Samarbeid og kollaps

På vei inn til en av de mange konsertene på årets Ultimafestival vekslet jeg noen ord med en komponist. Han mente det nå er utøveren, og ikke bare komponisten, som er den musikalske skapelsens kilde. At utøveren bare utfører det komponisten har skrevet, er passé; hva det kommer an på, er hva den skapende musikeren gjør på podiet, mente han. Jo, tenkte jeg, poenget er på et vis åpenbart. Dessuten er det etter hvert godt forankret i alt fra tradisjonell musikkvitenskap, med vekt på fremføring og performativitet, til såkalt artistic research, hvor samarbeidet og koblingene – mellom utøver og komponist, fremføring og refleksjon, forskning og praksis – dyrkes frem. Med vekslende hell.

Poenget med samarbeid er naturligvis godt, og det er godt ment. Det stikker dypt – vi er relasjonelle vesener – og det treffer overflaten: Det vi ser og hører, er gjerne resultatet av innsatsen fra mange, ofte usynlige bidragsytere. Samarbeid er viktig, og ofte sikkert fruktbart også, særlig for dem som samarbeider. Hvorvidt det er avgjørende for verdien i det som møter tilhørerne i konsertøyeblikket, er jeg derimot mer i tvil om. På den annen side; hva er alternativet? En autoritær stemme og et tjenende, underdanig apparat?

Bildet er naturligvis sammensatt, ikke bare fordi konstellasjonene er komplekse, men også fordi utfordringen de skal løse, er krevende å forstå. Dels er den personlige smaken både vag og bydende, dels er samtidens muligheter både sjenerøse og fragmenterte. Og da har jeg ennå ikke nevnt musikken selv, hvis status som objekt har vært omdiskutert så lenge noen har interessert seg for å diskutere den.

Utøvere som utøvere Et knippe konserter under årets Ultimafestival belyste problematikken, fra ulike vinkler, noe som selvsagt ikke betyr at samarbeidsstrukturen var det konsertene egentlig handlet om. Da Cikada spilte tre verk i Sentralens Marmorsal, sikkert ledet av Christian Eggen, var det for eksempel ingen tvil om at prinsippet her var ensemblets smak og dets interesse for en viss soberhet i et høymoderne, instrumentalt musikkideal. Utøverne er utøvere, og slik jeg oppfatter det, setter de sin stolthet i å fortolke et for dem meningsfylt materiale på beste måte. Det oppnådde de også, om enn med enkelte uheldige unøyaktigheter, særlig i echo from afar (ii) av Clare Iannotta fra 2022. Men det må tilskrives dagsformen. Alt satt bedre i A Hug to Die av Sofia Avramidou fra samme år, før konserten nådde sitt dvelende høydepunkt i urfremføringen av In the Woodlands av Linda Catlin Smith fra 2023. Det låt finslepent i et fascinerende landskap av nølende tonalitet, nesten gammeldags, men betraktet på halvt drømmende avstand fra historiens øyeoppsperrende krav.

Tåkete romantikk Noe tilsvarende, om enn fra et annet utgangspunkt og med andre midler, er det kanskje pianisten Ingfrid Breie Nyhus og vokalisten Live Maria Roggen i samarbeid med Morten Qvenild på live elektronikk også har søkt mot. Siden 2021 har de sammen, i et stort anlagt og påkostet kunstnerisk forskningsprosjekt ved Norges musikkhøgskole kalt (un)Romantic, forsøkt å lytte frem nye måter å møte den store, ruvende romantikken på, gjennom kreativ interpretasjon, improvisasjon, bearbeidelse, tekstarbeid, dekonstruksjon med mer. Konserten deres i Gamle Munch var samtidig lansering av to plater som er kommet ut som resultat av prosjektet. Gitt ressursene – både i tid, økonomi og ikke minst stoff og rent menneskelig – hadde jeg store forventninger.

Og i prosjektet som helhet skorter det ikke på innsatsen. Plateomslaget inneholder illustrasjoner og tekster som nærmer seg materialet, som både historisk og intellektuelt er overveldende. Jeg har også den største respekt for den søkende tilnærmingen utøverne legger for dagen, for ikke å snakke om deres kapasitet som musikere. Men uansett hvor mye velvilje jeg mobiliserer, er selve resultatet på flere vis dessverre en skuffelse. Én ting er det historiserende blikket som selvsagt er nærmest uuttømmelig fascinerende. Men da må resultatet – det som kommer ut – være noe mer, eller noe annet, og ikke mindre, enn forelegget. Et vagt drømmende, omsluttende skimmer som i lengden blir ensidig, er ikke nok. Det sentimentale bildet av en alltid-tåkete fortid blir riktignok forsøkt perspektivert ved bruk av moderne, forvrengende elektronikk – håndtert av både Roggen ved mikrofonen og Qvenild på et separat bord. Men dette grepet blir i seg selv sentimentalt, som et forlorent sukker. I tillegg virker bruken uklar, ja, tidvis ute av kontroll, med plutselige utsving på ulogiske steder. Jeg forstår at man her allierer seg med tilfeldighetene; uforutsigbarheten og effektene, som nærmest per definisjon er umulige å spore, kan selvsagt tilføre et sakssvarende element av det prekære øyeblikkets (romantiske?) uavklarthet. Men følelsen av virkemidler på avveie i et vagt univers hvor alt som heter retning og smak virker kokt opp i en prosess uten henvendelse, blir dessverre påtrengende. Her er hverken brodd mot, utfordring eller utvidelse av prosjektets kjerne – romantikken. Jeg tviler ikke på at arbeidets dialoger har vært givende, men resultatet er det ikke.

