En festival i spagat 

I forkant av Oslo Internasjonale Teaterfestival (OITF) forsøker jeg å forstå om det finnes en rød tråd i årets festival. For ved første, andre og tredje øyekast er det vanskelig å spotte. Jørgen Knudsen skriver i sin velkomsttale på nettsidene til Black Box teater at de to ordene han vil bruke for å beskrive programmet er «fremtidsfantasier og motstand». Noen av programpostene følger opp fjorårets festival som var kuratert av Maria Utsi og Camara Lundestad Joof og prøver å skape rom for annen rytmikk, dramaturgi og logikk. Dette gjøres gjennom ulike forestillinger fra den arktiske urbefolkningen, samtaler og diskusjoner, mens andre verk plasserer seg estetisk og tematisk et helt annet sted. Det kunstneriske programmet består av fire forestillinger fra henholdsvis Færøyene, Storbritannia, Finland og Ungarn, land i alle fall jeg sjelden besøker for å se scenekunst. Utover dette var det en hel dag med Davvi – senter for scenekunst i Hammerfest der det ble vist arbeid i prosess. Det var også en samtale med Karmaklubb, en autonom og nomadisk queer plattform initiert av Tine Semb, og den britiske duoen Bullyache, som sto for årets åpningsforestilling TOM i tillegg til en visning av filmen La elva leve med en innledning. Tidligere har OITF både vært mer omfattende og vart lengre, og jeg får litt følelsen av at denne utgaven er satt sammen i hast. Samtidig lever vi i urolige tider hvor økonomi og storpolitikk spiller inn i kuratering på en annen måte enn i festivalens glanstid for åtte-ti år siden. Det kan også være at interessen for å skape rom og fasilitere for andre erfaringer, blikk og måter å arbeide på er en dreining for festivalen. Jeg er dog usikker på om det ene trenger å utelukke det andre.

Britisk kollisjon

I åpningsforestillingen TOM blander kompaniet Bullyache myten om Orfeus med kontoret for arbeid og pensjon og kaller det en popkulturell kollisjon mellom arbeiderklasse og skeive utrykk. Mens jeg står på utsiden og venter på å få gå inn, går de ansatte på Black Box teater rundt med ørepropper, og en bekjent av meg hvisker at en jente spøy dagen før fordi lyden var så høy. Inne på scenen ligger utøverne spredd utover kledd i glossy lakk, Adidas, skotskrutete miniskjørt og gamle dressbukser. Ansiktene deres er malt hvite og sterkt sminket. Det fører tankene mine mot utallige Galliano-visninger der det blant annet er blitt blandet vintage tegneseriefigurer, Marie Antoinette, popstjerner og Madame Butterfly på catwalken. Selv om det er mange fine elementer og kvaliteter i TOM, kjeder jeg meg ganske raskt. Nummer-dramaturgien bryter opp uttrykket på en måte som gjør at jeg egentlig aldri kommer inn i det, og de koreograferte tik-tokdansene er utmattende i kraft av at jeg har sett mange variasjoner over det samme tidligere. Utøverne er gode, og tidvis minner TOM meg om forestillinger som har vært presentert på andre utgaver av OITF som Freitas/Harell/Bengolea/Chaignaud sin Twenty looks or Paris is Burnin og Ligia Lewis’ still not still. Det er noe med den store utøvergruppen og hvordan det gir rom til å bygge universer. Men der de nevnte prosjektene lener seg på det koreografiske og peker mer i retning av en spesifikk subkultur, dykker Bullyache aldri langt nok ned i elementene de plukker opp av hatten til at det blir riktig interessant.

Forestillingen har et konsertaktig format, og noe av det tematiske de sier at de arbeider med, forsvinner i popsanger, for høy lyd og tidvis forførende og glossy estetikk. Dette kan selvsagt være med overlegg. Jeg lurer på om jeg hadde likt arbeidet bedre om jeg ikke hadde sett det i en black box, men i en faktisk musikkfestival-setting, for forestillingen ender opp med å bli veldig frontal og en altfor bokstavelig tolkning av queerkultur, arbeiderklasse og neo-liberalisme. Dette kunne jeg nok ha svelget om de andre kvalitetene som tidvis trer frem hadde blitt forsterket. Den store gruppen med helt åpenbare gode utøvere kunne fått fylt mer og gjort arbeidet rikere og mer mangfoldig. De kunne også gravd mer i både Orfeus-myten og sin egen bakgrunn og vært like in your face, da hadde vi kanskje endt et annet sted enn at jeg følte jeg hadde sett Billy Elliot i underverdenen.

Fremtider

Dagen etter Bullyache får jeg først med meg foredraget til Sigbjørn Skåden om Indigenous Futurism, en bevegelse innen litteratur, visuell kunst og andre medier som uttrykker urfolks perspektiver på fremtiden, fortiden og nåtiden i sammenheng med science fiction. Det er fint at festivalen plukker opp noen av fjorårets tråder, og sjangeren virker som den har mye til felles med spekulativ litteratur og afrofuturisme. 

