Årets høydepunkter 2025: Julie Rongved Amundsen

Jeg brakk av Ole Martin Meland, Dansens hus, 2. februar

Jeg brakk hadde strengt tatt premiere i Bergen i november 2024, men det hadde blitt 2025 da jeg så den på Dansens hus i februar. I Ole Martin Melands koreografi får vi et landskap av bevegelser som både er assosiasjonsrikt og abstrakt, og det blir utført med en presis virtuositet. Kroppene på scenen gir inntrykk av å være kropper med utfordringer, men det går ikke på bekostning av styrke eller målbevissthet. Dette skaper et pågående driv i koreografien og utførelsen som igjen fører til en intensitet som ensemblet ikke viker fra. Gjennom bevegelsesmaterialet står det frem et menneskesyn der det ligger styrke i svakhet, undring i kontrastene og nysgjerrighet for det avvikende. Kroppen og koreografien rendyrkes som meningsbærer samtidig som det åpnes for verdener utenfor scenerommet, og resultatet er fascinerende, ettertenksomt og utfordrende.

Brand av Henrik Ibsen, regi Espen Klouman Høiner, Trøndelag Teater, 21. mars

I et år der jeg gang på gang har sett teater der jeg opplever at regien er livredd for å miste publikums oppmerksomhet og overøser oss med sterke følelser eller påtrengende showfaktor, er Espen Klouman Høiners regi på Henrik Ibsens kanskje merkeligste skuespill Brand som en oase i ørkenen. I Signe Beckers kostymedesign er de tre skuespillerne på scenen kledd i store, uformelige skumdrakter, og de fremstår som en blanding av et trehodet troll og Ibsens rollefigurer. Skuespillerne jobber mot sine egne instinkter der de avleverer teksten nesten følelsesløst og rett frem, men de er på jobb og utfordrer dermed både publikum og seg selv. Ibsens tekst fremstår underliggjort, men ensemblet og kunstnerisk team skyr ikke unna det eksistensielle og spørrende som Ibsen legger opp til. Det gjør at vi både får et teaterspråk som utfordrer publikum og en lesning av Ibsens tekst som gir gjenklang i dagens verden.

Skodespelet av Jon Fosse, regi Johannes Holmen Dahl, Det Norske Teatret og Den Internasjonale Fossefestivalen 2025, 6. september

Skodespelet, som hadde urpremiere på Den Internasjonale Fossefestivalen i september, er ikke Jon Fosses beste tekst. Det er heller ikke Johannes Holmens Dahls beste regi. Det er ikke engang Dahls beste regi av en tekst av Fosse, til det klinger oppsetningen av Sterk Vind fra 2021 for sterkt. (Jeg kan fremdeles glede meg over Jan Grønlis uttalelse av ordet vindauge i mørke øyeblikk.) Men Skodespelet var årets festivals fineste forestilling, en oppsetning som forsøker å diskutere forholdet mellom teater, liv, mytologi og tro. Skuespillerne er gode, nesten presise, og teaterkvelden var fin. Fossefestivalen, som også inneholdt den skandaløst dårlige forestillingen Vinter, er en av få arenaer i Oslo som presenterer internasjonale gjestespill av en viss størrelse, og biennalen er derfor blitt en sentral del av norsk scenekunst. At ikke alt lykkes til det fulle kunstnerisk sett, er også et tegn på en festival som tar risiko, og mens vi venter på Den spanske flue på Nationaltheatret til våren, må jeg si jeg setter pris på at det fremdeles går an å risikere noe.