Tap og tabu

Jeg står i en telefonboks og prater med noen jeg ikke vet hvem er. Jeg får replikkene mine vist på en skjerm før jeg fremfører dem i telefonen med begeistret innlevelse. I fortellingen som rulles opp på skjermen er jeg en oppfinner som har skapt en levende tidsmaskin. Jeg snakker med maskinen som befinner seg i Sarajevo idet skuddene som utløste første verdenskrig blir avfyrt. Maskinen trygler meg om å gjøre noe, for bare jeg kan endre historien. Litt skuffet føyer jeg meg etter manuset jeg har fått tildelt, og der feiger min rollefigur ut. Til tross for tidsmaskinens bønn legger jeg på røret. Når samtalen er ferdig, viser det seg at jeg har pratet med en person som er på jobb for Festspillene i Nord-Norge. Han har fremført sine replikker samtidig som meg, i en telefonboks på andre siden av gaten. Vi har nettopp vært en del av den kanadiske kunstnergruppa Boca del Lupos telefonteater Red Phone. I løpet av de åtte dagene festivalen i Harstad varer kan man se et stort og variert utvalg scenekunst og billedkunst, gå på konserter og samtaler. Tilbudet er like bredt for barn som for voksne. Sånn sett kan det virke som at festivalen ønsker å nå alle og enhver, noe som gjør at den kan fremstå noe sprikende, men den har et festivaltema som jeg antar er ment å virke samlende. I år er det «Common Things Made Holy», som på nettsidene følges opp av en oppfordring om å se det storartede i de nære ting, også i selve festivalen! Så mye mer informasjon om temaet byr ikke nettsidene på, men kanskje er poenget at publikum selv skal lete etter de tematiske høydepunktene og skape sammenhenger som ikke umiddelbart er åpenbare? Fellesnevnerne jeg finner handler i alle fall mer om det grusomme enn det hellige. Det er fortellinger om krig, terror og små og store kriser.

Fantasi og fakta

22. juli 2011 er omdreiningspunktet for Rimfrost produksjoner og Kloden teaters Å leve videre. Forestillingen er laget med utgangspunkt i samtaler med en familie hvor to søsken var på Utøya, men bare en av dem kom hjem igjen. Skuespiller Christina Sleipnes spiller søsteren som mistet sin bror og står alene på scenen blant telt, sekk og øvrig campingutstyr. Hun forteller overbevisende om hendelsesforløpet 22. juli, men mest inntrykk gjør hennes beskrivelser av tiden etterpå. Savnet etter broren er stort, og volden setter spor i kroppen, noe som gjør at søsteren har vanskelig for å inngå nye, nære relasjoner. Mest fengslende blir forestillingen når den tar for seg ambivalente og komplekse følelser etterlatte kan sitte igjen med, som sinnet rettet mot den som er død eller det å bale med en identitet som pårørende eller offer. Sleipnes får frem hele spekteret. I tillegg er scenografien ved Mari Lotherington med på å fortelle historien gjennom effektive bilder: Soveposer fungerer i tillegg som døde kropper, og lysstoffrør på gulvet er skogsstier så vel som skjærende blålys. Askesky av Antistrofe teaterkompani og Figurteateret i Nordland er dyster på en mer eksplisitt måte. Emma Sofie Joma Rustad og Marie Skogvand Stork spiller to søstre med et traume som de formidler bruddstykker av gjennom en blanding av lek og gjenfortelling av hendelsen slik de husker den. Scenen er sparsommelig bygd opp, med konfetti-lignende papir på gulvet og noen enkeltstående møbler. Gjennom søskenes dialog får jeg inntrykk av at hjemmet deres er krigsherjet og at de på et tidspunkt har prøvd å rømme. I utgangspunktet er det interessant når søstrenes respektive hukommelser får bryne seg mot hverandre, for det kan si noe om hvordan vi prosesserer traumatiske opplevelser. Likevel er det som om dette poenget glipper unna. Jeg tror det er på grunn av forestillingens form, som er konsentrert om den barnlige interaksjonen søsknene imellom: Deres uendelige småkjekling om detaljer gjør at minnene fremstår mindre meningsfulle jo oftere de gjentas. Barnas fantasi og hukommelse virker å smelte sammen, noe som også er spennende i og for seg, men her blir resultatet retningsløst. I stedet for at forestillingen åpner opp refleksjonsrom, blir det formelaktig når søsknene eksempelvis går løs på bamsen sin med kniv for å vise hvor traumatiserte de er. En mer nedtonet inngang til tapserfaringer finner vi i Stilla av NOOR Produksjoner og Ferske Scener. Her inviteres publikum til å sitte i sirkel i en lavvo mens tre utøvere driver forestillingen fremover gjennom dialog og musikalske innslag. Vi får servert kaffe. Etter hvert blir det tydelig at samtalene dreier seg om betydningen av sted og hvordan spesielle plasser er identitetsskapende. Stilen er slentrende og uhøytidelig, men regien er stram nok til at jeg får følelsen av at hvert ord teller. De tre utøverne forteller om sin tilknytning til steder som Pasvikdalen samt frykten for at arter skal utryddes og at et steds egenart skal ødelegges gjennom industri og utbygging. Utøverne snakker fra et samisk perspektiv, men kjærligheten de viser til sine steder er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. Flere i publikum har også nære forhold til utvalgte plasser. Vi får beskjed om å skrive navnene på disse plassene på kaffekoppene våre, noe som setter i gang flere samtaler. Stilla er stillferdig, men handler om individuelle, relasjonelle og økologiske kriser. Forestillingen overbeviser om at ødeleggelsen av naturområder kan oppleves som en eksistensiell trussel. Her står naturen så sterkt at den nærmest blir hellig, ikke bare som uttrykk for en større økologisk harmoni, men også for enkeltindividet. Naturen er også «common» i den forstand at vi og det meste rundt oss er natur. Sånn sett kan forestillingen ses i lys av festivaltemaet, samtidig som den tilføyer ideen om det hellige et snev av noe akutt.

