Inn i det antropocene

Teaterfestivalen i Fjaler har på få år etablert seg som en festival som regnes med på nasjonalt plan. Med et uttrykt ønske om å være en samfunnsengasjert festival, tiltrekker den seg både etablerte navn og ferskere aktører, samtidig som den ser ut til å involvere hele bygda i Dale og det omkringliggende Fjaler. Tidligere har festivalen tatt opp tema som Ras, Fjord, og Skog. I år tok den steget ut et begrep som kanskje er mindre allment kjent, men i økende grad brukes for å beskrive vår nye virkelighet: Antropocen.

Antropocen er et begrep som brukes for å betegne at tidsalderen vi er inne i er menneskets tidsalder («antropo» betyr menneske på gresk); det vil si at mennesket påvirker verden så mye at vi etterlater oss geologiske spor i steinene og isen som vil være synlige for dem som kommer etter oss. Co2-utslipp, forurensing, havforsuring artsutrydning og arealbruk – alt dette er effekter av menneskelige aktiviteter som har mangedoblet seg de siste generasjonene – nok til at vitenskapskvinner og –menn mener vi nå er inne i en ny geologisk tidsalder, og at den er merket av oss. Med denne erkjennelsen er det mange som tar til orde for at vi må ta tenke nytt om vår plass i verden og vårt forhold til natur og andre levende vesener. I Fjaler var dette blant annet tema under årets festivalsymposium, men også mange av forestillingene på festivalen berørte ”hvordan menneskets rolle i naturen har endret seg gjennom tidene”, som festivalarrangørene selv skrev det i programmet.

tg STAN: Monkey Trial. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Har vi vært her før? Tematisk gjorde den gjestende forestillingen Monkey Trial av tg STAN sterkt inntrykk. Basert på en transkripsjon av ’The Scopes Trial’ som utspilte seg i 1925, gjenoppliver de en rettssak som på overflaten handlet om en ung lærer som hadde brutt loven i Tennessee ved å lære elevene evolusjonsteori som alternativ til Bibelens fortelling om at vi er skapt av Gud. I realiteten var rettssaken et møte mellom fundamentalisme og modernisme, tro og vitenskap.

Tg STAN spiller i sin karakteristiske stil hvor de konstant bytter roller, i et heseblesende tempo som aldri mister tråden. Til tider er det hysterisk morsomt, men under latteren i salen ligger også et gufs av gjenkjennelse: Er vi ikke kommet lenger? I scenen hvor en av statens advokater spørres ut av tiltaltes forsvarere, er dialogen skremmende lik klimafornekternes forsøk på å trekke klimavitenskapen i tvil; et kroneksempel er debatten mellom Fremskrittspartiets Carl I. Hagen og klimaforsker Bjørn H. Samset på Dagsnytt 18 for under ett år siden. Faktafornektelsen og viljen til å sverte dem som taler mot fundamentalistenes overbevisninger lever fortsatt i beste velgående. tg STANs ti år gamle forestilling blir en skremmende aktuell påminnelse om akkurat det.

Å spekulere i landskap Blant forestillingene som forholdt seg til Dale som sted, var Tormod Carlsens Radio Fjellom. I programmet var den beskrevet som ”mobil titteklubb og lokalradiostasjon”, installert i stor container nederst på kaia. Publikum får utdelt tøfler, popcorn og hvert sitt sett hodetelefoner stilt inn på en lokal radiokanal, før vi slipper inn i noe som ligner en kinosal, men uten verken var film eller lerret. I stedet er kortenden av containeren åpen og vi ser rett ut på fjorden, mens vi i hodetelefonene hører musikk, Carlsen som forteller og Eli Vaage som leser poesi. Det antropocene er ikke direkte tilstede som tematikk i Radio Fjellom, men ligger likevel under i historien om isen som formet Dale i tiden før mennesket var her, om den gamle mannen fra generasjonen som bygget landet (eller i alle fall telefonmastene på fjellene rundt bygda, og om Tormod Carlsen selv, ”gullgutten” som vokste opp i det trygge, rike Norge.

