Dedikert formidling på traust kjøkkenfest

Barnas Ultimadag arrangeres årlig som en del av Ultimafestivalen. En søndag i september er kulturhuset Sentralen i Oslo tilrettelagt for barnefamilier – med ammerom, barnevognparkering, egen meny i kafeen, og en rekke konserter, forestillinger og verksteder for ulike aldersgrupper innenfor et spenn på null til 12 år – alt sammen løst forankret under samtidsmusikkens vide paraply. De fleste arrangementene går flere ganger, men det er likevel ikke mulig å rekke over alt. Jeg prioriterte å få med meg arrangementer der aldersanvisningen passer for medbragte fireåring.

Mikronarrativer under vann Nytt av året er et at barnedagen har et overordnet tema: De fleste arrangementene tematiserer «vann» på den ene eller den andre måten. Čázevulošnieida – Undervannsjenta er ifølge programmet basert på den sjøsamiske fortellingen Havfruen. Allerede utenfor visningsrommet «Gymsalen» ble vi møtt av to «havvoktere», som forteller at vi skal ned i havet og at der er det viktig å være stille. Deretter slippes vi inn på salens tribune, som er vendt mot et lukket sceneteppe. Her følger en litt rotete blanding av praktiske opplysninger, kontrabeskjeder og forsøk på å sette stemningen – som stadig avbrytes av nye beskjeder. Vi er visst ikke under vann ennå, viser det seg, for Undervannsjenta (Ingá Márjá Sarre) og Fiskergutten (Diego Lavin Belda) kommer en kort stund «opp fra havet» (ut fra sceneteppet) for å fortelle oss hvem de er. Sekvensen kulminerer i et litt forvirrende spørsmål (fritt etter hukommelsen): «Er det noen som vil være med oss ned under vann?» Det er uklart hva det innebærer. Vi sa jo ja til å bli med inn i rommet tidligere? Vil de ha frivillige til å bidra med noe i forestillingen? Og hva er alternativet? Alle nøler, før det blir klart at dette er neste post på programmet; forestillingen foregår et annet sted, så den som vil se, må bli med. Dette gjør at noen av de minste barna ikke vil, og det kunne jo ha skjedd uansett, men jeg vil tro sjansen øker når det fremmes som et (uklart) spørsmål, fremfor en tydelig og pedagogisk oppfordring.

Bak sceneteppet er dette raskt glemt, når vi innhylles i en stemningsfull verden av blåtoner, der flagrende, lyse stoffer former en slags hule. Til venstre er komponist og lyddesigner Simen Korsmo Robertsen med keyboard og datamaskin nærmest som en del av scenebildet, og enkle, lyriske melodier blandes med buldring, brusing og ulike havlyder. Noen få ord blir sagt, sunget eller joiket på norsk og samisk, ellers handler alt om ansiktsmimikk, blikk, dans, bevegelser, lysets spill med stoffene og aktørenes grasiøse og langsomme interaksjon med musikken og hverandre.

Forestillingen har ikke noe tydelig narrativ, heller mange små mikronarrativer, som hvordan lyset speiler seg i glassperlene Fiskergutten elegant sjonglerer i håndflatene, eller hvordan Undervannsjenta finner den største glassperlen av dem alle i en musling. Det dramaturgiske høydepunktet oppstår når en lang, sølvglinsende sjøorm kommer buktende: Musikken blir skummel, det durer og bruser illevarslende i høyttalerne, fargetonene blir mørkere og havskikkelsene gjemmer seg. Så forsvinner ormen, lyset og gleden kommer tilbake, og vi inviteres til å «svømme» ut igjen mellom alle sceneteppene.

Selv om virkemidlene er enkle og ikke akkurat sprenger noen grenser, er uttrykket så enhetlig og gjennomføringen så stilsikker at det likevel blir en virkningsfull fortelling. Det høres knapt en lyd i den drøye halvtimen forestillingen varer. «Havvokternes» innsats til å begynne med hadde nok også sitt å si; på tross av rotet lyktes de med å sette an en andektig og konsentrert stemning.

