S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Eline Bjerkan – 16. november 2022

Festival uten fest

Bilde fra Nocturnal. Foto: Antero Hein


Publisert
16. november 2022
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Dansefestival Barents 2022 9. – 13.11.2022 Hammerfest


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/festival-uten-fest
Facebook

Årets Dansefestival Barents i Hammerfest bød på flere gode forestillinger, men manglet særegenhet og kontakt med byen for øvrig.

Årets Dansefestival Barents i Hammerfest var preget av et program hvor det danseriske sto i fokus. Her kunne man blant annet oppleve Samovarteaterets Skår – av tro, håp og kjærlighet, Mellomland av Carte Blanche, Uni av Antero Hein, Vice Versa av Sølvi Edvardsen Productions og Jo Strømgren kompanis Ministeriet for uforløste følelser. Alle disse forestillingene var gjennomarbeidede og profesjonelt utført. I min erfaring er det i grunn sjeldent at så mange av en festivals programposter er såpass solide som her. Dobbelforestillingen Mellomland og Edvardsens Vice Versa imponerte danseteknisk, de var fundert i et allsidig og originalt bevegelsesmateriale utført av sterke utøvere. Heins Uni var en sjarmerende og leken utforskning av kropper i samspill. Forestillingen besto av tre mannlige utøvere som støttet seg på og dunket inn i hverandre, falt til bakken eller ble dratt langs scenegulvet så man kunne høre gnissingen av kinnene deres mot dansematta under. Det kunne ha blitt banalt hadde det ikke vært for at danserne, som så litt tafatte ut i slitte olabukser og skittengrå t-skjorter, utstrålte en nær sagt autentisk og selvbevisst tilstedeværelse på scenen. Det var som om de bare hadde dukket opp for å gjøre sin egen greie, noe de fikk til innenfor en stram og akkurat passe lang tidsramme på en halvtime.

Samovarteateret viste to forestillinger hvor den ene var en forestilling for Den kulturelle skolesekken: Forvandlingen, basert på Franz Kafkas roman, viste seg å være svært godt tilpasset barna – de gispet høyt da hovedpersonen Gregor Samsa ble sparket fra jobben sin. Utøverne hadde et overbevisende nærvær og inkorporerte dans på en kledelig måte, spesielt under Gregors forvandling til et insekt. Stive, men raske og usammenhengende bevegelser gjorde transformasjonen levende. Siden gjorde teateret god bruk av lys og skygge for å visualisere Gregors nye ham. Samovarteaterets andre bidrag Skår var en forestilling om minner, kjærlighet og gamle mattradisjoner. Den var blitt til gjennom samtaler med grupper av folk i Troms og Finnmark. Sånn sett hadde den i utgangspunktet en stedlig forankring, men historiene som ble fortalt var generelle og kunne slik jeg ser det ha oppstått hvor som helst.

Bilde fra Skår. Foto: Gerd Hagen

Festival som turnéstopp De aller fleste forestillingene var tilreisende, stedsuavhengige og ble vist i en black box. I min kritikk fra Dansefestival Barents i 2019 skrev jeg at festivalen “står i spagaten mellom det unike og det uniforme”. Årets utgave må sies å ha tatt spranget over til sistnevnte, for her virker det ikke lenger å være ambisjoner om å skape en “følelse av sted”, slik det ble formulert på festivalens nettsider for tre år siden. Da var det flere arrangement som enten omhandlet Hammerfest direkte eller som ble arrangert i byrommet slik at de var formet av omgivelsene. Selv om det lokale fokuset kan variere fra år til år, så virker fraværet av det unike som en tapt mulighet, og jeg får følelsen av at Dansefestival Barents kunne ha blitt arrangert hvor som helst. Et hederlig unntak var Nocturnal av dansegruppa Xpro Arts, som fant sted på en odde utenfor sentrum. Her ble det projisert en video (Antero Hein) på en husfasade, mens to dansere (Sudesh Adhana og Nora Svenning) danset i hvert sitt vindu. Forestillingen ble vist på kvelden og ble dermed beriket av novembermørket og stjernehimmelen i Hammerfest. Stellaris Dansteaters Svaner i stein besto av joik i tillegg til dans og var inspirert av helleristninger fra Alta og Karelia. Sånn sett var også denne forestillingen stedsrelatert, men tematikken druknet litt i et ekspressivt og abstrakt formspråk hvor det var vanskelig å vite om det man så var historiebasert eller fri fantasi.

Den generelle tomhetsfølelsen ble forsterket av at årets festival ikke virket å ha noe tema, foruten festivalens overordnede mål om å vise forestillinger laget av kunstnere fra hvert av landene i Barentsregionen. Dette ble riktignok ikke realisert i år da de russiske kunstnerne ikke fikk visum. Fra et publikumsperspektiv vil jeg påstå at det ikke er like viktig hvem som har laget kunsten, som hva den handler om eller hvordan den presenteres. Jeg oppfattet ikke at forestillingene hadde noe til felles eller virket sammen på en måte som kunne bidra til å belyse et tema fra ulike perspektiver.

Dødtid mellom slagene På de mest tettpakkede dagene var det gjerne et opphold på en liten time mellom hvert arrangement, uten at det var noe å gjøre mens man ventet. Selv om nesten alle forestillingene ble vist på scener i det store kulturhuset Arktisk kultursenter, som også har lobby og uterom, var det ingen tiltak for å holde publikum på huset mellom visningene, bortsett fra en åpen kiosk. En form for aktivitet i disse forrommene eller uterommet hadde gjort festivalen mer levende og ikke minst mer synlig i bybildet.

Noe av det som preget festivaler arrangert under pandemien var at de sosiale møteplassene ble avviklet. Fraværet av eksempelvis en dedikert festivalbar gjorde at man ikke hadde de samme mulighetene som før til å bli værende og diskutere festivalopplevelsene. Det føltes som et tap i 2020 og 2021, om enn forståelig. Hvorfor disse arenaene uteble under årets Dansefestival Barents er ikke like lett å skjønne. Det nærmeste vi kom var arrangementet Isobar seminar: Bare Barents? som ikke var et seminar, men en hybrid mellom kunstnerpresentasjon og panelsamtale som varte i en times tid. Mye av tiden gikk med på at festivalkunstnerne snakket nokså uavbrutt om sine bidrag, før samtalen ble forsøkt løftet til å handle om Finnmark og hvordan det er å bo der. Etter å ha påpekt generaliteter som at det er annerledes å være finnmarking enn nordmann for øvrig, samtidig som at det er variasjon finnmarkinger i mellom, svingte samtalen inn mot noen interessante betraktninger rundt relasjonen til Russland og NATO mot slutten.

Statiske oppvisninger Siden festivalen manglet en kontekstuell ramme ble den ikke særlig minneverdig, til tross for at den kunne servere gjennomarbeidede enkeltforestillinger på løpende bånd. Uten et lim som holdt de ulike programpostene sammen, fysisk så vel som tematisk, uteble festivalfølelsen. Jeg savnet også arenaer hvor alternative former for performativitet kunne utfolde seg. Litt mer eksperimentering og sjangerutvidende prosjekter hadde gjort festivalen mindre statisk. I stedet ble årets Dansefestival Barents en oppvisning i hva som skjer når man ikke ser festivalskogen for bare trær.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no