Større og mindre tabuer i hverdagen behandles i ungdomsforestillingene Vi skal ikke falle og Prøverommet, av henholdsvis Rimfrost produksjoner og Helgeland internasjonale teater. Førstnevnte tar form som en konsertforestilling der manus er basert på intervjuer som er gjort med videregåendeelever. Selv om låtene og dialogen mellom utøverne handler om psykiske lidelser, mobbing, rus og vold, er forestillingen leken i formen. De tre utøverne har en god tilstedeværelse og timing og avleverer ofte replikkene sine med humor. Det er i seg selv med på å ufarliggjøre tabuene. Skikkelig hurrastemning blir det med Prøverommet, som tar form som en bursdagsfeiring på taket av Grottebadet i Harstad sentrum. Publikum oppfordres til å kle seg i kostymer med pynt formet som kjønnsorganer og pupper. Etterpå må vi delta i en jublende catwalk mens vi holder hender. Det holder ikke med én runde, catwalken må gås flere ganger til lyden av begeistret felespilling. Det er grusomt kleint. Seansen skal nok være en oppvarming til samtalene etterpå, hvor publikum deles i grupper som diskuterer seksualitet og pubertet. Vi trekker lapper med spørsmål om sex, forelskelse og hva det betyr å være seg selv. Prøverommet er delt opp i ungdoms- og voksenvisninger, noe som heldigvis gjør at den yngre målgruppen slipper å høre voksne prate om orgasmer. Mange unge har sikkert godt av samtalene forestillingen legger opp til. Voksenvisningen, som jeg deltar i, virker imidlertid overflødig når ingenting tilsynelatende er endret for å passe til denne målgruppen.

