Kunstig intelligens, munnharpe og Prøysen for eufonium

Årets Ultima-festival var den første under Heloisa Amarals kunstneriske ledelse. På grunn av planleggingshorisonten til en internasjonal festival har hun nok arvet mye av programmeringen til sin forgjenger Thorbjørn Tønder Hansen, men denne utgaven har likevel en tydelig overordnet idé: Under parolen «Music in all directions» (det finnes visst ingen norsk variant) foregår all forhåndsomtalen i reisemetaforer. Tips til konsertrekker med mer eller mindre sammenfallende tematikk kalles «Reiseguider», ved større arrangementer kan man få informasjon på en stand ved navn «Ultimas reisebyrå» og etter modell av TripAdvisor har alle konsertene liksom-anmeldelser fra fiktive publikummere i tillegg til vanlig konsertomtale. Jeg synes det er flere ting ved dette som ikke fungerer så godt. For det første har det å bruke «reise» som metafor for noe som helst for lengst blitt en utslitt floskel, og en «følgefeil» er at programtekstene preges av upersonlig reisebyråsjargong. Dessuten minner årets grafiske profil, laget av designbyrået NODE Berlin Oslo, ofte om reklamemateriell: Stilsikkert og dekorativt, men likevel kjølig og skjematisk. De stiliserte futuristiske by- og landskapsbildene har en perfekt avstemt fargepalett som antar nærmest episke dimensjoner, men uttrykket er merkelig flatt og uten nerve. I tillegg kommuniserer liksomanmeldelsene dårlig: Rene faktaopplysninger om verk eller utøver som aldri ville finne veien inn i virkelig slik omtale, er flettet sammen med intetsigende setninger som «barna mine syntes det var gøy», «Oslos mest insta-vennlige event» eller «jeg koste meg glugg i hjel!». På hvilken måte skal det fungere som publikumsveiledning å fortelle om hva ikke-eksisterende personer og de fiktive barna deres, funnet opp av ikke-krediterte skribenter, angivelig syntes om konserter som ennå har funnet sted? Jeg gjetter på at alt dette er et slags forsøk på å ufarliggjøre den presumptivt «sære og smale» samtidsmusikken og vise et bredt og allment publikum at dette er åpent og tilgjengelig og kult og vanlig. Men så var det dette med barnet og badevannet.

