Årets høydepunkter 2025: Aksel Tollåli

Når jeg ser tilbake på operaåret 2025, er det et år som har vært preget av store ambisjoner. Ikke alt har vært like vellykket, men flere store ur- og norgespremierer har satt sitt preg på det norske operalandskapet i større grad enn i tidligere år. Flere av produksjonene har vært samproduksjoner, delt mellom de store, norske institusjonene – noe som kan synes å være en fruktbar modell for å få skrevet mer ny, norsk musikkdramatikk, i alle fall så lenge modellen opprettholdes og få utvikle seg.

De tre oppsetningene jeg har valgt ut som årets høydepunkter preges også av store ambisjoner. På sine respektive vis har de villet og kunnet si noe om hva opera er og kan være. Alle operaene står på kanten av – eller for den saks skyld helt utenfor – kjernerepertoaret, og kanskje er det noe i det uformede, uetablerte og ennå ikke fastfrossede som gjør at de står så sterkt.

Den lure revens eventyr – Den Norske Opera og Ballett. Premiere 25. mars.

De siste årene har operaene til tsjekkiske Leoš Janáček dukket stadig oftere opp på norske operascener. Den lure revens eventyr er blant hans mest spilte operaer, selv om den bare har blitt gjort et par ganger her til lands. Da den i vår ankom Bjørvika, var det i Stefan Herheims allerede bejublede produksjon fra Theater an der Wien, hvor han også er operasjef.

Oppsetningen inneholder mange av Herheims etter hvert velkjente regisignaturer, hvor komponisten selv har en deltakende rolle, og hvor opera- og musikkhistorien dekonstrueres, settes sammen igjen, flettet inn i handlingen. I denne oppsetningen blir disse grepene til en eneste stor kjærlighetserklæring til operasjangeren, en stadig utforsking og feiring av vår trang til å fortelle historier og hvordan fantasi og virkelighet kan bli ett. At det hele ble ledet av et lydhørt og nyansefullt Operaorkester under Edward Gardner og et glitrende solistlag – deriblant Victoria Randem i tittelrollen og Audun Iversen som Skogvokteren – gjorde Den lure revens eventyr til en sjelden fornøyelse.

Hulda – Opera Lillehammer. Premiere 5. april

Det skjer mye spennende i opera-Norge, ikke minst på de mindre, lokale og regionale scenene. Opera Lillehammer er ikke blant de mest etablerte, men tidligere i år satte de opp en av de mest ambisiøse produksjonene jeg har sett utenfor de store institusjonene. César Francks Hulda (1894) bygger på Bjørnstjerne Bjørnsons hevndrama Halte-Hulda, men handlingen er flyttet fra Bjørnsons lovløse 1200-tall til vikingtiden, i skjæringspunktet mellom åsatru og kristendom.

En opera på fransk, skrevet av en belgier og basert på Bjørnson er jo oppsiktsvekkende nok. At den i tillegg skulle vise seg å være god, med store musikalske og dramatiske kvaliteter, var jeg ikke helt forberedt på. Musikken er massiv og tydelig Wagner-inspirert, dog med flere franskklingende trekk – ikke minst kombinasjonen mannskor og saksofonkvartett(!) som kommer tidlig i første akt. Den står også godt til den mildt sagt melodramatiske handlingen, hvor et allerede blodig skuespill er supplert med i alle fall tre mord til, og hvor hedenske guder påkalles stadig vekk.

En opera som dette krever sine utøvere, både i graven og på scenen, og jeg er imponert av det gjennomgående høye nivået som preget alle ledd, ikke minst i koret og orkesteret, hvor amatører og profesjonelle i samspill fikk vist hva de er gode for. Jeg vil spesielt trekke frem Ivi Karnezi i tittelrollen, som fremstår mest som en ildsprutende drage på scenen, med hevnlyst og lidenskap lysende ut av øynene.

Etter å ha sett en oppsetning som dette, har jeg alltid et lite håp om at det skal få leve videre og ikke bli lagt i skuffen igjen. Dette er et verk som burde spilles for et publikum også utenfor Maihaugsalen, og jeg håper det ikke blir lenge til Hulda blir å se igjen.

Fin de partie – Den Norske Opera og Ballett. 20. september.

Ungarske György Kurtág er en av de aller siste gjenlevende etterkrigsmodernistene, født i samme tiår som Pierre Boulez, Karlheinz Stockhausen og György Ligeti. I februar fyller han 100 år. Under årets Ultima-festival ble hans første og eneste opera fremført konsertant i Operaen, Fin de partie (Sluttspill), basert på Becketts drama.

Det mest slående ved operaen er Kurtágs helt særegne klangverden, musikalsk pointillisme tatt ut til sin aller ytterste konsekvens. Selv med et stort orkester på scenen – som inkluderer både cimbalom, preparert piano og akkordeon – bruker han som oftest bare et par instrumenter i slengen, ofte i uventede kombinasjoner. Enkelttoner og -fraser kastes mellom instrumenter, og sangernes dialoger og monologer fremføres med en hviskende nærhet som nærmest tvinger publikum til å spisse ørene og bøye seg frem.

Operaens fremføring av Fin de partie kunne skilte med de fire solistene som urfremførte verket i 2018. De har alle gjort verket flere ganger siden da, og jeg ble slått av det vanvittige overskuddet i fremføringene deres – ikke minst hos Frode Olsen i rollen som Hamm – til tross for den store kompleksiteten i musikken. Operaorkesteret under Edward Gardner utmerket seg med stor presisjon og musikalitet, og spilte med et overskudd som fikk det hele til å høres lekende lett ut.