Halvveis hellig

Når jeg skriver om festivaler, ender jeg ofte opp med å etterlyse en tydeligere kontekstualisering av festivaltemaet. I fare for å gjenta meg selv, så gjelder det denne gangen også. «Common Things Made Holy» er i utgangspunktet en god inngang til kunsten, siden det vi anser som hellig kan fortelle mye om mennesker og samfunnet vi lever i. Temaet er akkurat så passe romslig og poengtert at det kunne rammet inn en hel festival. Av forestillingene jeg så, er det først og fremst to som helt opplagt tar utgangspunkt i ritualer og religion. Den første, med den talende tittelen Ritual, fortoner seg som et feministisk oppgjør med vaskebøtta. Koreograf og utøver Erna Ómarsdóttir er som alltid sjarmerende og har stålkontroll på sin liksom-famlende fremtoning på scenen. På lettere anstrengt vis demonstrerer hun hvordan man best vasker huset sitt gjennom å slå bryskt med vaskekluten, helst ispedd litt headbanging. Publikum blir med på husholdningsritualet; vi dasker mer eller mindre overbevisende med fillene vi har fått utdelt. Til sist kan de som vil få utløp for sine innestengte følelser ved å tre inn i et svart, stort skap: skrikeskapet. Forestillingen skal fungere som opptakt til festivalens åpningsfest, og det spilles på virkemidler som massesuggesjon og grenseoverskridelse. Likevel blir det hele litt halvhjertet, stemningen bygges ikke godt nok opp til at det er lett å la seg rive med. Det er gøy når Ómarsdóttir omtaler vaskebøttene på gulvet som de fineste kunstinstallasjoner. Sånn sett helliggjør hun dem, men det er såpass mye ironi og politiske undertoner i spill at det hellige virker å komme i andre rekke. Den andre forestillingen, Transiteatrets Triggersystemet, er bibelsk forankret. Første del, Vivariet, ble vist for første gang i fjor. I Harstad er det urpremiere på siste etappe, Brunsneglens lange natt. I tillegg vises begge delene i en økt på over fire timer. Triggersystemet handler om en mann, kaptein Noah, som tar med seg et knippe insekter på et skip i håp om å overleve sin samtids syndeflod. Syndene som skal skylles vekk er i denne sammenhengen krig og annen menneskeskapt elendighet, som økologisk massedød. Vi presenteres også for skrukketrollet, pinnedyret og brunsneglen, hvis replikker leses opp av skuespillere mens levende insekter filmes og projiseres på et lerret. Det merkes at det hersker en viss forventning til denne forestillingen. Det er ikke så rart, for Vivariet har nylig mottatt to Heddapriser, blant annet for Årets teaterforestilling. Foajeen på Kulturhuset er tettpakket i forkant av visningen. Skuespillerlista, beskrevet som stjernespekket og legendarisk på festivalens nettsider, inkluderer Bjørn Sundquist – navnet går som et sus gjennom frokostbuffeten på hotellet mitt. I Brunsneglens lange natt er det forholdet mellom Sundquists brunsnegl og kapteinen, spilt av Magne Håvard Brekke, som står i fokus. Med inspirasjon fra Judas-evangeliet ender historien med at kapteinen (Judas) forråder sneglen (Jesus), som dermed går fra å være antihelt til å bli offerlam. Dette skal nok ses på som en allegori over forholdet mellom mennesket og naturen for øvrig. Det som imponerer mest ved Triggersystemet er den sammensatte scenografien med Øystein Nesheims tegninger og titteskap i tillegg til et såkalt vivarium: en glassbeholder med flere minutiøst dekorerte rom – lugarer – som insektene befinner seg i. Alt blir filmet og projisert med presise bevegelser slik at scenerommet fremstår som en verden av mange visuelle lag. Samtidig høres stemningsskapende lyder som knirkende treverk og sang fra et eget kor, noe som forsterker helhetsopplevelsen. Narrativet er insisterende langsomt, antagelig som en motvekt til den løpske kapitalismen, en annen endetidsmarkør som forestillingen kritiserer. Det er imidlertid ikke så lett å navigere blant alle de religiøse, filosofiske og økokritiske referansene. Det pekes på forholdet mellom mennesket og natur samt teknologi og håndverk, uten at jeg helt skjønner hva som skal formidles bortsett fra de åpenbare friksjonsmomentene. Triggersystemet, slik det nå vises i sin helhet, hadde hatt godt av en del nedkorting og oppstramming.

Som teateropplevelse er Triggersystemet noe for seg selv, slik telefonforestillingen Red Phone og Manual, en guidet sansevandring i Harstad bibliotek, også er det. Festspillene i Nord-Norge lykkes med å vise frem vidt ulike former for performativitet, noe som er engasjerende i seg selv. Det er synd at ikke festivaltemaet kommer mer til sin rett i programmeringen, det er en tapt mulighet i en tid hvor det kan virke som at flere mennesker søker seg til religion. Hvilke behov er det som fører til en slik utvikling? Svaret ligger muligens i det andre av festivalens gjennomgangstema, krise, men det er uten at disse emnene blir særlig godt knyttet sammen kunstnerisk. I enkelte tilfeller gjør krisetematikken at festivalen får noe prekært over seg, slik som i Stilla og Å leve videre, og da blir den også samfunnsaktuell på en måte som gir inntrykk av at festivalen vil noe. Om Festspillene i Nord-Norge virkelig skulle gått dit det brenner, kunne de imidlertid ha innlemmet Gaza og Ukraina i programmeringen. I stedet blir flere av de mer generelle eller historisk forankrede forestillingene fort litt passive. Hvorfor snakke om første verdenskrig, som i Red Phone, når den tredje i verste fall er på trappene? Sånn sett er ikke festivalen så slagkraftig som den kunne ha vært, men den er helt klart inne på noe viktig – og ubehagelig.