Årets høydepunkter 2025: Hedvig Bergem Søiland

Spy Girls av Magda Szpecht: Videosamtale med en russisk soldat, Oslo Internasjonale Teaterfestival, Black Box teater

Øyeblikket hvor publikum får overvære en videosamtale mellom en russisk soldat og en aktør på scenen i forestillingen Spy Girls var ett av årets høydepunkter for meg. Forestillingen ble vist på Black Box teater som en del av Oslo internasjonale teaterfestival. I år var festivalen sterkt preget av krigen mellom Russland og Ukraina, og jeg trodde jeg hadde blitt blasert for tematikken fram til dette øyeblikket. Det nådde fram til noe i meg på en måte eksplisitt politisk teater sjeldent gjør. Forestillingen, regissert av polske Magda Szpecht, er like mye et krigshackerkollektiv som en forestilling. Aktørene har gått inn i karakterer på nett for å catfishe russiske soldater til å oppgi informasjon som aktørene igjen sender videre til ukrainsk etterretning. De russiske soldatene får gjennomgå og blir latterliggjort. Mot slutten av forestillingen ringer en av aktørene til en av soldatene hun har chattet med, mens vi i publikum må sitte helt stille sånn at han ikke hører at vi er der. Den spente stemningen i salen minner om den litt mobbete tulleringingen jeg husker fra barne- og ungdomsskolen. I det bildet av soldaten kommer opp på skjermen blir han så fryktelig menneskelig at jeg blir helt overrumplet. Soldaten blir både representant for de russiske krigshandlingene som forestillingen helt direkte motarbeider, samtidig som han så åpenbart er en ung fyr i en desperat situasjon med håp om en OK fremtid. Szpecht lar de to versjonene av ham spille seg ut og kollidere i scenerommet. At det sitter en intetanende håpefull, men også morderisk soldat et sted i Russland og live-streamer seg selv til Oslo er fascinerende. At det er etisk tvilsomt bidrar til å aktivere meg som tilskuer. Jeg blir usikker på hvor mine egne grenser går, og om jeg kan regnes som medskyldig ved å være en del av dette publikummet. Både soldaten og meg selv blir effektivt plassert i store historiske og politiske hendelser på en tankevekkende og rørende måte.

Fønix av Lisa Lie: Gjenoppstandelsen på vei til Hovedøya, Den Norske Opera & Ballett 2. mai

Etter å ha sittet akkurat litt for lenge i setene på Scene to i Den Norse Opera & Ballett en kveld i mai, går jeg sammen med resten av publikum over og bak scenen, ut av bygningen via en sidedør. Der blir jeg møtt av operakorets sang og skal vinke farvel og lykke til til den frivillige som gjennom forestillingen ble begravet og snart skal gjenoppstå. Vi er helt mot slutten av musikkforestillingen (?) Fønix av Lisa Lie og Stian Westerhus. Øyeblikket på kaia utenfor operaen er et annet av årets høydepunkt for meg. Kanskje mest fordi det på idéplan høres så keitete ut, og jeg er imponert over hvordan de klarte å unngå det. Forestillingen inne på scenen var maksimalistisk og kjærlighetsfull, og den veltet seg og este liksom gradvis ut av scenerommet. Timingen var også veldig god, det var solnedgang og akkurat litt kaldt, men på en måte som man tåler om våren fordi man jo har lengtet etter å være ute på en mer uanstrengt måte. Etter at båten hadde begynt å ro, rusler jeg sammen med en vennegjeng og resten av teaterpublikummet, til den ellers heslige operastranda for å få en kopp med gravgløgg mens vi småpratet og så konturene av robåten, fergemannen og damen forsvinne mot Hovedøya hvor hun skulle tilbringe natten. At jeg opplevde en egentlig ganske ordinær mai-kveld på den måten, er takket være forestillingen. Den var så full av teaterlek, riter og fellesskap og åpnet et rom for å nærme seg eller kjenne på de store eksistensielle spørsmålene på en positiv og lun måte.

Der Name av Kay Voges: Morens høye hæler, Den Internasjonale Fossefestivalen 2025, Det Norske Teatret

Jeg er stort sett mer glad i å lese Fosses dramatikk enn å se den iscenesatt. Jeg tror det kommer av at man ofte holder tolkningsrommet nesten like åpent i forestillingen som det er i teksten, og det synes jeg er kjedelig/uinteressant. Jeg liker at når karakterene først skal få en kropp (annen enn den jeg skaper i mitt eget hode), så skal det bety noe. Da Kay Voges versjon av Der Name gjestet Fossefestivalen på Det Norske Teatret, var nettopp kroppene og det kroppslige viktig. Iscenesettelsen hadde en form for realisme på skeiva med elementer av horror og slapstick. I tillegg var antydningene om sex og vold framhevet. Mitt siste høydepunkt fra året, er morens stygge, altfor høye hæle i Der Name. Jeg ble så glad da jeg så at det kunstneriske laget har tatt noe som det finnes spor av i Fosses tekst og omgjort det til noe fysisk som er umulig å overse. Skoene er både forfengelige og skadelige, helt konkret kan de være en grunn til at moren hele tiden klager på at hun har vondt, og går og legger seg. Det er kanskje banalt, men konkretiseringen av å være selvdestruktiv, og bokstavelig talt snuble i sine egne ideer om hvem man er, leser jeg som en interessant framstilling av mora. Det er både tydelig og subtilt, for tross i at skovalget er så klart, så er det også merkelig. Det åpner et fortolkningsrom å boltre seg i som publikummer.