Menneskemøter i krig

Historien har vist at kunsten kan gjøre noe eget i urolige tider, og at urolige tider gjør noe med kunsten. Jeg tenker for eksempel på etterkrigstidens diktere, som Paul Celans dikt Todesfuge (Dødsfuge i norsk oversettelse) fra 1959, eller Brechts utvikling av det episke teatret som skulle forandre publikums erfaring og tenkemåte ved hjelp av Verfremdung(underliggjøring). I dag opplever jeg likevel at kunstens egenverdi og kraft i form av å være kunst forsvinner litt i det den skal «anvendes» til eksplisitt politiske og sosiale formål. Jeg mener den mest slagkraftige politiske scenekunsten er den som formidler noe komplekst som er vanskelig å utrykke med hverdagsspråket, og som bruker scenerommet til noe mer enn en talerstol. Ved å utvide uttrykkene dytter den på publikums forventninger og for-dommer for å fortsette å nå fram til det publikum skal erfare og ikke bare forstå. Derfor var jeg veldig spent på årets utgave av Oslo internasjonale teaterfestival, som har vært avholdt på Black Box teater årlig siden 2013. I år er festivalen nemlig kuratert av teamet fra det estiske teaterhuset Vaba Laba med undertittelen «Roots and Reclamations: Theater at the Crossroads of Empire and Identity». Teateret ligger i byen Narva, rett på andre siden av elva fra Russland. Byen er preget av russisk propaganda, og Vaba Laba er det første og eneste teaterhuset i Narva som ikke spiller på russisk. Som tittelen antyder, ligger russisk imperialisme som et bakteppe for hele festivalen som kulminerer i to forestillinger om den pågående krigen i Ukraina. Over tre langhelger i mars ble det presentert fem forestillinger, flere kunstnersamtaler, lesninger og foredrag. Første helg var fra et sentral-asiatisk perspektiv, andre helg fra balkansk perspektiv, og siste helg fra et estisk og ukrainsk perspektiv.

Postsovjetisk identitet

Festivalens åpningsforestilling, This is how it is in my world, er laget av det feministiske kunstkollektivet FemPem Creative group. Gruppa består av kunstnere og aktivister fra Bisjkek, Kirgisistans hovedstad. Forestillingen handler om å være feminist og anti-kolonialist i overgangen fra ungdom til voksen i et post-sovjetisk land preget av dårlig økonomi og politisk uro, misogyni og ultrapatriotisme. Forestillingen har to fiksjonslag, ett hvor gruppa forsøker å skape en Romeo og Julie-fortelling mellom en patriot og en feminist, og et der aktørene deler egne fortellinger og refleksjoner. I det første blir det spilt utelukkende på russisk, i det andre veksles det med engelsk. Forsøket på kjærlighetshistorien fungerer som en rammefortelling, men forsvinner litt utover i forestillingen. Det er heller ikke kjærlighetshistorien som er det viktigste, men formidlingen av livet i Bisjkek og identitetsspørsmålene som oppstår av å leve i et samfunn med andre verdier enn seg selv. Jentene forteller om alt fra generelle problemer (av typen hvordan ikke blø gjennom når man har mensen) til problemer knytta til regimet og verdikonflikter innad i familien. Hvordan forholder man seg til en bestefar som overser alle de kvinnelige inngiftede medlemmer av familien? Hva gjør man når man blir utestengt fra begravelsen hans fordi man er kvinne? Og hvordan skal man skaffe seg en mannlig kjæreste i et land hvor menn ikke ser på kvinner som likeverdige mennesker? Her har jentene ulike løsninger. En hiver seg over dating-apper hver gang hun forlater landet, en annen har godtatt at kjæresten er Putin-tilhenger. Felles for alle er at de vil velge kjærligheten. Det feministiske innholdet sparker inn åpne dører i norsk kontekst, og jeg tar meg selv i å lure på om det var sånn her det var å være kvinne på 70-tallet i Norge. Forestillingen inneholder også dialog med publikum, noe som ytterligere plasserer deres historier i kontakt med og i kontrast til det norske samfunnet. Det blir litt ubehagelig, for det kjennes som om kampen deres blir noe fint jeg kan sitte å heie på og støtte som et slags bistandsprosjekt. Kanskje fordi forestillingen er såpass enkel i uttrykket, treffer den meg først og fremst i sympati-nerven. Likevel har har FemPem gitt meg ansikter og historier å koble til Kirgisistan, et land jeg nesten ikke kjente til fra før. Jeg kjeder meg ikke under forestillingen, men tar med meg opplevelsen som et møte med en annen kultur. Neste dag fortsetter med de menneskelige konsekvensene av krig. Her fikk jeg med meg en lesning av det dramatiske verket Boys in Zinc av Marius Ivaskevicius og påfølgende samtale mellom dramatikeren og skuespiller og påtroppende teatersjef på Færøyene, Harald Rosenstrøm. Lesningen er en av festivalens to samarbeid med Dramatikkens hus. Teksten er basert på Svetlana Aleksijevitsj’ bok med samme tittel som på sin side er basert på fortellingene fra pårørende og overlevende fra den sovjetiske krigføringen i Afghanistan mellom 1979 til 1989. Det er altså ganske tungt materiale. Dramaet finner sted i en slags tilstand eller verden mødre havner i det øyeblikket de får beskjed om at sønnen deres er død. Teksten er interessant og forunderlig, men det er krevende å følge med på lesningen hvor skuespillerne leser flere roller (markert med ulike gester) og groteske beskrivelser av kannibalisme. Det hjelper ikke at teknikken svikter gjentatte ganger og at skuespillerne i perioder må lese i mørket. Jeg kjenner at det er mye lidelse å fordøye en fredags ettermiddag, og jeg blir bekymret for at alle helgene fremover skal fylles med krig og sorg akkurat nå som våren endelig kom til Oslo.

