Kunst i dialog med en by

3.-7. november er det duket for DanseFestival Barents i Hammerfest. Byen inntas av aktører som Mårten Spångberg, Ellen Johannessen, Ulf Nilseng, Th’ Line, Ingun Bjørnsgaard projekt og Carte Blanche. Og ikke minst har Morten Traaviks prosjekt Triumfbuen fått mye forhåndsomtale, der han skal få med seg beboerne i Hesteskoblokka i Hammerfest til å lage lysshow.

I sin innledning til festivalen skriver kunstnerisk leder Jørgen Knudsen at ”noen prøver å forlede oss til å tro at kulturen og dermed også kunsten må knyttes til næring”, og han er tydelig på at han ønsker å utfordre den stadige profesjonaliseringen og institusjonaliseringen av kunsten. Derfor er hele byen arena for festivalen, og å skape dialog og åpne publikums perspektiver for hva dans er, er viktige fokuspunkter for Knudsen.

Scenekunst.no har snakket med festivallederen om å lage festival og kunst.

– Hvordan tenker du når du lager en dansefestival i Hammerfest?

– Først og fremst tenker jeg på publikum – hva jeg skal programmere for hvem. Jeg ønsker å inspirere befolkningen i Hammerfest til å prøve en danseforestilling. Jeg tenker ikke at en danseforestilling nødvendigvis bare er scenisk dans, men ser heller ut ifra koreografi som begrep. Det er organisering av bevegelser, fakta og forhold – alt mulig. Da utvider man hele muligheten for hva man kan programmere i Hammerfest. Her er det ikke et fagmiljø rundt dansen, så jeg må legge til rette for forestillinger utover det fagspesifikke. Da gjelder det å møte folk der de er. Vi har tidligere hatt vellykkede prosjekter rettet mot voksenopplæringen, med tematikk som er relevant, hvor det har blitt oppfordret til dialog. Det har også vært prosjekter i ungdomsklubbene, hvor man har åpnet for at ungdommen skal komme med innspill. De har ikke blitt satt ned og fortalt at ”dette skal du like”, men man har involvert dem og bedt om tilbakemelding. Jeg tenker det er bra å være aksjonspreget og ha et medvirkende publikum. Ta for eksempel Morten Traaviks Triumfbuen i år. Og du må ikke ha mellomfag i dansevitenskap for å forstå det – du trenger bare å ta på deg en jakke, gå ut og se.

Hesteskoblokka (Elvestrand borettslag), Hammerfest. Foto: UiT/Arkitekturguide for Nord-Norge

– Er det å oppfordre til dialog en effektiv måte å engasjere publikum på?

– Selvfølgelig. Jeg prøver å bruke tid og ressurser på å skape engasjement. I fjor var Hooman Sharifi og hans Impure Company ute i skolen – de var synlige gjennom skoledagen, og vi fikk gode tilbakemeldinger på det. I år skal vi også ut til den videregående skolen med Amund Sjølie Sveen, i et prosjekt som tar for seg vårt hykleriske forhold til oljen og problemene rundt det. Det oppmuntrer til kritisk tenkning i skolen, med hjelp av dansekunstneriske elementer. Og det er ikke en forestilling i den forstand at man setter på et soundtrack og danser abstrakt.

Nordting. Foto: Amund Sjølie Sveen

– Tror du å gjøre ting på denne måten kan bidra til å skape en større forståelse for kunsten og at den ikke oppleves så fjern?

– Ja. Folk kan si ”er dette en danseforestilling?”, og det er det, i en koreografisk tilnærming til et prosjekt. Folk kan ha forskjellige navn for ting – ta Duchamps' pissoar, for eksempel – for mange er det bare det, mens for andre er det et ikonisk kunstverk. Man må ha følelse for å se sånne ting også. En dansefestival er mer enn bare ti danseforestillinger etter hverandre – og å utvide perspektivet vil øke rekrutteringen og interessen for å søke slike opplevelser.

– Hvilken posisjon vil du si at kunsten har i samfunnet i dag?

– Kunsten blir utfordret på alle sider – den er under angrep. I dagens politiske bilde føler jeg at vi ikke har noen kulturminister, men heller to næringsministre. Det er dette jeg vil rette en motskyts mot i innledningen til festivalens program. Jeg lager ikke en forretningsplan til DanseFestival Barents, men jeg legger vekt på det kunstfaglige. Mister vi det aspektet, til fordel for å se etter næringspotensial i tingene, så kan det fort bære galt av sted. Man må stenge seg ute fra all profesjonaliseringen. Jeg har fulgt norsk kulturpolitikk siden 80-tallet og jeg mener jeg kan se en del linjer. Min magefølelse er at etter at profesjonaliseringen av kunsten kom inn, så har vi fått flere arenaer, flere aktører, og flere kunstnere, men kunsten i seg selv er ikke styrket. Spørsmålet man må stille seg er om man bør fokusere på å styrke det kunstneriske eller næringspotensialet og arenaene. Og jeg vil bruke festivalen til å si at jeg vil fokusere på kunsten. Det er fortsatt sterk skapertrang blant kunstnerne, men mange arbeider på et relativt svakt refleksjonsgrunnlag. Man er for lite orientert. Mange bruker for mye tid til å jobbe med rammene, satsene, økonomien. Men det man skal bruke mer tid på er å jobbe med kunsten. Det er naturligvis snakk om en balansegang her, for det er naturligvis fint med en god økonomi også – men dette er en tendens jeg ser.

