Årets høydepunkter 2024: Aksel Tollåli

Hertug Blåskjeggs borg med Oslo-filharmonien

Ikke mer enn et par måneder etter at en oppsetning av Bartóks klaustrofobiske opera Hertug Blåskjeggs borg hadde premiere i Bjørvika, var operaen å se i konsertant form med Oslo-filharmonien og dirigent Klaus Mäkelä i Oslo konserthus.

Produksjonen i Operaen, signert tyske Tobias Kratzer, prøvde å sette Blåskjegg inn i en større fortelling om kvinneundertrykkelse og mannsroller, midt mellom Schumanns sangsyklus Frauenliebe und -leben og Zemlinskys En florentinsk tragedie. Til tross for en rekke interessante ideer og tidvis fabelaktig musisering – jeg anmeldte oppsetningen for Aftenposten (bak betalingsmur) – forsvant intensiteten i forestillingen som en sigarettrøyk i en biedermeiersalong.

Det var en ganske annen opplevelse å se operaen noen uker senere, i Oslo-filharmoniens konsertante utgave. Konsertformatet klarte her å bygge opp under den uhyggelige stemningen, uten andre virkemidler enn å bade scenen i blått lys. Musikken fikk stå i sentrum, og etter den noe rotete oppsetningen i Operaen, var det kanskje akkurat det dette verket trengte. Orkesteret lot Bartóks fargerike orkestrering gjalle ut, med enkeltøyeblikk til å miste pusten av. Samtidig var dette også en fremføring der sterke rolletolkninger fikk utløp. Baryton Gerald Finley var en tragisk og tvetydig Blåskjegg, ikke noen eventyraktig, blodtørstig tyrann. Mezzosopran Jennifer Johnstons Judit ble drevet fremover av et nærmest sykelig vitebegjær, fremfor å skulle være en uredd heltinne. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på den både fryktinngytende og ekstatiske åpningen av den femte døren, operaens dramatiske høydepunkt, hvor Johnstons høye C skar gjennom orkester og orgel på full guffe.

Den flyvende hollender i Den Norske Opera & Ballett

I en slik oppsummering som dette er det vanskelig å unngå å nevne Lise Davidsens rolledebut som Senta i Richard Wagners Den flyvende hollender i august. Davidsen har for lengst blitt superstjerne med klippekort på verdens største scener, og det virker som det blir stadig lengre mellom hver gang hun er å se her til lands. Enn så lenge blir det norske publikummet avspist med konsertfremførelser, og ikke fullsceniske produksjoner. Om man legger litt vrangvilje til, så er disse konsertante opptredenene en litt ufarlig generalprøve før de ordentlige oppsetningene i New York, London og München. Samtidig har hun en så kraftfull og intens fremtoning på scenen, at man fort glemmer slikt.

Ofte kan Senta havne litt i bakgrunnen i oppsetninger av Den flyvende hollender – det er tross alt tittelrollen det handler om, dømt til å seile på de syv hav til evig tid, med mindre han finner en kvinne som kan være ham tro. Og selv om Hollenderen – presist og velartikulert sunget av Gerald Finley – tok plass, var det Davidsen som gjorde mest inntrykk. Også her gav konsertformatet plass til sterke rolletolkninger, og hennes Senta var fascinerende oppriktig i sin intense, altoppslukende kjærlighet til Hollenderen. At hun i tillegg synger med stadig flere nyanser og klangfarger, og med en stemme som stadig blir større og vakrere, gjør dette til en av årets største sangopplevelser.

Det var ikke en plettfri fremførelse – med rastløse tempi og manglende tyngde i orkesterspillet var det ikke alt som falt helt på plass. Samtidig var det såre enkelt å la seg rive med av energien og lydstyrken. Kanskje lot jeg meg også rive med ekstra mye fordi dette var tredje gang jeg så denne operaen i år. Etter en velspilt og -sunget, men tam oppsetning i Göteborg, og en dypt interessant, men musikalsk tvilsom produksjon under Wagner-festspillene i Bayreuth, kom fremførelsen i Operaen som et friskt pust.

Haugtussa på Nationaltheatret

Edvard Grieg har vært uvanlig til stede i flere teateroppsetninger i år. Først nokså motvillig i Johannes Holmen Dahls Peer Gynt på Festspillene i Bergen, i Operaen og til sist på Nationaltheatret, og så på langt mer interessant og givende vis i Eline Arbos dramatisering av Haugtussa, også den på Nationaltheatret.

Grieg er en av mange norske komponister som har latt seg inspirere av Garborgs tekst, og sangsyklusen med samme navn står som et av Griegs hovedverker. I Arbos produksjon ble de åtte sangene sømløst integrert i produksjonen, fremført med sjelden intensitet av mezzosopran Adrian Angelico og pianist Marita Kjetland Rabben. Jeg blir stadig frustrert over hvor lemfeldig musikk behandles i teateroppsetninger, som et litt unødvendig tillegg til alt det andre som foregår på scenen. Men i Haugtussa fikk endelig musikken en utfyllende og sentral rolle, i en produksjon som både tør og vil gjøre noe med den.