En (nesten) ordentlig reise

Heldigvis er innholdet langt rarere enn omslaget tilsier. To av verkene passer dessuten inn i reisemetaforen på en mer bokstavelig måte: Den nyskrevne operaen Fram, av Synne Skouen og Oda Radoor, se egen anmeldelse her, og ikke minst Maja Ratkjes Pytheas Travels [sic – uten apostrof] – en slags moderne fantasi over den greske sjøfareren og vitenskapsmannen Pytheas. Pytheas levde rundt år 300 fvt. og står bak den første dokumenterte reisen fra Hellas til De britiske øyer. Han dro også langt nord, antakelig til enten Norge eller Island. Et lerret delt inn i flere jevnstore, avrundede rektangler dekker hele kortveggen i Sentralens Marmorsal. Videoprojeksjoner viser «utsikten» fra et moderne cruiseskip som har lagt opp en rute i Pytheas’ fotspor. Reisen begynner i en gresk havn og fortsetter videre forbi små landsbyer, strender, øyer og hav, før vi plutselig seiler langsmed kaia i Kristiansund, og havet, øyene og byene blir norske. Etter hvert endrer utsikten karakter, til en salig blanding av dukker, mennesker, animasjoner og levende bilder der hvert univers har sin egen estetikk: Vi passerer en vulkanøy av stein og plastsøppel, et berg av halvspist mat fra et overdådig cruisekoldtbord og en by av skinnende glasskår, metallrester og fiskehoder, for å nevne noe. Over høyttaleranlegget spilles det av en slags lounge-aktig musikk, kombinert med diverse fanfarer og situasjonsmusikk fra et cruise. På en opphøyet scene til venstre for skjermen sitter kvartetten Tøyen fil og klafferi, og musikken de spiller blander seg med den forhåndsinnspilte. Der høyttalermusikken er melodiøs og spiller på kjente sjangre og stiler, er den levende musikken kantete, abstrakt og full av motstand. Den både underbygger og kontrasterer det som til enhver tid skjer på skjermen. Iblant avbrytes musikken av at en cruisevertinne med forsøksvis amerikansk aksent reklamerer for skipets aktiviteter og utflukter, og andre ganger hører vi en trøtt mannsstemme fortelle om tilværelsen som gjest om bord, som om han ringer hjem eller skriver reisebrev. Etter hvert går hele cruiset åt skogen – det bryter ut opptøyer mellom ulike passasjergrupper, skipet settes i brann og svelges til slutt av en hval. Snart viser det seg at den trøtte passasjeren er Pytheas selv, eller snarere en kunstig intelligens basert på ham, som er under produksjon og i ferd med å fylles med nødvendig kunnskap. Ideen om at alt vi tror vi nettopp har opplevd egentlig bare var en slags datasimulering, er velkjent fra science fiction-sjangeren, selvsagt i The Matrix, men også tatt opp igjen på flere ulike måter i f.eks. Black Mirror. Den følelsesløse entusiasmen til cruisevertinnen, den svevende muzaken og den lurende vage følelsen av at noe egentlig er veldig, veldig galt et sted, minner meg også om den absurde HBO-serien Avenue 5 av Armando Iannucci, med Hugh Laurie og Josh Gad i sentrale roller, som finner sted i en fremtid der cruiseturisme i verdensrommet for lengst er blitt dagligdags. Romfart, som det meste annet i verden, er styrt av hyperkapitalistiske krefter, og USAs president er en datamaskin. Den superrike eieren har spart på alt som heter infrastruktur og sikkerhet og prioritert skinnende overflater som tar seg godt ut i sosiale medier. En lignende postapokalyptisk stemning fremkalles i Pytheas Travels, forsterket av de velkomponerte kontrastene mellom mange av tablåenes slående visuelle skjønnhet og absurde konkrete innhold, og av stilgapet mellom den innspilte og levende musikken. Men der kritikken av dagens forurensende cruisetrafikk, saueflokkturisme og meningsløs overflod er åpenbar, er det mer uklart for meg hva verket forsøker å si om KI. Når stemmene til KI-programmererne dukker opp i sluttfasen, fremstår det mer som et artig og overraskende vendepunkt enn som en kulminasjon av den snikende katastrofefølelsen. Det hadde vært interessant om vendepunktet kom litt før og konsekvensene av det ble utforsket mer. 