Fra foredraget går jeg inn på Lille scene hvor jeg har fått 20 minutter med det finske scenekunstkollektivet WAUHAUS’ robothund. Før jeg går inn får jeg beskjed om at hunden forstår engelsk og at forestillingen er over når gardinene går opp. Hunden, som ligner et våpen, knurrer når jeg kommer inn før den tasser mot meg og vil at jeg skal klø den. I frykt for noe annet gjør jeg akkurat som hunden sier, og underveis i den korte sekvensen kjenner jeg på at jeg langsomt og gradvis ydmykes av robothunden. Den ber meg om å legge meg ned, og jeg gjør som den sier. Den vil at jeg skal slappe av (noe jeg absolutt ikke gjør, men prøver på), og den vil klø meg. Til slutt ber den meg om å holde hodet hans, og den synger en kjærlighetssang. Forestillingen er enkel, scenen er avgrenset, og det henger en lys gardin rundt meg. Det er en droneaktig lyd, men få virkemidler utover det. Det ville være feil å kalle arbeidet en stor kunstnerisk opplevelse, men når jeg går ut og begynner prate med andre som også har besøkt hunden, trer det interessante ting frem. Noen har forhandlet med den, andre har nektet, noen har løftet den opp. Plutselig stiger følelsen av ydmykelse tilbake. Jeg stilte ikke noen spørsmål ved dens instrukser og hadde ingen ønsker om å forhandle med den. Det er interessant hvordan de ulike publikummernes forhold til autoriteter, teknologi og språk blir iscenesatt av robothundens instrukser. Selv om jeg ikke tenker noe nytt i ettertid eller blir blåst over ende, klarer WAUHAUS med The Companion å skape et refleksjonsrom gjennom et veldig enkelt virkemiddel på en måte jeg setter pris på.

Stormfulle høyder

På lørdag våkner jeg til storm og tar meg opp til Black Box teater i vind, snø og kulde. Utenfor fyrer Davvi opp et bål, og rundt står det dårlig kledd publikum og hakker tenner. Det er kvenenes dag, og vi får utdelt et ark med kvenske ord og beskjed om at de beste samtaler skjer rundt bålet. Etter noen minutter går jeg inn, og det virker som om de fleste er enige med meg om at de beste samtaler ikke skjer i det været. Vi blir opplært i å bake sviskekaker som vi skal spise under feiringen senere på dagen av Kristina Junttila Valkoinen. Programmet er kuratert av Davvi. Den andre posten på programmet er en tale av Siri Broch Johansen. Hun tar for seg kolonialisering, den pågående rettssaken mot unge, samiske aktivister, og hvordan tungindustrien raserer og ødelegger områdene som samer har brukt som beitemark, sanket fra og levd på i tusenvis av år. Den kanskje 10 minutter lange performancen er et kraftig vitnesbyrd om hvor brutale og hensynsløse vi er og har vært og hvordan profitt og kapital alltid blokkerer humanitet, tradisjon og kultur. Hver post på programmet blir etterfulgt av en kort samtale moderert av Tale Næss hvor også publikum kan stille spørsmål, og kanskje på grunn av været er vi en ganske liten og fin gruppe som tidvis formår å skape noen interessante samtaler og nedslagsfelt. Danser Eva Svanblomst viser et utdrag fra sin pågående forskning om det queer-kvenske. Det er litt vanskelig å få et veldig tydelig inntrykk gjennom visningen av hva det er kunstnerisk, men når hun snakker i etterkant, kommer det en del sentrale og fine ting frem i møte mellom språk, grenser og egen oppvekst. Denne presentasjonen avbrytes av den russiske teaterregissøren Evgeny Goman som for tiden bor i Kirkenes og ikke har noe teater etter at han flyktet fra Murmansk til Norge. Han tegner opp en linje i rommet og snakker om høyre og venstre og om hvordan det å gå til høyre alltid er det riktige (på engelsk right). Gesten er enkel, men effektfull på sitt vis og generer samtaler rundt eksil, sted og identitet. Dagen klarer å belyse havet av kunnskap som ikke er tilgjengelig for de fleste av oss, kunstnerskap som i altfor mange år er blitt marginaliserte og hva slags ressurs Davvi er for å samle det. Samtidig kunne kanskje en del av dette ligget i sesongprogrammet fremfor i festivalen så det ikke alltid oppleves som en happening, men som noe pågående som skjer hele tiden.

Kuratering

Dette er kanskje også et fint sted å stoppe opp og tenke litt på kuratering, for hva skal OITF som festival være? Og hva kan det formatet gjøre som sesongprogrammet ikke kan? I sin storhetstid var OITF ikke bare skarpe på å kuratere kunstnerskap som siden har vist seg å bli veldig sentrale navn i den globale scenekunstverden, det var også en sosial happening med en miks av gamle og nye travere, kunstnere og programmerere. Kanskje har feltet vært utsatt for så mange slag de siste årene i kraft av pandemi og sosiale og politiske bevegelser samt angrep på navngitte kunstnere at vi har endret på måten vi bruker våre sosiale rom. Selv om det ikke er spor av pandemi i luften, har festivalen et relativt lite nedslagsfelt. Det kan henge sammen med det kunstneriske programmet, og hva jeg opplever som et litt mangelfullt forsøk på å skape møtepunkter mellom ulike kunstnere og arbeid eller så planlegger OITF 

å gå i en helt annen retning. Kanskje festivalen ønsker å fasilitere for andre visningsformater, måter å produsere og skape kunst på som ikke er hamret fast i den endeløse produksjonen av nye navn og hotteforestillinger.

