Kjønn i forvandling

Utøveren Daniel Mariblanca er alene på scenen. I en langsom og intens sekvens i et halvmørkt scenerom beveger den nakne kroppen seg som en formelig masse av hud og muskler rundt på scenegulvet. Mariblanca er transseksuell og koreografien retter oppmerksomheten min mot dette: Hvordan den nakne kroppen er i kontinuerlig transformasjon gjennom bevegelsene, liksom kjemper med sin egen og rommets tyngde ved enhver forflytning. Det begynner rolig og tilbakeholdt med en repetitiv bevegelse i overkroppen. Musklene arbeider. Brystkassen utvider og trekker seg sammen. Sakte og presist begynner hen å bevege seg nedover mot gulvet med hodet, før overkroppen strekker seg opp igjen i en svak bølge. Hen repeterer bevegelsen og begynner å rotere, mens føttene står på samme sted, festet til gulvet. Kroppen vil videre, vil presse seg ut av seg selv, men begrenses av en ulokaliserbar motstand som kommer like mye innenfra som utenfra. Musikken fyller hele rommet og bak den dype bassen og synthakkordene er det som om lyden av bølger som slår mot land kan høres. Kroppen trekker seg sammen og strekker seg ut med stor anstrengelse mens huden glinser av svette. Tyngden og langsomheten i koreografien og musikken gir meg en opplevelse av at jeg betrakter et øyeblikk av utstrakt og varig tid, som i sakte film der nye og uventede detaljer fortsetter å komme til syne.

Flytende kjønn Forestillingen 71BODIES1DANCE, som hadde premiere under Oktoberdans i Bergen, befinner seg i skjæringspunktet mellom dans og performance og tar utgangspunkt i Mariblancas egen forvandling fra kvinne til transkjønnet mann, samt 71 intervjuer med forskjellige transpersoner. Publikum blir kjent med disse menneskene før og etter forestillingen gjennom installasjonen Black Little Boxes, laget i samarbeid med Ursula Kaufmann, der filmer vises i sorte, kuleformede titteskap med to åpninger på den ene siden. Titteskapene er plassert rundt omkring i foajeen utenfor black boxen i Studio Bergen. To dører bakerst på sceneveggen åpnes ved forestillingens slutt og åpenbarer dessuten en fotoutstilling i samarbeid med Mar C Llop, i form av et rom med vegger dekket av portretter med tilhørende tekst der hver persons historie formidles. Kort oppsummert er altså rammene for prosjektet å sette fokus på transseksualitet som fenomen og kompleksiteten i ulike kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter. Mariblanca er til daglig danser i Carte Blanche og ifølge programteksten ønsker hen med den 71 minutter lange dansen «to embrace the 71 stories in one body».

Særlig den langsomme utforskningen av forskjellige aspekter ved kroppen som foregår i forestillingens første del der publikums blikk hviler på Mariblancas nakne kropp i det enkle scenerommet, inviterer til refleksjon omkring hva kjønn og kjønnsidentitet kan være. Først lar jeg meg fascinere av hens kropp, som har tydelige muskler og en innpakning som jeg på mange måter forstår som maskulin, samtidig som brystene er markerte og kjønnsorganet kvinnelig. Kanskje er det også noe med utøverens tilstedeværelse som jeg opplever som feminint i begynnelsen – en form for inderlighet jeg vanligvis ikke ser hos mannlige utøvere. Men så ser jeg heller ikke på en mann – eller gjør jeg det? Skiftende dynamikker i koreografien som blant annet resulterer i noen partier der utøveren vrir seg med et fordreid ansikt i det som likner et skrik, eller står ved scenekanten og brekker seg, er effektive grep som bryter opp de repetitive bevegelsene og skaper dynamikk.

Imidlertid merker jeg underveis at jeg gradvis gir slipp på mine forestillinger om maskulinitet og femininitet: Etter hvert ser jeg bare en naken kropp som uttrykker en rekke menneskelige stemninger som ikke nødvendigvis er knyttet til noe kjønnsspesifikt. På den måten åpnes et alternativt erfaringsrom gjennom dansen. Kjønn opptrer i denne konteksten på den ene siden som noe flytende og bevegelig, i stadig endring. På den andre siden kjennes kjønnsaspektet i et øyeblikk som uvesentlig. Akkurat her, i dette mellomrommet, oppstår en befriende pause fra alle språklige forsøk på å beskrive, kategorisere og ordne verden og menneskene i den. Isteden viser utøveren hvordan kroppen har potensial til å bevege seg hinsides kategoriene for kjønnsidentitet og skapes på nytt og på nytt i møtet med andre.

