Årets høydepunkter 2024: Hilde Halvorsrød

Afterlife av Only Slime, Black Box teater

Årets første høydepunkt kom egentlig som en overraskelse: Jeg lurte litt på om min manglende interesse for og kunnskap om alle former dataspill ville være til hinder for å gi «dataspilloperaen» Afterlife en real sjanse. Men jeg tok ordet «opera» bokstavelig og gikk likevel – heldigvis. For kunstnerduoen Only Slime (Tobi Pfeil og Claudia Cox) har laget et rart, skjørt og insisterende univers som tematiserer klisjémagneten døden på en både uironisk og usentimental måte. På storskjerm kunne vi følge deres to avatarer som de styrte live ved hjelp av bevegelsessensorer, iblandet rene filmsekvenser innover i ulike spillverdener, som skapte stemninger, bilder og tankeeksperimenter som fremdeles romsterer i erindringen. All dialogen mellom avatarene er sunget, og de akrobatiske pop-estetiske vokallinjene med eksessiv og virtuos bruk av autotune – akkompagnert av forhåndsinnspilt musikk i et vell av sjangre og stilarter – tøyer og sliter i begrepet «opera» på en måte det har godt av.

Flaggermusen av Johann Strauss d.y. og Adam Price, Bergen Nasjonale Opera

Årets andre høydepunkt er nærmest diametralt motsatt på de fleste måter – Bergen Nasjonale Operas oppsetning av operettesvisken Flaggermusen fra 1874, av Johann Strauss d.y. Adam Prices adapsjon og Yngve Sundvors regi lykkes med noe så vanskelig som en enhetlig, gjennomarbeidet og velfungerende modernisering; et arkaisk forviklingsplott med grever, tjenere og elskere på kryss og tvers ble til en treffsikker parodi på norsk finanselite i dagens Norge. Produksjonen var et samarbeid med Den Nationale Scene, og taleroller og -sekvenser ble utbrodert og flere lagt til. Både sangere og skuespiller mestret farsespillet imponerende godt, og sangerne var gjennomgående treffsikre og velklingende, det samme var kor og orkester. Even Børsum og Helena Andersson stod for henholdsvis scenografi og kostymedesign og skapte en vilt overdådig visuell ramme av glitter, glamour og nyrikdom.

Haugtussa av Arne Garborg/Edvard Grieg/Eline Arbo, Nationaltheatret

I kontrast til begge disse uttrykkene står den mørke, renskårne Haugtussa ved Nationaltheatret med regi av Eline Arbo, som også lyktes med en ofte vanskelig ting: å inkludere klassisk musikk i en teateroppsetning slik at den i kraft av seg selv bidrar til å fortelle historien, istedenfor at den bare ender opp som utbrodering eller pynt. I dramatiseringen av Arne Garborgs store diktsyklus ble Edvard Griegs tonsettinger av dem vevd inn som en naturlig – og uvurderlig – del av fortellingen. Spesielt effektiv var genistreken med å gi rollen som Veslemøys avdøde søster til en sanger (Adrian Angelico), slik at Griegs romanser kunne synges fullt ut uten å bryte med handlingen, og på den måten få en dobbeltrolle – som Veslemøys indre liv og en slags empatisk fortellerskikkelse.