Å titte på katastrofen

Etter åpningshelgen tenker jeg på at det er på tide å få ordnet det beredskapslageret jeg fortsatt ikke har tatt stilling til, og det er litt tungt å dra seg videre til festivalens andre helg og mer krigshistorie i Negotating Peace. Forestillingen er laget av Qendra Multimedia, en kunstnergruppe basert i Kosovo. Ensemblet er satt sammen av skuespillere fra Ukraina, Kosovo, Serbia, Bosnia og Hercegovina, Italia, Tsjekkia, Albania, Nord-Makedonia, Norge, Polen og Estland. Sceneteksten er inspirert av Richard Holbrooke’s selvbiografi To End a War og Ismail Kadare’s roman The General of the Dead Army. Handlingen utspiller seg først og fremst i et forhandlingsrom hvor en amerikaner skal forhandle fred mellom nasjoner i konflikt. Forestillingens formspråk er typisk politisk og episk teater, bygget opp av stiliserte typer, musikk, humor og fysikk. Kameraer rundt i rommet fanger opp det som skjer fra ulike vinkler og projiserer det på bakveggen. Skuespillerne er sjarmerende og flinke med publikum og holder energien oppe gjennom hele forestillingen. Men de trekker i ulike retninger med ulike bakgrunner og spillestiler. Jeg sitter med en følelse av å være på besøk i noe fremmed, og jeg klarer ikke alltid å forstå når det skal være komisk og når det skal være alvorlig. Det blir særlig tydelig for meg når forestillingen brytes av en tale av tidligere stortingsrepresentant Jette Christensen. Hun roser publikum for å gå på teater og understreker at det vi gjør nå er viktig motstand. Hun fortsetter med å fortelle oss at demokratiet er skjørt og formidler klisjeer om fred og demokrati. Etter hvert minner det meg mest om en Miss Universe-tale, og jeg tenker at det er et bevisst grep hvor forestillingen ironiserer over og parodierer tafatte politikere. Men i en panelsamtale med regissøren forstår jeg at de har invitert alvorstunge gjester i tidligere forestillinger, gjerne overlevende eller journalister. Det var altså ikke ironi. Talen underbygger den dårlige følelsen jeg av og til sitter med som publikum på denne festivalen, nemlig at vi nå er flinke og viktige fordi vi sitter og lytter til Øst-Europas lidelseshistorier. Applausen minner om den vi ga til sykepleiere under korona. Det føles tidvis som å være en som titter på katastrofen, ikke en som lytter. I begynnelsen av festivalen er det først og fremst historie- og samfunnskunnskapene mine som blir oppfriska. Jeg skammer meg litt for ikke å ha bedre oversikt over sovjetisk og europeisk historie og blir sittende å lese meg opp på kveldene. Jeg klarer ikke å ta ordentlig del i forestillingene, og lar meg ikke engasjere like mye av det kunstneriske som jeg kanskje hadde forventa.

