Utforskende forstyrrelser

Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i trekanthandelen som fraktet varer som jern, tømmer, tørrfisk og krutt til Guineakysten, dagens Ghana. Der ble varene byttet i slavegjorte mennesker som ble solgt til plantasjeeiere i de dansk-norske koloniene i Karibia sånn at varer som sukker, kaffe, kakao og tobakk kunne selges i Skandinavia. Disse varene var det stor etterspørsel etter, og det gjorde det lønnsomt å fortsette å kjøpe og selge mennesker som slaver for å skaffe varene til veie. At nordmenn og den dansk-norske staten drev handel med slavegjorte mennesker, er det ikke tvil om. Den er forsket på, og faglig informasjon om handelen er ikke mange internettklikk unna. Rundt 100 000 slavegjorte mennesker ble fraktet fra Afrika med dansk-norske skip. Danmark-Norge var verdens syvende største slavehandlerstat. Samtidig virker det som det finnes en uvilje mot å ta det innover seg. I 2020 var det en debatt i ulike fagmedier om norsk slavehandel, kanskje særlig knyttet til spørsmålet om Ludvig Holbergs investeringer i slaveskip, men utover disse mindre debattene, har denne delen av norsk historie liten plass i den nasjonale bevisstheten.

Teatralt skyggeteaterunivers

I regissør Petter Width Kristiansens forestilling Kill Devil på Kilden Teater er Norges slavehistorie tema. Tittelen skal være hentet fra en type billig og dårlig brennevin som ble gitt til de slavegjorte på plantasjene for å svekke opprørsviljen. I Kill Devil fortelles historien om nordmenns involvering i den transatlantiske slavehandelen i stor grad gjennom primærkilder. I en samtale mellom teatersjef Valborg Frøysnes og dramaturg Deise Faria Nunes før premieren, fortalte Nunes om arbeidet med å finne en tekstlig form på materialet og om hvorfor de hadde gått vekk fra å fortelle en historie med karakterer. Når slavehold tematiseres i kunsten, er det ofte gjennom en fetisjering av svarte menneskers lidelse og deres kropper, sa Nunes, derfor ville hun at Kristiansen skulle lage en forestilling om nordmennene, om de som kjøpte mennesker og solgte dem som slaver til plantasjeeiere i de dansk-norske koloniene. I Kjersti Alm Eriksens scenografi på Intimscenen er det bygget en nesten barokt teatral trekonstruksjon. Den ser ut som et gammelt fjelebodsteater med stavkirkeaktige ornamenter og malte scenetepper i tre. Denne konstruksjonen står helt nær amfiet, noe som gjør at scenen oppleves enda mer intim enn vanlig. Når teppet trekkes fra, kommer det til syne et skyggeteater med forseggjorte figurer og bilder, tegnet og utformet av Håvard Steensen. Selv om teaterkonstruksjonen er ganske stor, har den noe ydmykt ved seg. Ved hjelp av snorer, treplater og omfattende designede elementer skapes det et scenerom inni treteatret der det etter hvert også kommer til syne dybdeperspektiver som minner om barokkens scener i Europa. Materialene som brukes, og måten de skaper dybde på, gir den visuelle estetikken en taktil kvalitet som både understreker noe historisk og kommer til sin rett rent estetisk sett. Skyggeteatret blir en viktig del av dette mangfoldige visuelle universet. Figurene føles nesten nostalgiske på grunn av det tilsynelatende enkle, barnlige og lekne, men det viser seg også å være en effektiv form for formidling av ubehagelige historiske fakta. Mens skyggeteatret utspiller seg inni fjelebodsteatret og på to lerret ved siden av det, leser aktørene som befinner seg bak scenen opp ulike tekster og presenterer hvordan handelen foregikk. Dramaturgien inneholder stadig små overraskelseselementer. Når jeg tror jeg har skjønt fremgangen, skjer det små rykk som setter en ny stemning, som når skyggeteatret går over i en scenografisk installasjon eller når trekonstruksjonen bygges ned og vi får se scenarbeiderne bak scenen. Kristiansen er aldri redd for å la elementer vedvare eller ta grep som får publikum til å lure på hva som skjer. Når sjøfarten over Atlanterhavet illustreres med lyd, lys og scenografi som illuderer bølger og storm i et helhetlig romlig bilde som dras ut i tid, er det på samme tid vakkert og opprivende. Det rister i hele amfiet, men virkemidlene er ikke egentlig spektakulære. Nettopp derfor oppnår de å sette en stemning som setter både sjøfarten og teaterhendelsen i perspektiv. Jeg synes denne måten å forholde seg til publikum på er forfriskende. Kunstnerne skyr ikke unna at noe tidvis er uklart, men samtidig tar de igjen med en så tydelig formidlingsmessig motivasjon at vi aldri lurer på hvorfor vi sitter i salen.

