk kultursenter og kjenner spyttet samle seg i munnen. På scenen opptrer en steppende kvinne i skarpe glimt, avbrutt av korte, bekmørke pauser. Føttene hennes jobber uavbrutt, og for hver gang skosålen deiser ned i gulvet skjærer både lyd og lys gjennom rommet. Ved hjelp av blant annet kontaktmikrofoner i underlaget hun danser på, styrer danseren Janne Eraker hva publikum ser og hører. Innimellom skapes en illusjon av at det er to identiske dansere på scenen før figurene smelter sammen igjen til én.

Det skiftes lynraskt mellom superkorte lysglimt og hakket lengre pauser. Noen ganger ser vi danseren gjennom et rødt fargefilter, andre ganger sort-hvitt. Sjeldne øyeblikk hvor fargene presenteres slik vi er vant til, fremstår her som forvirrende anomalier. Innimellom kommer de mørke partiene litt saktere enn ellers, og de brer seg liksom utover fra oven og ned. Da kjennes det som om noen, helt konkret, tvinger igjen øyelokkene mine, og jeg mister kontrollen over egen kropp. Sjelden har en tørr advarsel om bruk av strobelys vist seg å være så betimelig som her, for forestillingen Tap Noir ligner mest en førtifemminutters feberdrøm. Jeg er småkvalm, og jeg digger det. De enkle tablåene minner meg om krim noir-tegneserier. En sekvens hvor Eraker danser med en stokk mens hun har på seg noe som ligner en trenchcoat, kunne vært tatt rett ut fra en morbid detektivfortelling. Lyseffektene gjør i tillegg at det visuelle får et forflatet og fragmentert uttrykk, akkurat som tegneseriens estetikk. Bruddene i danserens bevegelser, de enkle tablåene og den begrensede fargepaletten sender også tankene til filmanimasjon med håndtegnede motiver på begynnelsen av 1900-tallet. Ved å referere til fiktive univers på denne måten styrkes forestillingens karakter; den blir en reise inn i obskure avkroker av menneskesinnet.

Politisk brodd

En annen kompromissløs forestilling er 71Bodies 1Dance av Daniel Mariblanca. I denne soloforestillingen er den transkjønnede kroppen i fokus. Mariblanca står naken på scenen og beveger seg på en måte som fremhever kroppens form og fleksibilitet. Dansen er sanselig og teknisk godt utført. Samtidig er det en politisk gest å vise frem en transkropp, som i flere omstendigheter står i fare for å bli usynliggjort, på en scene. Det oppleves radikalt, til tross for oppmerksomheten rundt kjønnsinkongruens i senere tid. Når Mariblanca senere hauser opp publikum til allsang av ordene “dick” og “pussy”, så har vi blitt småkontrære hele gjengen. Folkemøtet Nordting er en annen hendelse med politisk agenda. Amund Sjølie Sveen har avholdt ting i Norge og andre nordlige land siden 2014, hvor geopolitiske spørsmål knyttet til nordområdene blir tatt opp. Noen gjentatte innslag har fått tilnærmet rituell status, som tromming med tørrfisk på oljekanner og allsang av Bangsund-sangen. Estetikken er gjennomført: Her er løven, slik vi kjenner den fra Norges riksvåpen, byttet ut med en riksrein. Og prosjektets politiske mål? Det er kanskje ikke bare ett, men la det iallfall være sagt at den innledende voteringen om hvorvidt Nord-Norge skal adskilles fra resten av landet fremstår mest som en formalitet. Nordting legger opp til en fascinerende lek med forholdet mellom virkelighet og kunst. Forrige gang jeg overvar prosjektet var i Kirkenes under Barents Spektakel i 2022. I år var jeg på forhånd spent på om Nordting greier å fornye seg tilstrekkelig fra gang til gang, men i Hammerfest er det nok av aktuelle og lokale saker å hente materiale fra. Elektrifisering av Melkøya, forekomsten av rein i bysentrum og kommunens (manglende) kulturambisjoner blir tematisert. Ikke minst er det mye humor her. For eksempel ble det, til tross for kontroversen rundt vindkraft, vedtatt å sette opp en egen vindmølle på et nærliggende fjell for å finansiere Dansefestival Barents i fremtiden.