Manglende overgang Mikronarrativer kan også sies å være overskriften for verket Memory Box #1: Sommermorgen for perkusjonist, elektronikk og videoprojeksjoner av Martin Hirsti-Kvam, fremført av David Cariano Timme. Alt er nemlig sentrert rundt en gammel kiste som utøveren åpner og lukker, og diverse lys, lyd og fargerike projeksjoner som kommer ut av den. Musikken består av tradisjonelle og utradisjonelle perkusjonsinstrumenter; det klinger, banker, suser og skraper, og gjennom små skift, hendelser og lyder som reagerer på hverandre fortelles en abstrakt historie. Det skjer åpenbart noe mystisk oppe i den kisten, som om den er en magisk portal inn i noe. Spenningen bevares hele tiden ved at vi får aldri se ordentlig oppi den, men det krever konsentrasjon å henge med. Jeg tror det er godt egnet til å egge fantasien og forestillingsevnen til oppsatt målgruppe fra fem år, men denne konserten hadde også trengt noen dedikerte «voktere» som møtte publikum utenfor, eller i det minste annonserte at noe var i ferd med å skje. Isteden begynte konserten rett etter en videovisning i samme rom for en yngre målgruppe, og det på motsatt side av rommet. Dermed virket det som mange bare ble sittende uten å være så veldig interessert, deriblant små, rastløse bein som allerede hadde sittet lenge nok, og noen gikk underveis. De mest interesserte som trodde de hadde satt seg forrest, endte opp bakerst. Dette ga ikke akkurat optimale forutsetninger for den oppmerksomme lyttingen som denne musikken hadde fortjent.

Aktiv formidling I motsatt ende av den narrative skalaen finner vi den konkret formidlende fortellerstunden Den dansende krabben og katten på fisketur, med Veronica Salinas og Raymond Sereba. Salinas leser utdrag fra sin egen tospråklige bok, Kyss fra årstidene, om en krabbe, først på norsk, og så på spansk. Sereba lydlegger fortellingen med trommer og melodisk slagverk. Begge synger også barnevennlige melodier som vi inviteres til å være med på. Deretter forteller Sereba en historie om en katt. De enkle, men effektive virkemidlene er flettet inn i hverandre, og barna får aktivt medvirke, både ved å svare på spørsmål og med å «hjelpe» karakterene i fortellingene ved å gjøre bevegelser. Dette gjøres ved at utøverne viser og gjentar som en del av flyten, heller enn å stoppe opp og gi instruksjon. Begge snakker forbilledlig tydelig og passe sakte og sørger hele tiden at de har med seg barna. Det meste fungerte veldig godt, bortsett fra at tonearten på et tidspunkt var i et så lavt leie at det var vanskelig for barna å henge seg på. Jeg synes også det tospråklige kunne fått litt mer plass. Jeg tror det hadde vært rom og interesse for å gjøre et større poeng ut av den spanske gjentakelsen, for eksempel ved at man oversatte og inviterte til å gjenta en håndfull av de sentrale ordene i fortellingen.

Bare for smarttelefoner? Konkret og håndgripelig var også årets verksted der barn kan lage lyd og komponere selv, denne gang i regi av BIT20, ved Trond Madsen og Håkon Skjæret. I det første rommet man kommer til, gis utførlige instruksjoner i hvordan man kan laste ned og bruke appen BITWaves til å ta opp inntil syv ulike lyder og komponere med dem. I to tilstøtende rom står det bord langs tre av veggene utstyrt med forskjellige rytmeinstrumenter, ulike beholdere med vann, og diverse rekvisitter til å lage lyder med. Vi oppfordres også til å bevege oss rundt på huset og ta opp andre lyder. Etterpå kan man sende komposisjonen til BIT20 og få høre den på et stort lydanlegg.

Anbefalt aldersspenn er satt fra 4–12 år, og hos oss i nederste sjikt er det utvilsomt overordnet å få lage lydene. Alt som skjer etterpå er mindre interessant, for ikke å si helt uinteressant, for medbragt eksemplar. Jeg kan se for meg at litt eldre barn vil få mer ut av hele prosessen, selv om komposisjonsmulighetene i selve appen er ganske begrensede. Det er dessuten vanskelig å få isolert akkurat de lydene man vil ha uten å fange inn naboen sine lyder samtidig.