Norsk kontekst

Jeg var derfor ekstra spent på forestillingen The Handke Project or Justice for Peter’s Stupidities som er et samarbeid mellom samme Quendra Multimedia og det plutselig vedtatt stengte Akademi for scenekunst. Handkeprosjektet tar utgangspunkt i folkemordet i Srebrenica-massakren fra 1995 som dramatikeren Peter Handke bagatelliserte. I en panelsamtale sa dramatikeren, Jeton Neziraj, at han var overrasket over at flere av studentene ikke en gang kunne stave Srebrenica da de begynte med prosjektet. Det kunne ikke jeg heller før denne festivalen, så det var en lettelse å få historien bearbeidet av noen med likere referansegrunnlag. I forkant ble det også arrangert foredrag og samtale mellom Jon Refsdal Moe og Øyvind Berg for å friske opp Handke-debatten fra 2014. Jeg var ikke spesielt opptatt av den da den pågikk, så det var fint å få en oppsummering. I samtalen ble det nevnt at hvilke spørsmål vi stiller til historien avgjør hva vi ser, noe jeg synes rimer godt med resten av festivalens innhold. Forestillingen er kaotisk og morsom og kontekstualiserte og forklarte de historiske faktaene den tok opp. Ensemblet spiller godt sammen og fyller scenerommet med liv og konsentrasjon. Jeg liker særlig starten hvor skuespillerne harselerer med å kaste folk ut av teatersalen for å ha feil mening. Alle i publikum som ikke har banket en immigrant må reise seg, alle som har likt det Handke skrev må forlate salen. På tross av harselasen med kanselleringskulturen blir Peter Handke latterliggjort og framstilt som en idiot som higer etter anerkjennelse. Jeg opplever at de undersøker grensene mellom ytringsrom og moralsk fallitt. Prosessen frem til forestillingen er en del av forestillingen og rommer elevenes tanker og erfaringer. Samtidig vandrer en oppblåsbar dinosaur av og til rundt på scenen som «Peter Handke» jokker på. Handke blir videre brukt som et symbol på fascisme som igjen er det som truer nedleggelsen av NTA. Sammenhengen blir litt påklistret, men jeg forstår behovet for å kommentere nedleggelsen som jeg antar endrer avgangsstudentenes blikk. Likevel kunne de nok strøket en del påfunn, strammet inn dramaturgien og skåret det hele mer til beinet.