Carlsen dedikerer forestillingen til den gamle mannen han forteller om, som lærte ham å ”landskapsspekulere” – altså å se formålsløst ut på landskapet, slik han nå inviterer oss til å gjøre. Både Carlsen og Vaage har en tilknytning til Dale som tidligere elever på UWC Red Cross Nordic, en internasjonal videregående skole noen kilometer lenger ut i fjorden. Skolen har omtrent 200 elever fra 80 nasjonaliteter, og noen av dagens elever var også utøvere i små scener som utspilte seg på kaia foran oss. Gullmetaforen blir en kontrast til landskapet. Den tas helt ut når alle aktørene kles i gull og glitter, ikke ulikt de knall gule kostymene og rekvisittene Carlsen og hans samarbeidspartnere i Norsk landskapsteater tok i bruk under Lulleli for Fruholmen fyr på Ingøy i Finnmark i fjor. Men der det gule i nord fungerte i en slags lokal multebærlogikk, svinger ikke gullet like godt som illustrasjon på Carlsens (og min) generasjon. Det kjennes litt kitsch, litt for illustrativt, spesielt når refleksjonen eksploderer i glitter og røyk som tar over scenen. Gullet kjennes også som et fremmedelement i den lille bygda i Fjaler. Selv om et brodert lerret og små tremodeller av kjøpesentre, fabrikker og vinmonopol i den den voksende bygda dukker opp underveis i fortellingen – så virker det som om projiseringen av en generasjonstilstand av luksus skurrer litt med hvor varm, åpen og ujålete bygda Dale rent faktisk føles for oss som besøker den.

Radio Fjellom. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: Radio Fjellom.

Variert program «Skal det ende her?», spurte Radio Fjellom i hjemmelagde bokstaver som til slutt hang lik en rulletekst foran fjellet og fjorden. Det skulle det selvsagt ikke – verken landsskapsspekuleringen eller festivalen. Den siste rullet videre, blant annet gjennom apokalyptisk framtids-sci-fi med Solaris korrigert fra Det Norske Teatret, stødig og fengende fremført av Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig. Forestillingen levendegjør Øyvind Rimbereids poesi om robotsamfunnet og mennesket i år 2480 på scenen, i et språk det internasjonale oljesamarbeidet kanskje har smeltet sammen en gang i framtida – det som skaper og ødelegger oss i vår tid.

Transiteatret var tilstede for å spille sin nyeste forestilling, Highway Hypnosis, som er bygget på research Tore Vagn Lid og teamet har gjort i et forskningsprogram på Kunsthøgskolen i Oslo over lengre tid. Transiteatrets tidligere forestillinger er kanskje særlig kjent for å undersøke forholdet mellom enkeltmennesket og systemet, fra Brecht-oppsetninger til problematisering av straff, biologismen, makt og avmakt og sosiale kriser i samtiden. Denne gangen tar de utgangspunkt hva som befinner seg mellom mennesker og bak de tynne veggene på et ikke-stedsbestemt hotell, samt tre tematiske elementer som alle kan knyttes til året 1921; Puccinis arbeid med sin ufullendte opera Turandot, Rorschach-metoden for psykologisk testing (der pasienten skal kommentere hva hen ser i tilfeldige blekkflekker), og Highway Hypnosis-syndromet (hvor en bilfører kan kjøre en bil lange distanser og ikke huske noen ting etterpå).

Forestillingen er undersøkende og teknisk vel gjennomført, men uten en like klar retning som tidligere arbeid. Det er meta-diskusjonen som blir stående for meg, hvor to personer på lydbånd diskuterer om pianoet på scenen er vesensforskjellig fra videoscenografien. En av stemmene hevder at begge er verktøy, noe som får meg til å tenke på dette mindre som en forestilling og mer som et slags ”Tores teatermanifest”, der videoprojeksjon og Skype innlemmes i de nye verktøyene for det postdramatiske teateret.

Transiteatrets dub-versjon av forestillingen Judasevangeliet, med tittelen U-Dub (Versjon #2), er både tydeligere og glir lettere inn i den antropocene samtalen. I den apokryfe evangelieteksten er det Judas som handler når ingen andre våger, vel vitende om at det vil føre til mye lidelse for ham. Fremført i kapellet på Ljosheim kommer de religiøse referansene til sin rett på et annet møte i et teaterrrom, og gir en ekstra dimensjon til de ulike unntakssituasjonene som får scenisk liv i forestillingen. Både spørsmålet om hvem som har handlingsmot og hvordan man navigerer kompliserte dilemma blir hengende som uløste spørsmål, et gnagende ubehag som kjennes relevant og uunngåelig – slik jeg ser for meg at Tore Vagn Lid og teamet ønsker det.