Danseriske fragmenter

Til felles for forestillingene nevnt ovenfor er det at de har en tydelig kunstnerisk ramme og motivasjon. Dette synes jeg mangler i andre poster på festivalprogrammet, for eksempel i forestillingen Razdedauch, hvor 14 dansekunstnere fra ulike europeiske land deltar. Det som på festivalens nettside beskrives som arrangørene bak er det estlandske dansekompaniet Fine5 Tantsuteater, latviske Association Party og det lokale Stellaris Dansteater. Sammensetningen av utøvere, kompanier og arrangører fremstår noe komplisert, og det er uklart hva som er bakgrunnen for samarbeidet. Først får publikum se deler av forestillingen under festivalåpningen i foajeen på Arktisk kultursenter. Det blir nokså fragmentert og vanskelig å se hverken helhet eller tolke noe særlig meningsinnhold i de danseriske sekvensene som utføres. Publikum geleides til forskjellige steder i foajeen hvor dansen foregår. I et hjørne forteller en mann om at han ble invitert på det han trodde var et stevnemøte, men det viste seg at den initiativtakende kvinnen heller ville ha ham med i en dansegruppe. Han forteller dette mens han lar håndflaten sin rotere på et bord. Sannsynligvis er motivasjonen å fortelle en (sann?) historie om en utøvers møte med dansen. Dette er nok likevel mer betydningsfullt for danserne selv enn for publikum. Etter hvert plasserer en annen utøver hånda si som en stift ned mot bordet, noe som får den roterende hånda til å stoppe. Min første tanke er at handlingene skal imitere en platespiller, men de kan for så vidt henvise til hva som helst som beveger seg for så å stanse. For min del blir nettopp flere av gestene enten for generelle eller for direkte i uttrykket. Dagen etter vises Razdedauch i sin helhet inne på Gjenreisningsmuseet. Her er det supplert med mer materiale, hvor noen av de nye bevegelsene riktignok er mer kraftfulle og fremstår mer originale enn det som ble vist tidligere. Det er imidlertid vanskelig å få med seg all dansen, for rommene vi føres gjennom på museet er trange. I noen sekvenser interagerer danserne med gjenstandene på museet, mens andre ganger, som med stevnemøtet, virker omgivelsene irrelevante. Utøverne forholder seg til hverandre med ømhet, de lener seg og stryker på hverandre, men det er ikke tydelig hva de vil formidle utover dette. Kanskje er dette en forestilling som er lagd slik at den skal kunne vises mange ulike steder og i kortere eller lengre formater. Det går i så fall på bekostning av dens kunstneriske egenart. En annen forestilling som virket usammenhengende og mindre gjennomarbeidet var Liv Hanne Haugens Soul’O, som det var urpremiere på under festivalen. Gjennom sang, dans og anekdotiske historier formidler Haugen tanker rundt det å være seg selv eller å miste seg selv i møte med omverdenen. Forestillingen starter med en alvorlig undertone hvor det antydes at hovedpersonen har vært i et usunt forhold. Så er det som om utøveren frigjør seg, hun tar av seg klærne på overkroppen og hyler. Senere forteller Haugen en morsom og relaterbar historie om hvordan hun lot seg overtale til å bruke hinsides mange penger på skjønnhetsprodukter. Vi får også høre om en tung fjelltur, her tror jeg poenget er at kroppen kan mestre ting som i utgangspunktet virker uoverkommelig. Mot slutten blir forestillingen mer alvorstung igjen og temaet partnervold kommer opp på nytt, nær sagt i en bisetning. Haugen snakker som om hun henvender seg til en partner og sier at hun skal gjøre seg fin for vedkommende, så vil hen kanskje ikke slå. Jeg kjøper ikke helt sammenhengen mellom skjønnhet eller skjønnhetsindustrien og voldelige forhold. Her virker forestillingen sprikende fordi temaene ikke er sydd sammen på en overbevisende måte. Soul’O skraper i overflaten av interessante tematikker, men siden forestillingen ikke går dypere til verks fremstår den overfladisk.

Festival for hvem?

I fjor etterlyste jeg mer lokal forankring, et tydeligere tema og mer tilstedeværelse fra Dansefestival Barents. I år er det fremdeles ikke noe festivaltema som potensielt kunne ha satt programpostene i sammenheng med hverandre, og festivalen kunne i enda større grad tatt seg til rette i bybildet. Med kompaniet Gullbakkens vandringer, Close(d) Border Connection, får vi imidlertid en rundtur på forskjellige plasser i Hammerfest by hvor joiker og russiske folkeviser blir fremført. Det er stemningsfullt å lytte til, og spesielt fint blir det når vi går etter hverandre på en vei langs sjøkanten. Når lyden kommer fra både foran og bak, dannes en interessant akustikk som akkompagneres av bølgene som slår inn mot steinene i fjæra. På lørdagskvelden er det fest med dj Saunasatan (Kjersti Feldt Anfinnsen), som bidrar til å ramme inn festivalen som helhet slik at den ikke bare fremstår som en rekke enkeltarrangement Festivalen har mer å gå på når det gjelder å være utadrettet og tilrettelegge for festivalopplevelsen. Jeg får fremdeles en følelse av tomhet mellom forestillingene når det ikke skjer stort. Det er lagt opp til at man kan sitte i foajéområdet på Arktisk kultursenter, hvor det er enkel servering, men det er ikke noen aktivitet som foregår her bortsett fra en liten kunstutstilling som det er fort gjort å gjøre seg ferdig med. Ved et par anledninger utsettes arrangementsstart i titalls minutter for at seteradene skal fylles av publikum som kommer for seint. Mens jeg blir ubekvem av å måtte vente i stillhet eller tørrprate med fremmede, er det også – helt ærlig – litt deilig med en slik uformell innstilling. Likevel bidrar det til å gi festivalen et noe internt preg. Følelsen av at det er litt små forhold dukker også opp når festivalleder (Solveig Leinan-Hermo) også figurerer som en av utøverne i Razdedauch, en forestilling som får ganske stor plass i festivalprogrammet. Dansefestival Barents virker å være godt kjent blant folk i Hammerfest, i alle fall var det bare skryt å høre da jeg spurte en tilfeldig drosjesjåfør om hans inntrykk av festivalen. Det er godt gjort å skape den type eierskap hos folk. Faren er kanskje at man risikerer å bli satt i måten å arrangere festival på og at man tar folks interesse for gitt. Ved å ha en tydeligere regi på pausene mellom større arrangementer, et interessevekkende festivaltema og ved å by på noe man ikke får opplevd ellers i landet, så tror jeg festivalen vil åpne seg for flere – blant annet et større tilreisende publikum.