Russerne kommer

Den siste helgen er Estland, Russland og Ukraina i fokus, og begge forestillingene er produsert av Vaba Laba. Før siste forestilling holder den estiske teaterviteren Madli Pesti en interessant forelesning om Narva, Estland, Vaba Laba og strategier for dokumentarteater. Dette gir god kontekst til forestillingene, og jeg får større forståelse for Vaba Labas prosjekt både kunstnerisk og politisk. Selv om verden er litt farlig, gir summen av de tidligere forestillingene og denne forelesningen meg lyst til å reise og lære mer om menneskenes og landenes historie. Choose a better version av Vaba Laba og Kyiv Playwright’s Theatre er en ukrainsk forestilling som handler om de store valgene man blir stående overfor når krigen bryter ut. Skal man bli, skal man ut og kjempe ved fronten, eller skal man reise bort? Forestillingen undersøker de ulike alternativene. Ingen av dem kommer uten komplikasjoner for nære relasjoner og egen identitet. Ut fra panelsamtalen forstår jeg at erfaringene ligger tett på skuespillernes. En av de yngste skuespillerne er fortsatt student, han har overtatt rollen fra en kollega som valgte å verve seg til krigen og som er ute i felt mens forestillingen spilles i Oslo. Forestillingen bruker enkle, men effektive grep for å veksle mellom ulike steder og situasjoner. Scenen er bygget av et opphøyd platå med en bakvegg som blir brukt til å vise det skuespillerne filmer med et håndholdt kamera. Først og fremst filmer de små modeller som står på siden av scenen, som et kjøkken i Ukraina, vindusutsikt av sveitsiske alper eller forlatte gater. En vape brukes for å lage illusjonen av røyk, og av og til blir bakveggen brukt til å skilte med sted og tid. Plutselig blir forestillingen avbrutt av en flyalarm og alle må ned i kjelleren. Etter kort tid er faren over, og forestillingen kan begynne igjen. Dette er et grep som ble diskutert i samtalen etterpå. Var det for spekulativt og escape-room-aktig? Jeg forstod det som et forsøk på å formidle en kroppslig og etter hvert hverdagslig erfaring for dem som lever med krig, og jeg synes de får frem det brutale uten å være insisterende. Når det er sagt, er det symptomatisk for forestillingene at de vil forsikre seg om at de når helt ut til kroppene til publikum. Tre av frem forestillinger deler ut noe å spise, og de to som ikke gjør det, får publikum til å reise seg fra setene sine. Kanskje stoler man ikke helt på at teaterformen klarer å formidle erfaringene aktørene gjerne vil dele, eller at man ikke alltid klarer å finne et uttrykk som formidler noe fremmed for et norsk publikum. Samtidig har mye god kunst og utvikling blitt skapt nettopp i denne søken etter å formidle en erfaring man ikke har språk for. Den siste forestillingen, Spy Girls, regissert av polske Magda Szpecht, var et høydepunkt for meg, kanskje mest fordi den omgjør eller utvider teatersituasjonen til en krigshandling. Dette er geriljateater helt på kanten, kanskje også over kanten. Skuespillerne har gått inn i karakterer på nett for å catfishe russiske soldater til å oppgi informasjon som de sender videre til ukrainsk etterretning. Det er først og fremst soldatenes lokasjon som blir undersøkt ved hjelp av metadata fra videoer de sender. Aktørene får soldatene til å åpne seg for dem ved å sende typiske «mamma-spørsmål» som viser omsorg for soldaten. Selve forestillingen viser prosessen fra idé, gjennom etiske baler, fram til vi mot slutten av forestillingen har en videosamtale med en av soldatene gjennom en deep fake. Fiksjonen ligger i karakterene de har skapt på nett og formidlingen av historien, mens materialet er ekte. Forestillingen gjør for eksempel en klassisk unboxing av en russisk provisjonsboks som publikum kan smake på. Her forstår jeg endelig referansene og føler jeg kjenner til kulturen forestillingen ble skapt i. Forestillingen er interessant tematisk, formmessig og etisk. Den inneholder så mye sjukt at store deler av fagsamtalen etterpå ble brukt til å understreke at det vi så faktisk var ekte. På storskjerm vises blant annet samtaler med soldatene, videoer de har sendt, og en svær samling dick pics som aktørene latterliggjør. Fordi forestillingen også kan leses som en krigshandling, setter jeg den i kontekst av andre krigshandlinger, og ved siden av voldtekt og drap er ikke framvisning og mobbing av pikker like ille. I tillegg menneskeliggjør forestillingen soldatene og klarer å framstille dem både som offer og fiende, sugne på sex, omsorg og seier. Forestillingen gir et bilde av mer moderne krigføring og er en skremmende påminner om hva man kan finne ut om folk ved hjelp av bare litt informasjon. Samlingen av dick pics og videosamtalen av den russiske soldaten har brent seg fast på netthinnen min. Det er som om videosamtalen med soldaten rammer kroppen på en annen måte enn det de andre forestillingene har fått til. Intellektet og medfølelsen har jobbet på spreng gjennom hele festivalen, men det er først i ubehaget og frykten jeg klarer å fatte kompleksiteten og det menneskelige i deler av den moderne krigføringen. Ved å utfordre sjangeren og formen, har forestillingen nådd fram til noe annet i meg enn det de andre klarte. Jeg opplever at festivalen i litt for stor grad bruker scenerommet som talerstol og litt for lite klarer å finne et språk og uttrykk for erfaringene kunstnerne ønsker å formidle. Jeg tror absolutt på verdien av kulturutveksling og å være åpen og nysgjerrige for hverandre, noe festivalen legger opp til. Den fungerer også godt som et dypdykk for å danne en bedre oversikt over tidligere Sovjets historie og geografi, i tillegg til konsekvensene av dagens russiske krigføring. Men jeg klarer ikke å la være å lengte etter at man i enda større grad lette i de ulike kunstneriske uttrykkene for å formidle noe av det jeg forstår med intellektet, men fortsatt ikke klarer å fatte og føle.