Familiedag og symposium. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Lokalt løsningsfokus Festivalseminaret hadde også antropocen som fokus, i et panel med deltakere fra kunst, næringsliv og lokal frivillighet med mer. Samtalen dreide rimelig raskt fra en konseptuell drøfting av antropocen (tydeligst fremført av den danske forfatteren Anders Vermehren Holm), til et mer lokalt fokus på emballasje, plastavfall i havet og lokale løsninger på sporene mennesker etterlater seg. Selve seminaret fikk også et performativt preg, hvor ordstyrer Fridtjov Urdal dels fungerte som en oversetter som oppsummerte enkelt og forståelig hver gang paneldeltagerne brukte store og svevende ord, og dels selv ble en debattant som hadde sitt på hjertet. Fokuset på lokal bærekraft bar også familiedagen, samt fortsettelsen av festivalsymposiet hvor løsninger stod i sentrum. Begge deler fremstod som oppriktige forsøk på å ta framtiden og eget fotavtrykk på alvor; fra en fremtidskapsel fylt med skrift og tegninger fra lokale elever (forseglet i bivoks til framtidige generasjoners glede), til byttemarked for leker, salg av lokalmat og auksjon over gjenstander fra gjenvinningsstasjonen. Samtidig er det symptomatisk at dette nære ikke alltid ses i sammenheng med de større spørsmålene om CO2-utslipp, industrielt landbruk, global kapitalisme, og hvorvidt en fortsatt forbruksvekst kan fortsette eller om vi rett og slett må endre måten vi er mennesker på. Når vi skal makte å gjøre noe selv, blir kanskje de store spørsmålene litt for store?

Arne Næss – Gjenoppstandelsen. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Fra Klokkargården. Foto: David Zadig

Økosofisk forsøk I panelsamtalen tok regissør Ludvig Ulbohrs opp at det er selve hva det vil si å være menneske, fra menneskekroppen til menneskets tankemåter, som er spørsmålet i det antropocene. Med sitt kunstneriske team har han forsøkt å komme nærmere dette med prosjektet Arne Næss – gjenoppstandelsen. Deres Økosofi F (for Fjaler) bygger på research-arbeid hvor de blant annet har reist til Arne Næss’ hytte Tvergastein på Hallingskarvet for å bli kjent med Næss’ teorier og landskapet filosofen tenkte i. Ved å leve slik vil de komme forbi det Næss kalte den ”grunne økologien” (den som leter etter løsninger her og nå) til ”dypøkologien”. Den omstiller vår væren i verden og forstår alt liv som å ha en verdi i seg selv, samt at livskvalitet må settes over det overdrevne fokuset på levestandard. I Fjaler hadde Uhlbors og teamet hans overtatt Klokkargården på Jacob Sande-tunet. Her var det hver dag mulig å besøke dem og bli kjent med arbeidsprosessen, smake på noe av maten de hadde samlet i nærområdet, lese bøker i biblioteket og få servering i baren. Med et bibliotek som inneholdt alt fra teori til oppslagsverk om plantekunnskap og apokalypse, tang fra fjorden og kantarell og vann fra Engebø-fjellet, virket huset gjennomført helt ned til bevisstheten om at denne rene naturen snart kan bli historie, når gruvedriften og gruveavfallet i Førdefjorden blir et faktum.