Uforløst nattstemning

Kristine Tjøgersens Nattliv i Jakob kirke går enda lengre enn Pytheas Travels i å skape et omsluttende, egenartet univers: Gjennom en lang tunnel med frynser hengende ned fra taket må publikum gå tvekroket inn i det tussmørke kirkerommet. Musikerne fra Cikada står spredt rundt i rommet og lager lavmælte lyder: knitring, susing, tapping og hvisling. Stolradene danner en halvsirkel foran scenen, og på det åpne gulvet står tre sopplignende konstruksjoner med blanke topper, forbundet med ventilasjonsrør som lyser opp i ulike farger. Ut av hull i toppene siver det farget røyk.  Når musikerne etter hvert finner veien til scenen, får det visuelle stadig større plass: Dirigent Christian Eggen står til å begynne med på galleriet, iført en overdel med frynser langs ermene, mens sterkt motlys projiserer veldige skyggebilder på veggene. Senere fylles de samme flatene av fargerike, intrikate mønstre i stadig bevegelse, som ser ut som mikroorganismer observert gjennom mikroskop og forstørret mange, mange ganger. Konsertomtalen krediterer også både Jake M. Robinson for «Innspilling av jord» og James Weiss for «Trompetdyr-videoer». På et tidspunkt blir alle i publikum servert hvert sitt lille drikkeglass av sortkledde aktører med hodelykt og plasthansker. Innholdet er en klar væske som smaker en blanding av tonic og sitronbrus, og i bunnen ligger fire lodne kuler i ulike pastellfarger som jeg i min feighet ikke tør smake på. Selv om det skjer mange forskjellige ting gjennom konserten, har den en klar oppbygning i intensitet. Musikken bobler, flapper, rasler og hakker, og beveger seg fra det vare og utprøvende til insisterende hamring som høres ut som et trykkluftbor, før det hele kulminerer i en tykt orkestrert «finale» med seige romantisk-episke strykere og en kitchy synth-solo med heftig bruk av pitch-hjul. Da har svartkledte aktører seremonielt løftet toppen av de rykende soppene og iført seg de lysende ventilasjonsrørene rundt halsen, og de spektakulære mikroskopbildene fyller tak og vegger i hele rommet. Det er vanskelig å ikke la seg rive med og fascinere av dette altoppslukende universet. Cikada spiller med uovertruffen virtuositet, vedvarende intensitet og spektakulære soloer, og flettverket av logistikk i alt fra drikkeservering til omorganisering av utøvere og sopphoder fungerer tilsynelatende knirkefritt. Likevel er det noe uforløst i forholdet mellom det konkrete materialet som det eksplisitt er basert på og det abstrakte uttrykket. Tittelen er tilsynelatende bokstavelig ment, og Tjøgersen har samarbeidet med biolog Hanna Bjørgaas, forfatter av boken Byens hemmelige liv. Poenget er så vidt jeg kan forstå å gå inn i sanseverdenen til dyr, insekter, vesener eller organismer som våkner til liv om natten, i konsertomtalen kalt «nattedyr», men omtalen er sparsom med konkrete opplysninger. Kanskje er jeg for bokstavelig og/eller nerdete anlagt, men når det ligger så mye kunnskap bak noe, vil jeg ta del i den! Det virker åpenbart at verket etterligner og forsøker å fortelle om noe konkret, og da blir jeg sittende å lure på hva de ulike uttrykkene faktisk representerer. Jeg mener ikke at ethvert verk som tar utgangspunkt i noe utenommusikalsk plikter å forklare alt i detalj, men det hadde vært interessant å vite litt mer på forhånd, i det minste noe om hvilke dyr/vesener/organismer det var snakk om og hvordan de sanser, lever og kommuniserer. Med så lite forhåndsinformasjon tror jeg at jeg hadde fått mer ut av å ikke vite noe som helst, så kunne den visuelle og lydlige meningsdannelsen få utfolde seg på sine egne premisser.

