Det beste er utenpå

I 2002 fant Oslo Nye Teater en nøkkel til Oslo-områdets familiepublikum da de iscenesatte den enormt populære NRK-julekalenderen Jul i Blåfjell. Det begynner å bli så lenge siden at mange kanskje har glemt hvor stor suksess den serien var og hvor mange barn som kledde seg i blå, tovede toppluer på begynnelsen av 2000-tallet. Oppsetningen ble også en tradisjon som ble fremført nesten årlig frem til 2017 (med en pause fra 2010-2012). I 2018 satset Oslo Nye Teater på enda en hest da tv-suksessen Snøfall ble teater, og i fjor var det Kristiania Magiske Tivolitheater sin tur – før de nå i år raskt har laget sin versjon av oppfølgerserien Snøfall 2 – Noah og skyggene. Å gjøre disse fortellingene til teater gir stor mening ut fra en kommersiell tankegang, men resultatet fremstår gang på gang som halvhjertet til tross for fullhjertet ressursbruk og snakk om «teatermagi».

Snøfall 2

I den første utgaven av Snøfall møter vi Selma, som bor i fosterhjem hos Ruth og oppdager at hun er barnebarnet til selveste Julenissen. Han bor i en koselig nisseby i et parallelt univers, som heter nettopp «Snøfall». I oppfølgeren er det Noah (Malik Edo) som er en slags hovedperson, og han må tilbringe desember hos Selma (Karoline P. U. Schau) og Ruth (Helle Haugen) fordi moren hans, Elise (Rebekka Nystabakk), har fått kreft. Selma og Ruth bor nå i det magiske antikvariatet Ruth arvet i første versjon, og i løpet av handlingen finner Noah en portal til Snøfall i en bokhylle. I Snøfall er det imidlertid helt andre problemer. Fordi det kommer så mange ønskebrev, muligens på grunn av Selmas ønskepostkasse i antikvariatet, ber julenisseassistenten Winter (Gunnar Eiriksson), som ble fascistisk diktator i den opprinnelige utgaven, bibliotekaren Luna (Natalie Bjerke Roland) om hjelp med brevarkivering. Luna har derimot ambisjoner som forfatter, så hun brenner alle brevene, noe som fører til at det slutter å komme nye brev, og «urkula», som kanskje holder liv i alt sammen, begynner å slukne. På hovedscenen på Oslo Nye Teater har scenograf Gjermund Andresen laget en omfattende og fleksibel scenografi som på enkelt vis kan veksle mellom de ulike stedene og verdenene. Når veggene snus, kommer det frem nye rom. Det hele er effektivt løst, og scenografien bidrar til å understreke teaterrommets muligheter for verdensbygging. Særlig er rommene som skal være antikvariatet og Snøfalls bibliotek detaljrike og morsomme, og innledningsvis føles størrelsen og mengden scenografi uvanlig overdådig og leken. Men scenografien anvendes ikke aktivt nok; den står der rett opp og ned og etter hvert kjennes den traust med lite rom for fortolkning. Scenen blir lukket og titteskapsaktig, og etter hvert som vi har sett alle rommene flere ganger, blir det også lite romlig utvikling. Skuespillerne får heller ikke spille med den, men blir ofte stående rett for fremfor den og avlese replikkene sine uten at det blir noen god kommunikasjon mellom spill og visuell design. Det kan nesten virke som om regissør og scenograf ikke har snakket så mye sammen på forhånd, men jobbet hver for seg. Til tross for flere fine scener, som når Luna i første scene i biblioteket går i ett med scenografien, gjør den manglende samhandlingen mellom scenografi og spill at spillet blir litt statisk. Det er også gjennomgående lite karakterutvikling, karakterene blir ensidige og typete, noe som fører til at mange av scenene fremstår som transportetapper. For eksempel blir julenissen Julius (Sindre Postholm) en i overkant paternalistisk karakter. Det er han i tv-seriene også, men på scenen mangler han helt sjarm, og det gjør at den autoritære og gudelignende dimensjonen i karakteren får mer plass. Tekstens knapphet bidrar nok til denne ensidigheten, men jeg tror det kunne vært boret mer i karakteren for å skape dybde. Heldigvis har koreograf Magnus Myhr lagt inn et mangfold av bevegelser for skuespillerne som både liver opp den statiske regien og skaper teatralitet. Særlig i de første scenene gleder jeg meg over koreografien og hvordan den går i dialog med rommet og teaterformatet. Jeg liker hvordan barneskuespillerne og de voksne har fått ulikt materiale å jobbe med og hvordan det avspeiler både mystikk og lek. Figurføringen av ønskebrevene som blir til papirfugler er også et fint teatralt element her. Sammen bidrar scenografi, koreografi og figurer til at teaterforestillingen ikke oppleves bare som iscenesatt tv, men som teater. Men jeg undrer meg over at ikke mer også er gjort i regien for å underbygge teatraliteten og åpne opp det lukkede universet på scenen.

