Årets høydepunkter 2024: Julie Rongved Amundsen

Verk Produksjoner: Solaris, Black Box teater

Det har gått noen år siden forrige gang Verk Produksjoner hadde premiere på et nytt verk. Kanskje er det derfor Jakob Oredssons mørke og åpne scenografi på Store scene på Black Box teater gir meg følelsen av å komme hjem. Både stedet og teaterspråket hadde stor påvirkning på meg i formative år, men det er ikke fordi estetikken er kjent at jeg vil trekke frem Solaris som en av årets beste forestillinger. For det handler om vilje, evne og gjennomføring. I Solaris tenker kompaniet høyt sammen med Stanislav Lems l Solaris og Andrej Tarkovskijs filmatisering av den. Resultatet er en åpen samtale om kunsten og livet. På scenen står fem skuespillere med ulike utgangspunkt og skoleringer, men med hver sin tyngde og formidlingsvilje. Som jeg skrev i min anmeldelse i av forestillingen i Klassekampen, ligger det i forestillingen en latent ironi som gjennomgående balanseres med oppriktighet. Denne balansen er sårbar, for det finnes hele tiden en fare for at det bikker over i noe enten sentimentalt eller komisk som unndrar seg det filosofiske. Styrken ligger i at begge perspektivene framheves samtidig, noe som blottlegger sårbarheten og åpner et tolkningsrom. Jeg bruker mye tid om dagen på å argumentere for at vi trenger teater, og jeg ser for meg at dette arbeidet skal intensiveres ytterligere i 2025. Med Solaris viser Verk Produksjoner frem hvor fint teater er.

Harald Beharie: Undersang, Lillomarka, co-produksjon Dansens hus og Black Box teater

I et skogholt i Lillomarka dukker det opp kropper mellom trærne. Det er tidlig sommer, vått i bakken og uhorvelig mye mygg. På vei opp fra Grorud t-banestasjon har de ansatte på Black Box teater sprayet alle publikummerne med myggspray, og lukten av den blander seg med lukten av fuktig skogbunn. Menneskene som kommer til syne er kledd i svart lær, de uttrykker gutturale rop som er rytmiske og strengt komponerte sånn at de menneskelige lydene gir en fysisk musikalsk dimensjon. Aktørene beveger seg både forsiktig og ekspressivt, de jokker mot trærne, stiller seg tett inntil dem og oppsøker publikum. At de er mennesker som opptrer som om de nesten er ville dyr, skaper en uforutsigbarhet i kommunikasjonen som skaper en ekstra spenning i skogholtet. I bevegelsene, lyden og kroppene ligger det også en politisk kraft, en ubeskjeden dyrisk fremtreden får natur og kultur til å smelte sammen, og det er vi i publikum som befinner oss på utsiden. En av grunnene til at jeg velger Undersang som et av høydepunktene fra 2024 er at det er et verk fullt av vilje og tro på at kunsten kan ha en forvandlende kraft, og når jeg sitter der i den våte mosen på et lite sitteunderlag og håper jeg ikke skal bli siklet på av aktørene som virker som de har tatt makten i hele Nordmarka, så tror jeg også på endring og på en ny fordeling av kroppenes makt.

Petter Width Kristiansen: Kill Devil, Kilden Teater

For de fleste kommer nok ikke informasjon om at Danmark-Norge var involvert i den transatlantiske slavehandelen som en stor overraskelse. Denne delen av den danske og norske historien er godt dokumentert og formidlet, men i Kill Devil lar Petter Width Kristiansen og resten av det kunstneriske teamet historien få et annet perspektiv. Den ansvarliggjør nordmenn direkte og ser hele verdenshandelen i sammenheng, men det er gjennom de teatrale grepene at det ideologikritiske perspektivet blir virksomt. Forestillingen splittet kritikerne. Alle var ikke like begeistret som meg. Det er også en til tider rufsete forestilling, men det er nettopp i det ufullendte at forestillingens estetikk kommer sammen i en virksom og fascinerende helhet. Gjennom skyggeteater og fjelebodsteater, en performance lecture og en kombinasjon av naivitet og politisk drivkraft kombineres det teknisk kompliserte med de aller mest grunnleggende teatrale virkemidlene. Når hele amfiet rister i en lang sekvens som illustrerer hardt vær til sjøs over Atlanterhavet mens det på den lille barokke scenen vises en storm ved hjelp treplater, snorer og dybdeperspektiv, er det slående vakkert samtidig som det legger opp til ettertenksomhet og utvidelse av publikums perspektiver. Også her finnes det en tro på at kunst har et forvandlende potensial, og gjennom verket uttrykkes det en vilje til å lage kunst som forbigår forventninger og konvensjoner. I anmeldelsen min her på Scenekunst skrev jeg at «(k)ombinasjonen av det teatralt utforskende og kalde fakta gjør Kill Devil til en forestilling som viser frem hvordan kunsten trenger det forstyrrende og ufullendte hvis den vil mer enn å behage.» Og det er nettopp det jeg tar med meg fra alle disse tre forestillingene jeg har valgt å trekke frem fra året som har gått; det er i tomrommene og det ufullendte at viljen til kunst og troen på at den har en større samfunnsmessig funksjon finnes.