Siste reis

Seks år og én uke etter at Synne Skouens forrige opera Ballerina hadde premiere på Scene 2, var det klart for urpremieren på Fram – en opera med samme librettist (Oda Radoor), samme regissør (Hilde Andersen), samme scenograf (Bård Lie Thorbjørnsen) og flere av de samme sangerne – Silje Aker Johnsen og Hege Høisæter. Ballerina var en fullstendig usentimental skildring av den autistiske Malins verden – stramt komponert og regissert og så skakende at det sitter i ennå. Jeg kalte den et «nakent, klaustrofobisk drama som utnytter alle kammerformatets egenskaper til fulle», for noe av det spesielt vellykkede ved oppsetningen var nettopp at alle de sceniske og musikalske elementene var skreddersydde til handlingen og trakk i samme retning. Derfor er forventningene høye når Skouen og det kunstneriske laget serverer nok en nyskrevet opera i samme format: i en liten sal, uten dirigent, med få aktører og musikerne plassert direkte på scenen. Drømmen om isødet Fram handler om Ameli, som er gammel og sliten og lei av alt sammen. Hun venter på døden og skulle ønske hun bare kunne falle om, men kroppen hennes er seig og sta. Hun er over gjennomsnittet opptatt av Fridtjof Nansen og har boken hans Fram over polhavet langt fremme i bevisstheten; det virker som hun enten leser den for tiden eller har lest den mange ganger før – eller begge deler.

I ekspedisjonen med skipet «Fram» forsøkte Nansen som kjent å nå polpunktet ved å la det spesialkonstruerte fartøyet fryse inne i pakkisen og drive med isen og havstrømmene. Om nettene drømmer Ameli at hun er om bord på båten som sitter fast i isen og ikke kan komme «fram», nettopp slik hun selv sitter fast i livet på vei mot døden. Nansen selv dukker opp – ikke den unge Nansen slik han må ha sett ut under ekspedisjonene, men en gammel utgave slik han ser ut på bilder fra slutten av livet. De tiltrekkes av hverandre, og Ameli blir ung og sterk og modig til sinns og får igjen en fungerende kropp. Drømmen virker så levende og går etter hvert i ett med virkeligheten. Skillet mellom natt og dag forsvinner, drømmen blir altoppslukende og tiden står stille. Verden utenfor forandrer seg til det verre og viser seg for henne i glimt, men hun søker tilbake til drømmen. Mens Amelis tid på jorden går mot slutten, er livet, drømmen og døden uløselig sammenknyttet.

Også i scenografien er skillet mellom drøm og virkelighet i spill. Den bakre sceneveggen er delvis uten inndekning, og en teknisk plattform høyt oppe på veggen fungerer som skipsdekk med reling. I halvmørket kan vi så vidt skimte koret oppstilt som staute matroser. Midt i rommet står en vindeltrapp, et bord med to stoler og en bokhylle formet som innsiden av et skip. Kostymene er enkle og realistiske, både de nåtidige hverdagsklærne og polfarernes uniformer og parkaser. Over høyttaleranlegget høres i økende grad susing, brusing og lyden av skroget som knaker under trykket fra pakkisen.

Nådeløst vendepunkt På mange måter lykkes Fram med den samme ærlige, intime historiefortellingen som Ballerina. Gjennom Ameli er alderdommens nådeløshet innsiktsfullt skildret, med dypt alvor og rå galgenhumor. Spesielt vendepunktet der virkeligheten trenger inn i drømmen og det går opp for Ameli – og publikum – at hun er på sykehjem, at huset hennes er solgt og at alt det fine bare var fantasi, er mesterlig lagt opp. Når vi skjønner at hun har denne grusomme oppvåkningen mange ganger i uka, eller kanskje flere ganger om dagen, er det så hjerteskjærende at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Mye av æren skal selvsagt Hege Høisæter ha i rollen som Ameli. Hennes maktdemonstrasjon av en rolletolkning er forestillingens sterkeste kort. Både sanglig og skuespillmessig mestrer hun et voldsomt emosjonelt spenn, fra svak, forvirret og fullstendig blottstilt, via kjærlig mor og sensuell kjæreste til stolt polfarer og isbjørnjeger, og ikke minst rasende pleiepasient i harnisk over egen maktesløshet.