Macguffins og dramaturgi

En av de største utfordringene tv-serieforestillingene står overfor, er hvordan 24 episoder skal omskrives til to timer teater – inkludert pause. Tv-seriens dramaturgi muliggjør cliffhangers og mange ulike handlingstråder som kan veves sammen, og selv om de franske klassisistene var i overkant strenge i sine enheter, så er det ikke til å komme vekk fra at de også hadde et poeng når de mente det var bedre med dramatikk som forholdt seg til én intrige, på ett sted og over kort tid. Det er ingen grunn til å lage familieteater i dag som kun skal utspille seg innen et døgn i fiksjonen, men hvis fortellingen, karakterutviklingen og spenningen skal sitte i det stramme formatet, må det også tas hensyn til fortellingens utforming. Når det gjelder omarbeidingen av Snøfall 2, får ikke teatret noe særlig hjelp av at det ikke en spesielt god tv-serie. Handlingsutviklingen går for sakte, og det er lite sammenheng mellom det som skjer i Snøfall og det som skjer hos Selma og Ruth. Fortellingen om Noah og morens kreft oppleves påklistret og sentimental, og selv om det er forsøkt en metaforisk kobling mellom de mørke skyggene legen ser på røntgenbildene av Elises lunger og ondskapen som angriper Snøfall fordi Luna brenner brevene og utfører onde handlinger, resonnerer det aldri på en måte som sier noe om hverken sykdom, ondskap, frykt eller kjærlighet. Kuttene som er gjort i handlingen for å tilpasse fortellingen til teaterscenen, bidrar derfor til å lage en mer presis fortelling, og det fungerer langt på vei bedre på scenen enn på skjermen. Det er allikevel enkelte handlingstråder jeg ikke forstår hvorfor de har beholdt. For eksempel er handlingstråden om at Ruth er lei seg og det kommer frem at hun adopterte bort en datter i ungdommen, en datter som til slutt viser seg å være Noahs mor, dårlig fundert i resten av fortellingen. Handlingslinjen har i alle tilfelle noe såpeoperaaktig ved seg, i den sjangeren er gjenkomsten av bortadopterte barn en egen trope, men i tv-serien får den i hvert fall plass til å utspille seg. I forestillingen får vi vite om alt som har med dette å gjøre – og se gjenforeningen – i løpet av bare noen minutter. Denne sekvensen gir ingenting til karakterene hverken før eller etter. Den påvirker ingen andre handlingslinjer, og den fungerer ikke karakterbyggende. Det er nok flere grunner til at det ikke er gjort mer omfattende kutt. Noe handler nok om gjenkjennelsesfaktoren, det har betydning at den fortellingen vi ser på scenen ligner den vi kjenner fra tv-serien, og da kan ikke alle de overflødige handlingslinjene kuttes. Men en annen er at de kuttene som er gjort av gode grunner også er med på å avsløre i hvilken grad den opprinnelige fortellingen mangler en ordentlig kjerne, noe som særlig kommer frem i behandlingen av den såkalte urkula. I tv-serien skjer det så mye parallelt at det er lettere å få det til å virke som om urkula har en faktisk funksjon. Filmregissøren Alfred Hitchcock fant på begrepet macguffin som betegnelse på en spesifikk type dramaturgiske objekter. En macguffin er objektet spenningen dreier seg om, uten at det egentlig inneholder noe som gir mening. I Snøfall 2 er urkula en sånn macguffin. Det blir aldri presentert hva den er godt for annet enn at den ikke liker ondskap, og når Noah til slutt må redde Julenissen og Snøfall, løper han inn i skogen, som har fått navnet Mørke fordi det er der den inkarnerte ondskapen har tilhold, med urkula i hånden. Men når urkula holder på å slukke fordi det er så mye ondskap i Snøfall etter at brevene ble brent, skjønner jeg ikke hvordan den har kraft til å utslette all ondskap. Forholdet mellom Mørke, den onde figuren Dunkel (lenge leve synonymordboken!) og urkula blir som et tårn av dårlig balanserte macguffins, og avslutningen kjennes lite tilfredsstillende. Resultatet er en teaterforestilling som ser fin ut og som særlig i første del jobber med å åpne teatrets særegne potensial for å glede familiene i publikum, men som blir for lite spennende. Det står ikke nok på spill hverken dramaturgisk eller karaktermessig til at det betyr noen ting hva som skjer eller hvordan det utspiller seg.