Fiolinbuer på tvers Noe lignende er dessverre også tilfelle med den ellers fabelaktige fiolinisten Karin Hellqvists konsert Resonant Dialogues i Kulturkirken Jakob, som avsluttet hennes kunstneriske forskningsprosjekt med tittelen Transforming with the artistic Palette, også dette gjennomført ved Norges musikkhøgskole. Igjen er det ingen sak å beundre Hellqvists genuine og presise dedikasjon, alvoret i tilnærmingen, samt hennes fantastiske og unike instrumentelle beherskelse. Hverken nøyaktigheten eller det uanstrengte i Hellqvists håndtering av et vidt spekter av subtil klangproduksjon på fiolinen kommer på noen måte av seg selv – uortodokse teknikker er her raffinert med en sympatisk blanding av presisjon og dempet sensasjon. At det i dag skulle være noe spektakulært i å føre buen i lengderetning på fiolinen, for ikke å si i svirrende sirkler, eller ovale spenn fra oven, avviser Hellqvist med dempet suverenitet.

Hun fremfører også flere gode verk, som One and the Other (Speculative Polskas for Karin) av Liza Lim fra 2021-22, Eiksmarka Omland av Christian Wallumrød fra 2024, og Gradients fra 2023 av Henrik Strindberg. Alle makter de å artikulere den ensomme fiolinens positur på egenartede måter – og vel og merke: slik de er utarbeidet i samarbeid med fiolinisten. Men gjennom den timen konserten varer, får det som fremstår som Hellqvists repertoar, som har funnet avtrykk i alle verkene, også noe forutsigbart ved seg. Det er som om det inderlige suset fra slørete buestrøk, i formler og skraverende bevegelser, innhyller alt i en helhet som også blir begrenset. Jeg er ikke et sekund i tvil om Hellqvists integritet som musiker, men jeg får et nagende inntrykk av at den i disse samarbeidskonstellasjonene – hvor fruktbare og givende de enn må ha vært for deltagerne – vender seg ut som en begrensning i resultatene. Hvor grundig utforsket og sobert utført gestene enn måtte være, har de i lengden ikke tilstrekkelig kompositorisk kraft til å bære en hel konsert.

Pappaktig tilbakeskritt Om samarbeidet om konserten i Oslo konserthus – med Oslo-filharmonien, Det Norske Solistkor og Det Norske Jentekor, alt under ledelse av Rolf Gupta – nok var av den mer tradisjonelle sorten, gjorde det likevel ikke helhetsinntrykket mindre problematisk. Når det gjelder Julia Wolfes stort anlagte, for ikke å si buldrende pompøse oratorium Fire in my mouth, må jeg innrømme at jeg finner selve musikken oppblåst og innholdsløs, og helheten som kunstverk betraktet uten enhver interesse. Det er selvsagt en personlig, ja subjektiv betraktning, og den reduserer ikke innsatsen til hverken Oslo-filharmonien, Rolf Gupta eller de to korene, som til tross for det riktignok pappaktige uttrykket gjorde en formidabel jobb. Det Norske Solistkor er i en klasse for seg, men Det Norske Jentekor, med sin dirigent Anne Karin Sundal-Ask, er rett og slett blendende imponerende. De rent visuelle regigrepene, med korens plassering, bevegelse og inntreden var også solide og virkningsfulle, om jeg korrigerer for videoinstallasjonens flimrende sentimentalitet. At modernisme og avantgarde i musikkhistorien definitivt har sine problemer å stri med, er jeg den første til å innrømme. Men hvilken regresjon noe sånt som dette er for musikken som kunstart – om man da skal tenke verket som representativt – er nesten ikke til å begripe.