«pussy, pussy, pussy, dick, dick, dick» Men denne langsomheten rives publikum tidsnok ut av: Idet 30 minutter har passert og jeg begynner å tenke at forestillingen er i ferd med å bli monoton, erstatter en gjennomtrengende stillhet musikken. En stadig like naken utøver tar på seg hvite joggesko og går frem og tilbake med en forbausende letthet i det kritthvite lyset fra lyskasterne rett foran publikum. Den tidligere langsomme, intense og ladede sekvensen i et delvis mørklagt scenerom oppleves som en fjern og uklar episode og forestillingen nullstilles. «I don’t normally speak about…», sier Mariblanca og lar ordene henge i løse luften mens hen fortsetter å gå frem og tilbake. «I don’t normally speak about the content of the performance, but this time I’m going to make an exception», forklarer hen fornøyd.

På denne måten bygger utøveren en forventning om at publikum nå skal få høre noe viktig om erfaringen av hvordan det er å verken føle seg helt hjemme i kategorien kvinne eller mann. Det er i alle fall umulig for meg å løsrive ordene fra den nakne kroppen og konteksten rundt forestillingen. Hen begynner å fortelle oss om hvordan hen har skrevet en sang for å uttrykke følelsene sine. Denne sangen skal vi nå få høre, proklamerer hen, for så å lukke øynene, puste sakte og nøle litt foran oss. Hen slår hendene rytmisk sammen og konturene av en svak hvisking som gradvis vokser seg større til ordene «pussy, pussy, pussy, dick, dick, dick» kan høres. Tempoet øker mens noen publikummere bryter ut i forsiktig latter. Øyeblikket er et antiklimaks, men på en særdeles effektiv måte. Ved å gi meg det motsatte av det jeg forventer og skrelle meningsinnholdet ned til et absolutt banalt minimum, skapes en skarp kontrast til den ladede og uttrykksfulle koreografien fra forestillingens første del. Den språklige dikotomien gjentas så mange ganger at det til slutt bare er selve lyden som gjenstår, mens ordene nærmest er tømt for mening. Slik synliggjøres det trivielle og utilstrekkelige ved våre språklige kategorier.

Uferdig konsept Til tross for at jeg opplever bruddet med forestillingens første del som produktivt, synes jeg den siste delen ikke i tilstrekkelig grad evner å bygge videre på eller klarer å utnytte den spenningen som er etablert i relasjonen mellom de to første delene. Kanskje skyldes det at forestillingen beveger seg over i en skulpturell og symboltung sekvens som er altfor kort til å virke skikkelig inn på meg som tilskuer. Lyset i salen dempes og glir over i en mørk blåfarge. Musikken blir høyere og høyere, bassen dunker i hele rommet mens Mariblanca trekker noen sorte sekker ut på scenegulvet. Så begynner hen å helle mørk jord ut av sekkene, én etter én inntil de danner en jordhaug. Hen former jorda med hendene og klemmer den sammen. Til slutt stiller hen seg på jordhaugen med lukkede øyne. Det blir mørkt og hen går av scenen. Jordhaugen er et mektig symbol som gir assosiasjoner til helt grunnleggende fenomener som både død, fødsel og forvandling. Men når sekvensen avsluttes med at den spanske musikeren og transpersonen Alejandro Bernaldes Merchan spiller og synger for oss, blir jeg likevel sittende med en opplevelse av at forestillingen faller litt og hadde fortjent en annen og langt mer intensiv avslutning mer på linje med det voldsomme trykket i første del.

Konseptet som helhet, der forestillingen er rammet inn av en filminstallasjon og en fotoutstilling, kommer heller ikke helt til sin rett innenfor veggene til Studio Bergen. Til tross for at de 71 intervjuene har resultert i tilhørende portretter og har dannet utgangspunktet for Mariblancas koreografiske arbeid, har jeg likevel en opplevelse av at de ulike formatene kunne vært sammenstilt og presentert på en mer interessant og gjennomtenkt måte som ville integrert dem tydeligere i forestillingssituasjonen som helhet. Samtidig er den åpne formen Mariblanca har gitt 71BODIES1DANCE befriende fordi hen inviterer tilskueren til å se forbi språkets begrensninger i en tid der det tross alt er mulig å velge mellom over 50 kjønnsbeskrivelser på Facebook. Den fremste styrken ved prosjektet er nettopp den nyanserte og åpne tilnærmingen til temaet. Forestillingen handler om transpersoner, men også minst like mye om hva det vil si å være menneske.