Arktisk kultursenter. Foto nna.no

– Kan ikke gode rammer bidra til at man til gjengjeld kan fokusere på kunsten? Ta for eksempel Arktisk Kultursenter i Hammerfest, hvor en del av DanseFestival Barents avholdes. Legger ikke dette kulturhuset, som til dels driftes på en nokså kommersiell og næringsorientert tankegang, til rette for at du har en god arena å formidle kunsten på?

– Jo – at jeg kan invitere nettopp Carte Blanche og Ingun Bjørnsgaard projekt til festivalen er fordi vi har denne arenaen. Og det er bra – for dette er forestillinger som kommuniserer lett til publikum.

– Betyr dette at det kommersielle og kunsten må tåle å leve ved siden av hverandre?

– Ja. At folk driver med kino og pølser og popcorn – det må de jo få lov til. Det er ikke min interesse, men at huset brukes til andre ting er en dyd av nødvendighet. Man kan ikke ha dansefestival hele året heller.

– Kan det å bruke en arena til både kommersiell og ikke-kommersiell kultur bidra til å rekruttere publikum til den mer smale kunsten?

– Man kan gjette og ønske, men jeg vet faktisk ikke. Min erfaring er at i nord er det mye tilflytning og fraflytning, så man får ikke et så stabilt publikum. Men man har noen som er der, et grunnpublikum som kommer på festival uansett, så min oppgave er å finne på noe dødsbra, sånn at de sier ”YES!” Jeg kan utfordre dem litt, men tar ikke ting for langt. Og jeg får stort sett gode tilbakemeldinger, men folk er også ærlige. ”Kan du ikke programmere noe som er mer tilgjengelig?” har noen sagt. Og jeg skjønner dem. Så hovedfokuset mitt er en dialog med publikum, så vel som med kunstnere.

– Er det en fordel ved å jobbe lokalt, at man kommer så tett på publikum?

– Absolutt – det gjør jobben min mer spennende. Jeg liker å være tett på folk. Og hammerfestingene er ærlige: ”No må du finne på nåkka anna, asså!” Og som festivalleder er jeg et mellomledd mellom publikum og kunstnerne. Hammerfest er en by med innbyggere fra 60 nasjonaliteter, og det er et publikum som søker forskjellige retninger. Det er ikke alt mulig jeg føler jeg kan presentere for publikum i Hammerfest. Men så tenker jeg innimellom, dette vil jeg prøve! Ta for eksempel Mårten Spångberg – han er en fyr som kommuniserer bredt. Du trenger bare å kjøpe deg en inngangsbillett og sette deg ned. Og du kan ta med hele familien. Man tror kanskje at det er vanskelig tilgjengelig, men det som for de fleste er vanskelig, er faktisk det dansespesifikke. Da er det vanskelig å se det konkrete og du får ikke med deg det som kommuniseres, med mindre du har opplevd dans på kroppen selv og forstår nyansene og arbeidet bak. Men i andre oppløste former, er det lettere å få med seg budskapet. Og det er det jeg mener med den koreografiske tilnærmingen. Den står friere.

– Sett bort ifra eventuell til- og fraflytning – har du en opplevelse av at folk kommer tilbake til festivalen?

– Vi har gjennomgående hatt økt publikumsoppslutning. Og det kan være fordi jeg tenker at hvis ikke fjellet kan komme til deg, så må du til fjellet. For eksempel det at vi går ut til skolene, i stedet for å få alle til å komme til kultursenteret. Kunst er ikke ett format, og det er mye dansekunst i dag som ikke skapes ut ifra planen om å være på turné eller å spille inne i et kulturhus – mye skapes med et annet formål for øyet. Og jeg er var med hensyn til disse tingene – vi skal gjøre ting utenfor, på bar, på hotellet, på museet. Og det er folket i Hammerfest jeg programmerer for. Jeg tenker ikke at folk skal fly opp hit for å se festival. Jeg har ikke noe imot festivalturisme, men det er ikke der vi er. Dette er for de som bor her gjennom året. Og vi avholder festivalen i overgangen til mørketiden, når behovet er større for å ha noe å se fram til enn for eksempel i mai, når det er lyst her. Og bare se for deg å se Ingun Bjørnsgaards Praeambulum i overgangen til mørketiden – det er en spesiell opplevelse. Eller å se Morten Traavik fyre av triumfbuen sin! Og om folk kommer hit, vil jeg at de skal oppleve festivalen slik den er, lokalt. Kommer man opp hit og ser en CODA-festival, så har jeg ikke gjort jobben min. Alle festivaler er forskjellige, og det skal de være.

– Ved siden av dette med styrking av selve kunsten, er det noe spesielt fokus for festivalen i år?

– Jeg er veldig opptatt av kunstnerskap, og det å jobbe sammen om kunstneriske uttrykk. Derfor var det blant annet viktig for meg å få Carte Blanche og med dem Helgebostad/Berstad og Siri&Snelle opp hit. Dansekunsten har vært preget av navn på dansekunstnere og så et ”kompani” bak. Men ideen om hvilken kunst som oppstår når to hjerner møtes og skaper sammen – duoskaperkraften – den synes jeg er spennende. Jeg er ikke negativ til dansekompanier som bærer navnet til koreografen, men når man skaper sammen er det en annen dansekunst og et annet form for eierskap. Man tenker ikke ”mitt navn, mitt varemerke”. Når man går inn i duoformat, så får eierforholdet en annen klang. Min personlige kunstfagerfaring har ofte vært å jobbe kollektivt. I stedet for å være ”kunstneren Jørgen Knudsen”, så har jeg vært ”medvirkende Jørgen Knudsen”. På gravstøtten min skal det stå ”medvirkende” – hehe.