Gjennomført research, flat forestilling Selve forestillingen, som ble spilt fire ganger under festivalen, var mindre overbevisende. Publikum ble ledet opp i ”ritualrommet”, hvor vi satt tett sammen på trebenker i et rom uten spesielt mye oksygen. Regissøren startet seansen med noen rolige, dype pust, og forklarte oss at dagens store krise, klimakrisen, bygget på en falsk forståelse av at mennesket er separat. Vi henger sammen, sa han, alt er forbundet, fjellet og fjorden har egne rettigheter. Dette ledet ut i noen minutter med høyfrekvent musikk, før gjentatte forsøk på å mane frem gjester fra de døde på ”den andre siden”. Ved å for eksempel si ”jeg ser en gammel dame i bunad, er det noen som kjenner henne igjen?” , førsøkte de å få respons fra noen i publikum som kanskje kjente noen igjen. Når responsen utble, gikk de videre ved å si at ”Vi lar henne gå”. Først etter et par slike forsøk responderte noen i publikum og en slags dialog oppstod, men det landet aldri helt da jeg så forestillingen. Derimot kom personifiseringen av Arne Næss tydeligere frem i Kjersti Aas Stenbys skikkelse – i alle fall i fremtoning, som om Arne virkelig var tilstede i en kropp som både er Kjersti og Arne på samme tid. Men da publikum skulle stille spørsmål ”til Arne” og ikke fikk andre svar enn slagordpregede utsagn som å ”iverksette nødvendige tiltak”, ble det likevel tydelig at selv om arven etter Næss lever, er han foreløpig ikke gjenoppstått selv. Det er også noe i selve sekt-tilnærmingen i prosjektet som intuitivt virker å gå mot Arne Næss sin ånd, og fremhever noe av det problematiske som ligger i å forfølge en annens filosofi, enten det er filosofen eller teaterregissøren det dreier seg om.

Utvidet erfaringsrom I kontrast til dette stod De Utvalgtes Auka røynd, som var en arbeidsvisning av materiale de hadde jobbet med i ti dager i skogen på Fredensborg, noen kilometer fra Dale sentrum. Selve tittelen kan tolkes som en utvidelse eller øket erfaringsevne av det som er virkelig, og denne skogsseansen, hvor publikum satt på små trestubber i tussmørket og ble vitne til at en liten lysning ble transformert til et sted hvor menneskets traumer og minner utspilte seg, skjerpet alle sanser og skapte en teateropplevelse som slukte oss inn i handlingen gjennom lys, lyd og tilstedeværelse. Humor og rolige meta-sekvenser hvor skuespillerne pratet som seg selv vekslet med dramatiske episoder, som da eks-soldatens demonstrasjon av drapsteknikk i kamp utspilte seg som et evig gjentakende voldsscenario. Fra det monumentale med en (ekte!) gravemaskin i bevegelse til en elv som var rød av rennende blod, ble den i kontekst av festivalen også en slags metafor for hvordan mennesket fanger både seg selv og naturen, og aldri unnslipper at vi er avhengige av begge deler – både oss selv som art og den jorden vi lever av og på, samme hvor mye smerte og lidelse vi har kapasitet til å påføre andre vesener.

De Utvalgte: Auka røynd (work in progress) Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Skal det ende her? Det kunne endt her, for Auka røynd var festivalens siste forestilling. Men helt over var det ikke, for etterpå hadde festivalledelsen organisert en avslutningsfest i skogen, hvor de disket opp med bål, drikke og sild i halvannen time før bussene hentet de siste gjestene hjem. Jeg tok meg selv i å reflektere over nylig avdøde Per Fugellis ord om å ta vare på flokken, og hvorvidt det er her trådene mellom enkeltverkene og tematikken knyttes sammen av teaterfestivalen: i den antropocene tidsalderen er det nettopp det å ta vare på hverandre og jobbe for flokken (i dette tilfelle alle festivaldeltagere og aktører) som blir viktig. Hvis mennesket må innfinne seg med at vi er i det antropocene, viste årets teaterfestival i Fjaler at festivalformen er en fin mulighet til å utforske og utvide forståelsen av hva dette betyr – i alle fall når den brukes bevisst for å sette verk i dialog med hverandre slik som her. Selv om ikke alle de kunstneriske prosjektene fremstod like tydelige, skapte det utprøvende, det problematiske og det vellykkede opplevelser som kunne deles av kunstnere, lokalbefolkning, UWC-elever og tilreisende (og kanskje også trærne, fjellet og geologien?). Slik sett skapte dagene i Dale et større resonansrom for opplevelser og refleksjon som både kollektivt og individuelt er verdifullt å ta med på veien videre.

Kritikken er bestilt som en del av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut på Teaterfestivalen i Fjaler i september 2017.