Lite treffsikker barnesatsning

Hvert år har Ultimafestivalen et eget program for barn. Som et tillegg til den årvisse Barnas Ultimadag inneholdt årets utgave også «Ultima på Deichman», der flere av arrangementene var rettet mot barn og unge. Det har stor verdi at Ultima gjør denne innsatsen for å krøke små kroker – det er nok av barnekultur som er strømlinjeformet og forutsigbar. Derfor er det synd at mange av arrangementene gir et litt tilfeldig og ikke godt nok gjennomarbeidet inntrykk. Jeg savner en tydeligere idé om hva kunst for barn kan være – hva som skal til for å fenge de ulike aldersgruppene og gi dem store kunstopplevelser på sine premisser. For eksempel spiller flere av forestillingene også for voksne til andre tidspunkter, og de kan bedre karakteriseres som «ikke upassende» for barn, snarere enn at de «passer for barn». Andre forestillinger har bommet på foreslått aldersspenn, mens atter andre ikke tar tilstrekkelig høyde for hvordan barn flest sannsynligvis vil reagere på og forholde seg til ting.

Kaotisk narrativ

En forestilling som led under flere av disse tingene, til tross for at det var mye annet som var bra ved den, var Lyden av Skogen av Øyvind Torvund og Åshild Kanstad Johnsen. I Sentralens rektangulære konsertlokale Forstanderskapssalen var musikerne plassert langs veggene, mens publikum fikk sitte på matter på gulvet. To store lerret var spent opp på hver sin side av det ene hjørnet. Mens Silje Aker Johnsen sang og fortalte, fikk vi se Kanstad Johnsens illustrasjoner på lerretene – ulike bilder på hvert lerret, som for å fortelle historien fra flere perspektiver samtidig. Historien handlet om figuren T-sound som samler på lyder og som helst bare vil fortsette med det i fred og ro, men blir forsøkt overbevist om å starte et museum med forholdsvis kommersielt tilsnitt av den masete og insisterende Boss. Det hele lydlegges effektfullt av piano- og perkusjonskvartetten Yarn/Wire. Estetisk sett er det som om denne forestillingen trekker i ulike retninger. De åpne tegningene og den lekne musikken som omgir oss på alle kanter legger opp til en abstrakt, omsluttende sanseopplevelse, men samtidig skal vi følge et hektisk, intrikat og litt rotete narrativ. Selv for voksne var det vanskelig å henge med i alle svingene. Med aldersgruppen satt til «alle aldre» var det veldig mange småbarn i salen, og fortellingen gikk nok over hodet på mange av dem. Måten barnas medvirkning var organisert på, virket også lite gjennomtenkt. Barna fikk nemlig utdelt hver sin båndopptaker for å samle inn sine egne lyder, som til sammen skulle danne en lydinstallasjon. Det er en kjempefin idé, men problemet var at den ble delt ut før konserten begynte, med en detaljert instruks om hva man skulle gjøre, og om å vente på nærmere beskjed om når. Deretter ble hele instruksen gjentatt fra scenen av Aker Johnsen i begynnelsen av forestillingen, men heller ikke da skulle båndopptakeren faktisk brukes – det var noe av det siste som skjedde. Det hadde nok vært en fordel å vente med å dele ut båndopptakerne til de skulle tas i bruk, for det å gi barn et spennende, ukjent objekt i hendene, som de må vente med å trykke på – på ubestemt tid, er ikke akkurat oppskriften på å rette oppmerksomheten deres mot det som foregår på scenen. Det er synd, for Øyvind Torvunds musikk er definitivt barnevennlig, det er godt tenkt å plassere musikerne rundt publikumsområdet, og Kanstad Johnsens illustrasjoner er både tydelige og gir rom for fortolkning på samme tid. Med en oppstramming av dramaturgien, tydeliggjøring av handlingen og bedre administrasjon av båndopptakerne, kunne dette truffet veldig bra i en smalere definert aldersgruppe.

Ett administrativt element virker dog nærmest useriøst: Rett før forestillingen skulle begynne, kom beskjeden om at lyden «kanskje kunne bli veldig høy» og at det da kunne være lurt å holde for barnas ører. Da falt mine egne ører nesten av. Hvorfor sa ingen det på forhånd? Hvorfor ble det ikke delt ut ørepropper eller hørselvern, i det minste? Hva skulle de gjøre, de som hadde med seg flere småbarnsører enn de hadde hender å holde for dem med? Og dessuten – hvorfor lage så høy lyd i utgangspunktet, i en forestilling som i prinsippet er åpen for spedbarn? Og hvorfor «kanskje»? Når man har med småbarn å gjøre, kan det være greit å vite sikkert om det kommer høy lyd, og omtrent når det skjer. Dessuten var beskjeden helt uklar. Var det snakk om at lyden kunne bli litt skummel for de små, eller potensielt skadelig?

Hvor begynner køen?