Men det er også godt skrevet og godt tenkt, og sangpartiene er tydelig skreddersydd for å få frem det beste i stemmen hennes og pensle ut en rollefigur betydelig eldre enn henne selv. Musikken til Nansen passer også Frode Olsen som hånd i hanske, og han gestalter den aldrende helten med egenartet, snakkenær stemmebruk, der lange toner ender med en nedadgående glidning, nærmest som en bokstavelig manifestasjon av et storslagent liv på hell. Eirik Grøtvedt overbeviser som fortvilet sønn som ser moren gradvis forsvinne, og varme, fylde og overskudd tyter ut av de korthugde frasene hans. Silje Aker Johnsen gjør maksimalt ut av rollen som drømmelogikkens kombinasjon av fugl, sel, isbjørn og gravid svigerdatter, og hun får brukt både dansebakgrunn og akrobatiske ferdigheter i stemmens øvre register. Sammenlignet med de to andre bifigurene har hun imidlertid litt lite egen agens, selv om hun er ganske mye på scenen, og det virker som en tapt mulighet. Estetisk kollisjon Skouens radikale valg – å skrive veldig liten musikk, som ikke har en selvstendig fortellerstemme eller lengre mellomspill, og å ikke ha dirigent, har imidlertid ikke samme klare rasjonale her som i Ballerina. Så vidt jeg husker, var hele scenen i Ballerina gjort liten, avgrenset av et stort mørke rundt, og av at det lille ensemblet satt langs med scenen på hver side og nærmest omsluttet den. På den måten underbygget alle kunstneriske ledd fortellingen om en lukket verden der alle satt fast. Selv om nesten all handlingen her riktignok foregår på et enda mindre sted – inni Amelis hode, åpner fortellingens univers seg mot Nansen og verdenshistorien, og mot det arktiske eventyrlandet med mektig nordlys og uendelige ismasser. Scenerommet virker også større, med «skipsdekk» høyt oppunder taket, og de to gruppene med musikere er plassert i utkanten av scenen, snarere enn på den: Slagverker Anders Kregnes Hansen og akkordeonist Ida Løvli Hidle til høyre og en strykekvinettet til venstre (navn i faktaboks) Samtidig har musikken gått andre veien, og blitt enda mindre, enklere og mer sparsom. Korte figurer, enkeltlyder og rytmer lydlegger, kommenterer og understreker handlingen. Det fungerer utmerket i de intime scenene, men utgjør et estetisk sprik når scenografien og historiens horisont tenderer mot det episke. Musikerne og solistene later ikke til å ha noen problemer med å følge hverandre, men det er noen utfordringer knyttet til det nimanns koret. De er ofte litt ute av synk i løpet av forestillingen, selv om klangen er god. Spesielt til å begynne med, når de står høyt oppunder taket, kan man lure på om det er for store avstander, både mellom koristene og mellom kor og musikere. Senere får det også konsekvenser for historiefortellingen: I en lengre sekvens mot slutten har koret den handlingsdrivende teksten, og de synger såpass usynkront at jeg ikke oppfatter ordene. På dette tidspunktet er også den lille tekstskjermen i taket delvis blokkert av lysrørene som ble brukt i forrige scene, så jeg faller litt ut og får ikke med meg detaljene i handlingen. Likevel, selv om ikke alt går opp i en høyere estetisk enhet denne gangen, er det en seier for ny norsk opera at det finnes skapere og medskapere som kan bruke dette mediet til å fortelle så realistisk, originalt og klisjéløst om det mest banale og eksistensielle i menneskelivet.