Vennligst glem KI Noe annerledes stilte det seg med konsertforestillingen National Anthems på Cosmopolite, hvor Maja S. K. Ratkje sto i spissen for en helaftens produksjon, skjematisk strukturert som presentasjon av en serie fiktive stater. Dels som komponist, dels i rollen som en slags stadig foranderlig maskot, fremførte Ratkje en serie KI-genererte nasjonalsanger, foran video av Peter Knudsen og akkompagnert av ingen ringere enn Ensemble Modern. De fargesprakende kostymene, signert Tormod Lindgren, ga hint om en original fantasi som, koblet med en politisk alvorlig, om enn ironisk aksjonisme, utvilsomt har et potensial. Men tidlig kom følelsen av at livet i dette dessverre var blitt igjen på skissebordet. Resultatet, som iblant sikkert skulle være morsomt, ble bare flatt og uinspirerende. Det hjalp dessverre ikke med foredrag av Amund Sjølie Sveen, som i sammenhengen ble merkelig tamme. Mest av alt skyldtes det imidlertid den hjelpeløse og horrible KI-musikken som jeg ikke kan forstå at noen hverken kan like eller le av, tragisk klønete og andpustent forgangen som den er.

At Ratkje, både som musikalsk og politisk tenkende, ja utradisjonell kunstner har originale kvaliteter, er jeg ikke i tvil om. Men at hun ikke skjønner at KI-generert musikk, i dag, nesten uansett hvordan man vrir og vender på det, er en tvers igjennom elendig idé, overrasker meg. Det slo ikke gnister i fjor, da ensemblet Tøyen fil og klafferi måtte lide seg gjennom Pytheas Travels, om en slags evigvarende, hypereventyrlig båtreise. I år nærmet det seg provokasjonen, da et enda større og mer ressurskrevende maskineri, bestående av noen av verdens ledende musikere, dessverre ikke fikk annet å bidra med enn ørkesløs masseproduksjon av en intens, påtrengende tomhet; det virket ikke som de hadde det særlig gøy. KI er over oss, dessverre, med en dynamikk som på rekordtid har gått fra blek komikk til gruoppvekkende tragikk. Så om noen fortsatt skulle være i tvil: Rent kunstnerisk er dette en blindgate. Hva som trengs, er ekte vare.

Musikalitet i spenn Kanskje som en uintendert reaksjon, kanskje som utslag av andre, mer langtrekkende tendenser, var dette også heldigvis hva vi fikk da slagverkstrioen Pinquins – bestående av Sigrun Rogstad Gomnæs, Ane Marthe Sørlien Holen og Jennifer Torrence – presenterte konserten Murder Ballads – The Positive Reinforcement Campaign i Sentralens Marmorsal, i samarbeid med bassist Inga Margrete Aas, danser og performancekunstner Emilia Dörr og ikke minst komponist og felespiller Jessie Marino. Der særlig Pinquins tidligere ofte har vært involvert i eksperimentelle installasjonsverk, med noe vekslende gjennomslag, samlet de denne gang kreftene i en konstellasjon, som uten å renonsere på grenseoverskridende visjon, også dro nytte av deres genuine musikalitet. Og her tenker jeg ikke bare på at de gjennom store deler av konserten sang, jeg hadde nær sagt av full hals, fint balanserte folkemelodier mot sitt eget raffinerte akkompagnement. Like mye sikter jeg til hvordan de disponerte forløpet av løs, særegent triggende improvisasjon, med uanstrengt sikre markører, lyssatte overganger og innslag av flyvende tennisballer. Det hele virket tidvis aparte, men samtidig samlet og fokusert. Spennvidden omfattet ikke bare et tematisk fascinerende stoff artikulert i en uortodoks kombinasjon av slagverk, kontrabass og fele, men også en tilførsel av dyp, lavmælt spilleglede vinklet mot sober teatralitet.

Når slike kombinasjoner lykkes og frisetter et uant potensial av felles opparbeidede ressurser, er det så klart ingenting i veien med samarbeidet. Og at de medskapende utøverne her står i sentrum, koblet på den fintfølelsen for øyeblikket som de behersker bedre enn de fleste, er også klart som sola. At musikere i slike situasjoner forvalter et uhyre kunnskaps- og erfaringsforråd, kommer ikke i konflikt med rollen de har som utøvere av et materiale. Etter mitt skjønn må man gjerne snakke om verk – et stoff, som kan være utviklet i helt andre sammenhenger, på en avstand som ikke splitter, men posisjonerer ulike kompetanser og slik skaper mening. Alt sammen må selvsagt støttes og finansieres gjennom godt organiserte ordninger. Hvorvidt det skal kalles forskning, og hvilken gevinst en institusjonalisering av samarbeid og rolleoppløsning faktisk tilfører, er det imidlertid all grunn til å reise spørsmål ved. Sakskomplekset er åpenbart omfattende, men et utvalg konserter ved årets Ultima tilbød i det minste noen mulige utgangspunkt.