Et annet i utgangspunktet godt arrangement som bar preg av lite strategisk gjennomføring, var Lydmalere av Andrine Dyblie Erdal og Jomar Jeppsson Søvik. Det bestod av flere stasjoner der barn selv kunne få undersøke ulike lydlige fenomener og deres påvirkning på andre fysiske objekter. I to av installasjonene ble lyd omgjort til røde lysformasjoner på et hvitt lerret, hvis man henholdsvis spilte på et lite keyboard eller snakket inn i en mikrofon. I tillegg fantes en tromme på gulvet som konstant vibrerte, og oppå den lå det flere objekter man kunne lage lyder med ved å la dem sprette, rulle og riste rundt på trommeskinnet. En annen tromme hadde vann oppå og kamera inni og var koblet til mange ulike instrumenter som Jomar Jeppsson Søvik spilte på for å få vannet til å bevege seg på ulike måter. Dette ble så filmet i sanntid og projisert på et lerret på veggen. Aldersgruppen her var angitt fra 5 til 13 år, og det var sikkert fint, selv om det også var flere ting som var morsomme for yngre barn, slik Ultimas programtekst åpnet for. Problemet var bare organiseringen, eller mangelen på sådan. Ivrige flokker med barn samlet seg rundt aktivitetene og forsøkte med vekslende hell å prøve seg frem til hva som var poenget. Det ble spesielt vanskelig med trommen med vann på: Det eneste barn vil gjøre når de ser vann, er å plaske med det, og det eneste de vil gjøre når de skjønner at de kan se hendene sine på et stort lerret, er å holde hendene der de skjønner at kameraet er. Det var visst ikke noe i veien for å gjøre dette, men det var da heller ikke så mye rom for å vise frem hva som egentlig var hensikten med installasjonen. Det virker som en tapt mulighet å ikke ha én voksen per stasjon, som kunne organisere en kø og forklare hva en skulle gjøre. Og, for de som var store og interesserte nok, forklare hva som faktisk skjedde.

Ordløs havlek

Et hederlig unntak, som både var gjennomført til fingerspissene og passet som hånd i hanske til oppgitt målgruppe (0–5 år), var På havets bunn av Det stille teatret og Thea Elisabeth Skallevold. I det intime rommet Hvelvet hang et blått forheng, og drapert i det samme stoffet med kun hull til hodet, satt en aktør (Skallevold) på gulvet og gjorde myke, bølgende bevegelser. Etter tur dukket det opp spennende sjødyr fra en skattkiste i form av fabelaktig forseggjorte dukker som lyste i mørket: en eremittkrabbe, en stim med småfisk, en enslig kjempefisk og en gigantisk brennmanet. Over høyttaleranlegget hørtes havets brusing, susing og klukking, i tillegg til lyder som effektivt illuderte sjødyrenes bevegelser. Hele dramaet var ordløst, men likevel intenst kommuniserende og uttrykksfullt, og hele salen var kollektivt fjetret.

Gjenbruk

To barnearrangementer var så vidt jeg forsto tilpasninger av verk skrevet for voksne. Pytheas Travels, med urpremiere kvelden før, ble spilt under Barnas Ultimadag. Jeg var ikke til stede på denne visningen, men etter å ha sett urpremieren, stusser jeg over at dette verket er anbefalt for «alle aldre». Det handler blant annet om forurensende turisme, kunstig intelligens, opptøyer, brann og å bli spist av en hval. Jeg kan godt se for meg at det ville slå an blant barn som er store nok til å vite hva både cruiseturisme og KI er for noe, men jeg vil påstå at den både er altfor vanskelig å følge med på og for skummel for de minste. Og når «alle aldre» igjen er målgruppen, kommer det gjerne mange av sistnevnte. Under arrangementet Ultima på Deichman ble Alltid og aldri det same av Benedicte Maurseth, med videodesign av Simone Hooymans, spilt i en forkortet versjon. Verket hadde urpremiere ved Henie Onstad kunstsenter tidligere i festivalen og er så vidt jeg forstår heller ikke spesialskrevet for barn. Her var det ikke angitt noen aldersgruppe utover «barn», men ettersom andre arrangementer den dagen var merket «for unge og voksne», strømmet også småbarnsforeldrene til denne konserten. Langsomt malte Ensemble neoN frem klanger og melodier, fra det helt vare og stillferdige til suggererende rytmer, mens animasjonene viste stiliserte objekter og landskap som utviklet seg og beveget seg – opprørt hav, sol, farger og mønstre, og naturtro objekter som stoler, dyr, planter og insekter. Jeg opplevde dette verket først og fremst kontemplativt og meditativt. Det er få knagger å henge oppmerksomheten på, spenningskurvene er langsomme og subtile og uttrykket repetitivt, og mot slutten av konserten holder salen på å gå i oppløsning av utålmodighet. Igjen lurer jeg på hvilke tanker som ligger bak å tilby akkurat dette verket til barn, og dét uten å avgrense målgruppen. Hva med å spesialtilpasse en forestilling til de aller minste og lage et krabbeområde på gulvet og projisere bildene i rett høyde? Eller i taket, så babyer kan ligge på ryggen? Alternativt, skreddersy et opplegg for større barn, der de kan få en liten introduksjon til verket, instrumentene og animasjonsteknikken før konserten?

Ingen samtidsmusikk uten – potetgull?

Et annet barnearrangement måtte jeg bare gå fra halvveis fordi en gruppe publikummere iherdig knasket potetgull og knitret med posen uten stans, i et ellers helt stille rom med et lavmælt og vart kunstuttrykk. De lot seg ikke stoppe av gjentatte anmodninger, og da jeg gjorde verten fra Ultima oppmerksom på saken, fikk jeg til svar at dette var tillatt «siden forestillingen var for barn». Det er vel grenser for hvilke slutninger man kan trekke av en slik enkelthendelse, men den underbygger unektelig inntrykket av en lite gjennomtenkt holdning til barns møte med kunst. Jeg mener man undervurderer både barna og kunsten, hvis man på den ene siden tror det er for mye forlangt av et barnepublikum at de klarer seg gjennom en kort forestilling uten markedets mest støyende godteri, og på den andre siden ikke har tiltro til at kunsten fenger nok i seg selv.

Det er store ressurser i sving, sterke medvirkende og mange gode idéer, så det er synd, og unødvendig, skulle man tro, at hovedinntrykket blir litt halvveis.