Tekstarbeid og primærkilder

De historiske hendelsene formidles usentimentalt og faktaorientert, og det i seg selv gjør dette til en virksom forestilling. At teksten som leses består av forskning og primærkilder, gjør at vi får en klar og nesten skjematisk forklaring på slavehandelshistorien som jeg opplever å lære av. Det gjør for eksempel inntrykk når de leser en tekst av Erik Pontoppidan som var biskop i Bergen fra 1743 til 1754 der han reflekterer rundt det umoralske i å kjøpe og selge mennesker og tvinge dem til slavearbeid, men like etter konkluderer med at det er til de slavegjorte menneskenes eget beste fordi de allerede lever under så vanskelige forhold, og i koloniene kan de få møte Jesus. Når dette sidestilles med Phillip Gardelin, som var guvernør på de Danske vestindiske øer fra 1733 til 1736, og som innførte et slavereglement med svært harde avstraffelsesmetoder som begrunnes med at de slavegjorte var gjort til slaver av Gud selv, får umenneskeligheten en tørr saklighet ved seg som jeg synes er dypt forstyrrende. Mot slutten kommer regissør Kristiansen selv frem, og med mørk 1700-tallsparykk foreleser han om geografien på de Danske vestindiske øer og om hvordan de dansk-norske kolonialistene først slo seg ned på St. Thomas før de annekterte St. Jan, og til slutt, da jorden var utpint på disse stedene, kjøpte St. Croix av Frankrike. Han forteller blant annet om slaveopprøret på St. Jan i 1733 og ler litt av seg selv og at det er mange årstall. Kristiansen forteller om Erik Bredal fra Brønnøysund som var guvernør på St. Thomas og St. Jan. Han understreker ordet Brønnøysund for å gi oss en klar forståelse av at nordmennene ikke bare var ofre for dansk politikk når det gjelder slavehandelen, men også drivkrefter. Fordi kunnskapen underbygges med primærkildene, føles forestillingen uvanlig godt argumentert. Fjelebodsteatret og det at prosessene bak skyggeteatret og scenografien delvis synliggjøres fører til at forestillingen får en eksplisitt teatral karakter som minner meg om 1920-tallets reteatralisering og pionerene som ønsket å bryte ned illusjonsteatret. Noe av det jeg synes er interessant er at selv om denne skjevheten kan forstås som en arv fra for eksempel Brecht eller Meyerhold, så går det utover å være en referanse eller en hommage fordi det ligger et faktisk samtidig politisk potensial i det knirkete og ufullstendige. Det er i tråd med reteatraliseringens prinsipper, men det politiske og historiske føles relevant og interessant her og nå. Kombinasjonen av det teatralt utforskende og kalde fakta gjør Kill Devil til en forestilling som viser frem hvordan kunsten trenger det forstyrrende og ufullendte hvis den vil mer enn å behage.

Slavehandel

Kill Devil er ikke bare en forestilling om Danmark-Norges rolle i den internasjonale slavehandelen, det er en forestilling om historiene vi forteller hverandre om oss selv og en utforskning av teatrets muligheter til å kommentere og utfordre disse ideologiske narrativene. Fortellingen om at Norge og nordmenns rolle i trekanthandelen var av liten betydning fordi den ble drevet fra København trenger utfordring. Nordmenns opplevelse av egen underlegenhet i verdenssammenheng, som kanskje henger sammen det store fokuset på å nasjonsbygging i etterkant av dansketiden, gjør at historieformidlingen og den offentlige diskusjonen om norsk historie ofte fremstår som selektiv og begrenset. Selv om Kill Devil forholder seg til eksisterende og tilgjengelige kilder, fremstår bruken av disse kildene som et innlegg laget med ønske om å forstå og opplyse om de mindre attraktive delene av Norges historie. Noe av det jeg får ut av Kill Devil er i hvor stor grad verdenshandelen skjøt fart på 1700-tallet fordi slavegjorte mennesker både ble en av de aller viktigste handelsvarene og utgjorde gratis arbeidskraft. Denne verdensordenen fortsatte vi å tjene penger på i lang tid. Norsk rikdom handler ikke om en tilfeldig og heldig tilgang på naturressurser, som gjerne er omkvedet når dette snakkes om, men om vedvarende strukturer som har gjort at vi har kunnet bli rike på bekostning av andre. Norsk deltakelse i den transatlantiske slavehandelen er en ubehagelig historie. Det kan også være ubehagelig å få rokket ved ideologiske oppfatninger, men det er nødvendig, og Kill Devil er et godt eksempel på hvordan teater kan gå i forhandling med disse oppfatningene gjennom kunnskap, teatralitet og overskudd.