Men det skurrer for meg når aktiviteter mot barn forutsetter at man har, eller kan få låne og håndtere, en smarttelefon. Det står at barn under sju år må ha følge med voksne. En naturlig begrensning, men også en formulering som indikerer at barn over sju år godt kan komme alene. I tilfelle møtes de altså av et krav om at de må ha en smarttelefon for å få være med. Det er som kjent stor uenighet om barn og skjermbruk, og det er synd når et kunstnerisk arrangement istedenfor å være et fristed blir enda en arena som signaliserer overfor barn at de «trenger» sin egen telefon.

Jeg skjønner at utvikling av denne appen sikkert var en sentral del av prosjektet her, og jeg kan se poenget med å vise at en smarttelefon som veldig mange uansett allerede har, kan brukes på kreative måter. Men som barneaktivitet på en barnefestival mener jeg det heller burde vært utstyr til utlån, for eksempel et knippe lydopptakere og noen faste stasjoner med datamaskiner eller nettbrett. Hvis dette fungerte mer som noe man måtte gjøre i mindre grupper eller etter tur, ville det også løse problemet med å få tatt opp bare akkurat de lydene man lager selv.

Hvor er vyene? Fjorårets utgave av Barnas Ultimadag bar preg av rotete organisering og mangelfull målgruppetenkning. Jeg savnet også en klarere idé om hva kunst for barn kan være. På tross av nevnte rusk i maskineriet på et par av forestillingene, virker den organisatoriske siden mer gjennomarbeidet i år; for eksempel fremstår de foreslåtte aldersgruppene mer konsekvente og gjennomtenkte, og de traff dessuten godt på de aktivitetene jeg var innom. Men jeg savner fremdeles noen overbyggende ideer og større kunstneriske visjoner. Det er lovende med «vann» som overordnet tema, men jeg savner en begrunnelse og utdypning. Hvorfor akkurat vann, akkurat i år? Hva skal det signalisere, hva betyr det for arrangørene, hva vil de si med det?

I tråd med temaet har scenograf Christina Lindgren laget en sammenhengende «elv» av resirkulert engangsplast gjennom hele Sentralen, som bokstavelig talt binder arrangementene sammen ved å strekke seg gjennom alle fellesområdene og bort til alle visningsrommene. Det er i og for seg en god idé, og den inneholder mange artige sammensetninger av gjenkjennelige objekter, men det virker som en tapt mulighet at den blir liggende der ukommentert og uten kontekst (bortsett fra den korte teksten på nettsiden). Hva om dagen hadde inneholdt en programpost som presenterte elva mer direkte, kanskje en «offisiell innvielse» eller en «guidet tur» langs den, eller i det minste en eller annen aktivitet som oppfordret til å utforske den på egenhånd? Koblingen mellom vann, hav og plast er nok åpenbar for den eldste halvparten av målgruppen, men hva vil Ultima si med dette – er det et politisk budskap om forurensning som skal være hovedpoenget når små barneører skal åpnes opp for samtidsmusikk? I tilfelle trengs det mer kjøtt på beinet.

Formatets begrensinger Det er prisverdig og viktig at en stor aktør som Ultima fortsetter å prioritere aktiviteter for barn, og det er ingenting å si på dedikasjonen og formidlingen i de enkelte arrangementene. Likevel er det er noe ved dagens organisering som gir meg følelsen av å befinne meg på festivalens bakside, eller kjøkkenfest, om du vil. Man løser billett, får et program i hånden og er overlatt til seg selv i Sentralens kalde labyrint.

Det er mulig det har noe med formatet å gjøre, og med begrensningene som ligger i det. Når mange korte forestillinger skal koordineres og gå i loop, stramt skreddersydd og smurt tynt utover så det skal være noe for både babyer, skolestartere, «tweens» og alt derimellom, er det kanskje grenser for hvor visjonær og banebrytende man kan være. Som en godt tilrettelagt helgeaktivitet for kunstinteresserte småbarnsforeldre begynner konseptet å nærme seg optimalt. Men har det nok rom for store tanker, rare ideer og spektakulære eksperimenter?