Modes, moves og munnharpe

To andre konserter hadde nærmest motsatt fortegn – ingen konsepter eller visuelle verdener, bare musikk, instrumenter og utøvere. Modes and Moves med Forsvarets stabsmusikkorps inneholdt blant annet Kari Beate Tandberg verk med samme navn fra 2008, og tre verk av Fartein Valen, glimrende orkestrert for korps av Christian Eggen, som også var konsertens dirigent: Epithalamion, opus 19 (1933), Gavotte og musette opus 24 (1936) og Fuge, opus 28 (1937). I tillegg fikk vi urpremieren på Stabsmusikkens egen eufoniumspiller Eirik Sanners Trass Visa, for eufoniumsolist og korps. Verket er inspirert av Alf Prøysens kjente tekst Trassvisa hennes Tora (1964), om kjærlighet som oppleves umulig, kanskje enda mer umulig enn den samtidige offentligheten forstod. For en som kjenner teksten fra før, er hele følelsesregisteret gjenkjennelig: I et stort spenn av uttrykksformer og spilleteknikker, høres famling, hvisking, gråt, modige tigersprang, prangende stolthet og smertefull melankoli over det som ikke kan vare, ispedd et og annet bruddstykke av Egil Monn-Iversens tonesetting fra 1989. Kanskje kan man innvende at tonemalingen blir litt for direkte noen steder, men kjenner man til forhistorien og de smertefulle diskusjonene rundt Prøysens egen legning, er det umulig å ikke bli berørt. Instrumentene stod også i sentrum på konserten Munnharpefeber, som var en del av Norsk Munnharpeforums 25-årsjubileum. Her fikk tradisjonell folkemusikk – spilt på munnharpe, selvsagt – plass mellom to urpremierer som tematiserer denne musikken. Først Anne Hyttas delvis improviserte verk Slagregn, fremført av Thov Wetterhus på munnharpe og gruppa Slagr, som består av komponisten selv på hardingfele, Kathrine Schiøtt på cello og Amund Sveen på vibrafon og glass. Slagregn er inspirert av folkemusikk fra Telemark, og i svevende klanger flettes lydene fra de andre instrumentene nærmest sømløst sammen med munnharpens særegne grunntone og ulike overtoner, som om musikken søker mest mulig sammensmeltning og harmoni. Kontrasten til Eivind Buenes Harpefeber for elektronikk og munnharpe er slående: Gamle arkivopptak av munnharpespill bearbeides og kombineres med levende munnharpe, spilt av Kenneth Lien, Anders Erik Røine, Tom Willy Rustad og Veronika Søum. Her er det motsetningene i munnharpeklangen som er utforsket, og den brummende, dype og grove kvaliteten til grunntonen forsterkes av elektroakustisk støy. Mellom verkene spilte en rekke munnharpespillere tradisjonelle folketoner (se navn i faktaboks). Det å kombinere et grundig innblikk i det opprinnelige uttrykket med verk som bearbeider det, var et virkningsfullt grep. For en lite bevandret lytter var det nettopp de ulike solistene med sine særpreg i spillestil, virtuositet og historiefortelling som ble værende i bevisstheten.

Sette dagsorden?

Disse fire konsertene sier noe om hvor stort spennet i Ultimas programmering er, og bør være. Eller snarere – munnharpe, korps, hodelykter og KI er vel et slags minimum hva ytterpunkter angår. De gigantomane prosjektene glimret med sitt fravær under årets festival, slik som store utendørsopplevelser med lys og lyd i Ekebergparken, Skipet vol. 5 med De Utvalgte i et steinbrudd på Nesodden, Arne Nordheims Dråpen inne i Bekkelagets renseanlegg, eller Marianne Strangers Vannverk, der publikum lå i flytende plastballer i svømmebassenget på Voksenåsen, bare for å nevne noen store satsninger fra tidligere år. Jeg skal ikke spekulere i hva det skyldes eller hva som kommer, men uansett – hvis en samtidsmusikkfestival skal sette dagsorden, og det skal den vel, bør også kommunikasjonsmaterialet være skarpt vinklet, faglig og detaljert, med krediterte skribenter som sier noe substansielt om musikken fra et tydelig ståsted. Det står ikke i motsetning til åpen og allmenn formidling.

Notis lagt til 24. oktober: Anmelderen er gjort oppmerksom på at det hørte en viktig forberedelsespakke til verket Nattliv, som skulle ha kommet i posten på forhånd. Den inneholdt etter sigende noe av informasjonen som ble etterspurt i anmeldelsen. En slik pakke kom aldri, men ble ettersendt og er nå mottatt. Pakken består blant annet av en kunstferdig liten brosjyre, designet og illustrert av Marie Payan med noen korte tekster av biolog Hanna Bjørgaas (oversatt til engelsk av Matt Bagguley). Den fremstår som et kunstprodukt integrert i verkets estetikk, og det er umulig å gi den en rettferdig og selvstendig vurdering i etterkant. Det lar seg heller ikke gjøre å si om det hadde endret vurderingen om den var mottatt i forkant.