Årets høydepunkter 2025: Eline Bjerkan

Stormen – Vi er det stoff som drømmer veves av William Shakespeare Trøndelag Teater, 25. oktober. Iscenesatt av Verk produksjoner.

Verk produksjoners Stormen er en usedvanlig frodig, sær og morsom variant av Shakespeares teaterstykke. Her er det mye solid håndverk som til sammen skaper et drømmeaktig og særegent univers på scenen: Scenografien (Signe Becker og Jakob Oredsson) veksler uanstrengt mellom et helt enkelt uttrykk i starten og en poetisk og mektig estetikk utover i forestillingen. Skuespillerne briljerer med et presist og selvbevisst fysisk spill som understreker og poengterer forestillingens underfundige humor. I tillegg har regissør Fredrik Hannestad bearbeidet originalteksten slik at narrativet fremstår en god del strammere – på den måten blir det enklere å følge Shakespears skipbrudne adelsmenn og kjeltringer når de strander på den magiske øya til trollmannen Prospero. Her blir de utsatt for trolldom og blendverk, og det er fort gjort å bli forhekset som publikummer også. Det er som om forestillingen blottlegger hva Shakespeares tekst i bunn og grunn handler om, nemlig begjær, enten det er begjær etter makt, frihet eller andre mennesker.

Safariland Av: Kristinsdottir/Willyson Rosendal Teater, 29. november. Vist på Lille London pub.

Safariland av Kristinsdottir/Willyson peker på vestlig eksotifisering av andre kulturer og viser hvor naivt, klønete og utilstrekkelig resultatet kan bli når privilegerte, om enn velmenende, enkeltpersoner forsøker å hanskes med denne uheldige arven. Om vi nå først skal lefle med kulturelle attributter, så kan forestillingen beskrives som en sprengfull pinjata med dubiøst innhold, hvor man likevel ikke kan motstå fristelsen til å banke helt til alt kommer flommende nedover en. På samme måte som at pinjata-tradisjonen ikke er en isolert praksis, men individuelt tilpasset og spredt over store deler av verden, er Safariland en sammensatt historie om stereotypier fra Finnmark til Afrika. Forestillingen er likevel aldri forutsigbar eller didaktisk, den har tvert imot en snert og et tempo som gjør at ingen skal føle seg for trygg på sin egen posisjon. De elleville kostymene, med blant annet spenstige hoppesko (Hildur Kristinsdottir), skaper sammen med pub-settingen et uformelt og dynamisk rom hvor forestillingens komponenter liksom slenges veggimellom. Samtidig som det syder av overskudd i alle retninger, er Safariland en helhetlig og gjennomført forestilling.

Stilla – en forestilling Av: Noor Produksjoner og Ferske Scener Festspillene i Nord-Norge, 22.06.25

Temaer som har blitt debattert ofte og med høy temperatur i offentligheten, kan naturlig nok få et ihjeltygd preg over seg. Derfor er det ekstra fint med kunst som greier å levendegjøre slitte problematikker på nytt, slik Stilla gjør når den inviterer til en samtale om økosorg og tapserfaringer knyttet til naturen. Her er det særlig industrialisering og utbygging av naturområder i nord som står på agendaen, men publikum får komme til med egne opplevelser av sted og hvordan ulike plasser berører dem. Koblingen mellom sted og identitet tydeliggjøres og allmenngjøres, det virker som at mange av publikummerne kjenner på en dyp tilhørighet til en plass. Det er kanskje åpenbart at det er slik, men forestillingen får frem at det står noe på spill – ikke bare i hvordan vi behandler omgivelsene våre, utøvernes og publikums fortellinger fremstår også sårbare i seg selv. Noe ved vårt moderne, høyteknologiske og kapitalistiske samfunn gjør at det å proklamere sin kjærlighet til et skogholt, en skjærgård eller et bestemt høydedrag føles som fomlete innrømmelser. Med Stilla skapes et rom hvor disse fortellingene får vokse og bli viktige. Forestillingens lavmælte og slentrende stil gjør den aldri insisterende, men desto mer overbevisende.