Senta og den flyvende hollenderen

I utgangspunktet kan konsertante fremføringer ofte fremstå som litt skuffende sparetiltak – det er jo selve blandingen av musikk og teater som gjør opera til opera. Men på tross av komponistens egen idé om Gesamtkunstwerk kan Wagners operaer være unntak. Som regel går historiefortellingen sakte, det skjer lite, og det største dramaet foregår på innsiden av karakterene. Og mye av den magisk-mytologiske handlingen med ildsprutende drager, flygende sverd, jotner og dverger som kan trylle er, vanskelig å fremstille på en troverdig måte på scenen. Men alt dette finnes i musikken, og i en konsertversjon kan den virkelig komme til sin rett.

Selv om Den flyvende hollender er en tidlig opera som kom før de store mytologiske mastodontene, er den eventyraktig nok. Musikken maner frem spøkelsesskip, storm, opprørt hav og gjengangermannskap. Den flyvende hollender er til dømt til å drive rundt på havet for all fremtid for å ha påkalt djevelen under en storm. Han kan bare reddes av en kvinne som vil være ham tro til døden, og bare hvert syvende år får han komme i land for å forsøke å finne henne. I en liten vik på den norske sørlandskysten, der Wagner selv som kjent en gang måtte søke nødhavn, finner han den unge Senta. Det han ikke vet, er at hun har ventet på ham. Hun har forelsket seg den fortapte sjømannen fra legenden og føler seg kallet til å være den som redder ham. Senta trosser alle advarsler, kaster seg i havet og frelser med det hollenderens sjel, før de sammen stiger opp til himmelen.

På tå hev

Victoria Bomann-Larsens konsertregi er både markerende nok til å underbygge handlingen og subtil nok til ikke å bli stillestående liksomteater. Det gir optimale forutsetninger for dirigent Edward Gardners tolkning, som i sin offisielle debut som Operaens musikalske leder virker lydhør og på hugget. Det er som om hele ensemblet lener seg fremover og trekker i samme retning. Operaorkesteret, oppe på scenen for anledningen, høres skjerpet og samlet ut. Operakoret låter storslått og finslipt. Spesielt herresiden, som er mange flere enn damene i dette verket, fyller rommet med voldsom klang enda de står bak orkesteret.

Blant solistene stikker de to minste rollene seg frem: Eirik Grøtvedt briljerer som Styrmannen, med en overtonerik klang som bærer langt og treffer godt. Anna Kissjudit synger den bekymrede ammen Mary med varme og klarhet.

Stanislas de Barbeyrac som Erik, Sentas forsmådde kjæreste, har en kompakt og kraftig klang med mye metall og skarphet som høres godt ut i rommet, men den mangler noen knepp varme og fleksibilitet til å virkelig slå fra seg. Brindley Sherratt som Sentas far, Daland, er litt ujevn i begynnelsen, før han klemmer til med både fylde og energi.

Den største drivkraften i det hele er likevel Lise Davidsen. Den lengtende, nesten forheksede, men også besluttsomme og modige Senta blir spill levende i hennes tolkning. Stemmen hennes er så mange tilsynelatende motstridende ting på én gang: slank og massiv, skarp og varm, fleksibel og treffsikker. Og Davidsens kontroll er formidabel; hun kan leke med uttrykk, holde tilbake, gi alt eller noe midt imellom, og gang på gang viser hun hva som skal til for at denne musikken skal få komme til uttrykk i all sin velde. Som i Tosca under Festspillene i Bergen i fjor har hun en egen evne til å spille troverdig skuespill bare med ansiktet.

Et påfallende casting-valg kunne ha veltet hele opplegget: Gerald Finley som Hollenderen. Stemmen hans er utvilsomt flott, sterk og uttrykksfull, men den er flere nummer for liten for denne rollen. Den høres ikke over orkester, kor og de andre solistene. Jeg tillater meg å spekulere i at Operaen har gjort dette bevisst. Konserten ble innspilt og skal bli en plateproduksjon. Det kan virke som at de har prioritert et stort navn og en stemme som kommer til å høres bra ut på innspillingen. Det er sikkert fint for fremtidige albumlyttere, men ikke så fint for nåtidige konsertgjengere.

Sentas historie

Når de tre mennene i Sentas liv, og særlig tittelrollen, virker litt spake på hver sine måter, skjer det noe med dynamikken i hele fortellingen; det er som om den blir en historie om Sentas skjebnebestemte møte med Hollenderen, og ikke omvendt. