Det store i det lille

Det er tid for denne høstens Ultimafestival, og jeg er på vei til min andre danseforestilling så langt. Dagen før var jeg på forestillingen Eavesdropper av danser og koreograf Tormod Tora Skår Midtbø på Black Box teater, der fem dansere og en sanger stod for forestillingens vokal-baserte lydbilde, som et møte mellom kropp og stemme. I forestillingen Liquid Body, beskrevet som en dansekonsert, er det den norske perkusjonisten Ingar Zach og hans album Musica Liquida (2022), som vant TONOs Edvard-pris i klassen samtidsmusikk i 2023, som står for det auditive. Dans og koreografi gjøres av Siri Jøntvedt, kjent fra det eksperimentelle miljøet rundt Studio B – rom for ny dans gjennom 1990-tallet og sitt mangeårige samarbeid i kompaniet Siri og Snelle produksjoner. I podkasten som er laget av Dansens Hus forteller hun at hun i etterkant av en hofteoperasjon og påfølgende rehabilitering fant inspirasjon til å bevege seg igjen gjennom Zachs musikk, og slik oppstod ideen om å lage en forestilling.

Den megalomane lilleboren

Albumet Musica Liquida var en del av Zachs kunstneriske forskningsprosjekt The Vibrating Drum – developing a practice for the modern percussionist (2024) ved Norges musikkhøgskole og har blitt spilt inn i billedkunstner Emanuel Vigelands mausoleum, der forestillingen også finner sted. Foran inngangen til det monumentale murbygget blir jeg og en gjeng publikummere møtt av Jøntvedt og to personer i svarte presteaktige kåper med hvert sitt serveringsbrett med shotglass – ett med farris og ett med grappa. Hun gir oss praktisk informasjon om hvor vi kan legge vesker og minner om en streng museumsdirektør; vi får ikke snakke på vei inn og heller ikke klappe når forestillingen er ferdig. Etter at vi har drukket, går vi bøyd inn gjennom den lave inngangen med Vigelands urne over hodene våre. Det sies at mausoleet er bygd slik fordi Vigeland var misfornøyd med å befinne seg i skyggen av sin mer kjente bror Gustav gjennom hele livet. Mausoleet ble opprinnelig bygd for å være et atelier og fremtidig museum for Vigelands verker, før han ombestemte seg, murte igjen vinduene og gjorde det om til et mausoleum. Inne i mausoleet bruker øynene mine litt tid til å venne seg til mangelen på dagslys; det er kaldt og lukter rått. Jeg finner meg en stol langs den ene langsiden og ser opp på Vita - en 800 kvadratmeter stor freske som fyller veggene og taket med motiver knyttet til menneskets livssyklus og reproduksjon; fyldige, nakne kvinner med langt, flagrende rødt hår og babyer i hopetall. Jeg humrer litt for meg selv av kontrasten mellom hvor opphøyet disse freskene er ment å være og hvor abnorme de fremstår i dag.

Musica Liquida

Etter at alle i publikum har satt seg, durer Musica Liquida i gang, spilt live av Zach som sitter omringet av ulike perkusjonsinstrumenter på den ene kortsiden og likner en alternativ organist. Lyden er mektig og nærmest sakral, mausoleet har en unik akustikk med hele tjue sekunders etterklang. I tillegg til perkusjonsinstrumenter benytter Zach seg av elektroniske forsterkere og høyttalere slik at lydbildet blir en blanding av akustisk og elektronisk. Vi sitter og lytter en stund før Jøntvedt reiser seg fra stolen hun har sittet på i motsatt ende av Zach og kler av seg den svarte kåpen. Under har hun en sølvgrå lateks-drakt og lange hansker, signert Solveig Holthe Bygdnes, som bryter effektivt med Vigelands melodramatiske estetikk og tilfører et mer samtidig uttrykk til forestillingen. Jøntvedt gjør rolige bevegelser med overkroppen på stedet før hun går til midten av den svakt opplyste scenen, tar hendene opp og speiler en kvinne i fresken som holder en baby over hodet, opp mot Gud. Bevegelsen får meg til å tenke på hvor mye kvinner som velger ikke å få barn inspirerer meg og strømmen av hyllester til såkalte barnløse kattedamer på internett som foregår nå, i støtte til den amerikanske presidentkandidaten Kamala Harris. Jøntvedt beveger seg rundt en av de tre lyskildene på scenen med et improvisert bevegelsesmateriale bestående av benforflytninger og spiraler i overkroppen. Så går hun tilbake til stolen hun satt på og drikker fra en Soloflaske som har stått under stolen fram til nå.

Scenisk improvisasjon

I den nevnte podkasten forteller Jøntvedt om betydningen av spontane øyeblikk på scenen, om lytting og tilstedeværelse. Improvisasjon i scenisk dans har sitt utspring i den amerikanske postmoderne dansen utviklet i miljøet rundt Judson Church i New York på 1960-tallet. Inspirert av musikkomposisjonsklassene til Robert Dunn utviklet dansekunstnere som Yvonne Rainer, Steve Paxton, Trisha Brown og Lucinda Childs nye metoder og teknikker for improvisasjon og komposisjon som utfordret og endret måten man tenkte om dansekunst og om danseren. I dag jobber de fleste samtidsdansere med improvisasjon og ulike komposisjonsteknikker som en naturlig del av en kunstnerisk prosess. Å jobbe mer aktivt med scenisk improvisasjon kan være en måte å synliggjøre danserens agens på, der utøvernes egne valg i øyeblikket blir gitt verdi. Jeg tenker på hvordan det skaper en egen estetikk der publikum følger med på utøverens valg og samspill med de andre utøverne – gjerne dansere eller musikere. Disse forestillingene foregår ofte i rom der teatrale elementer som narrativ og symbolikk ikke forventes i like stor grad som i et teater – eller i Vigelands mausoleum. Jeg merker at jeg sliter med å følge med på Jøntvedts skiftninger mellom ulikt bevegelsesmateriale og det at hun går inn og ut av scenen gjør at energien faller litt. Det er når bevegelsene gis bedre tid, slik at et bilde får etablert seg, at dansen kommer best fram. Et eksempel er når hun bretter ut kroppen sin slik at hun ligger sidelengs på stolen som en skulptur i forlengelse av rommet. Et annet eksempel er når hun gjentar posisjonen der hun speiler kvinnen med babyen mens hun bærer på en stor samling av sølvgrått stoff som har ligget på midten av scenen, eller når hun repeterer en spiralbevegelse i overkroppen i forestillingens sluttscene til Musica Liquidas nærmest håpefulle avslutning. Skulpturelle bevegelser, posisjoner/bilder, gjentagelser og repetisjoner gir publikum tid og rom til å bidra med sine egne assosiasjoner til forestillingen og bli medskapere av den. Scenisk improvisasjon ønsker tilfeldigheter velkommen og forutsetter gjensidig kontakt med andre medspillere. I Liquid Body opplever jeg at det kun er dansen som improviseres, mens musikken spilles som et ferdig komponert verk. Dette gjør at møtet mellom musikken og dansen oppleves ubalansert, at lyttingen kun går én vei. Det spørs om ikke Jøntvedt burde ha tatt flere kompositoriske valg på forhånd for å forankre dansen som et mer uavhengig og selvstendig element, på lik linje med Zachs komposisjon. Da kunne hun også gått lenger i de ulike bevegelsesmaterialene og, på lik linje med kostymet, tatt med publikum til et potensielt fysisk motsvar til Vigelands eksentriske reproduksjonshysteri.