Forglemmelsens kunst

De to siste forestillingene ser jeg etter hverandre på lørdag. Det er Figuring Age av Boglarka Börcsök og Andreas Bolm og Castle of Joy av Ferösche Compagnie. Førstnevnte har forvandlet Store scene til et liminalt rom i hvitt, og det blir trangt når vi slår oss ned i sofaer, stoler og senger. I soloen er Börcsök et medium for de tre eldre danserne Eva, Iren og Agnes, som alle er mellom 90 og 101 år, og som var med på å utvikle den moderne dansen i Ungarn. Börcsök gjør et så helstøpt utøverarbeid at det er vanskelig å ikke la seg imponere. I utgangspunktet kunne det å ta på seg jobben som medium for de tre gamle danserne med alt det som finnes av gester, uttrykk, og språk være veldig risikabelt, men kanskje nettopp fordi hun tør å gå så langt inn i det, lykkes hun. Hun veksler mellom de tre danserne og flytter seg rundt i rommet ved hjelp av publikum. Det oppstår en del fine og rare sekvenser i disse møtene samt en sosial koreografi i hvordan publikum flytter seg i det trange rommet.

Börcsök er selv kledd i hvitt, med hvite negler og sminke, og noen ganger forlater hun de gamle damene og snakker som seg selv, som når hun forteller om Freuds spøkelsesteori. Börcsök bor i Berlin, men er opprinnelig fra Ungarn, et land som de siste årene har ført en politikk som har drevet både kunstnere og institusjoner inn i en eksistensiell krise. Kunstfeltet i Ungarn i dag har dermed kjent på noen av de samme strømningene som Eva, Iren og Agnes opplevde da de ble sensurert av kommunistene for å bedrive noe så borgerlig som moderne dans. Forestillingen resonnerer også godt med vår egen tid, og jeg tenker på min nylige tur til Berlin der jeg møtte venner og kunstnere som har mistet jobber, utstillinger og fått støtte trukket tilbake på grunn av at de har delt og vært aktive i pro-palestinsk aktivisme. Figuring Age står godt som et verk utenom dette, men det at det også skaper sirkler i vann og sier noe om hvilke mekanismer som aktiviseres, gir den en dypere klangbunn. På slutten blir vi ført inn i rommet bak og opp i amfiet, her får vi se film av de tre danserne i sine leiligheter. De viser små koreografier og gester. Filmen viser ikke bare hvilken kroppslig presisjon de gamle danserne fortsatt besitter, men også hvor grundig Börscök har studert ansiktene deres. Det er som om jeg gjenkjenner dem fra forestillingen, og det skaper et metalag.

Når jeg går inn i på Lille scene en drøy time senere, har jeg ingen idé om hva jeg skal se. Jeg har riktignok støtt borti Det Ferösche Compagnie i Danmark for mange år siden, men har ikke et klart minne av forestillingen jeg så da. Det er som om kroppen min etter fem minutter forvandles til en rastløs gutt på 16 som må sitte klemt sammen med andre i en gymsal og se fortellerteater. Forestillingen Castle of Joy tar utgangspunkt i den færøyske kunstneren Pol Johannes Poulsen som ble kalt Joy. Han var yngst av 13 søsken, født i en liten landsby og ble mobbet. Forestillingen er delt inn i kapitler og er veldig statisk i både tekst og spillestil. Når forestillingen går til pause, er jeg veldig forvirret over festivalkurateringen og velger å ikke gå inn å se siste halvdel.

Når jeg går hjemover, tenker jeg på de ulike veiene festivalen kan gå. Årets utgave må sies å sprike så mye i både estetikker og tematikker at det ikke virker som det finnes et kuratorisk grep, og kanskje hadde festivalen trengt flere arbeid for å understreke hva det kuratoriske grepet i så fall var? Hvor man i billedkunsten har flere kunstnerintierte arenaer som utfordrer og skaper bredde, er scenekunstfeltet nesten utelukkende drevet av store institusjoner hvor ytterst få har makt. Kanskje er det derfor festivaler som denne blir viktige, for det er et porøst mulighetsrom hvor det både finnes plass til å vise internasjonale gjestespill så vel som å diskutere produksjonsestetikk, politikk og skape rom og tid til formater og praksiser som arbeider på ulikt vis og derfor kanskje ekskluderer seg ut av de mange nettverker og fetisjerte ideer om suksess. Hvis OITF til neste år kan tydeliggjøre sin overordnede paraply og visjon med festivalen, håper jeg at det igjen kan bli riktig interessant.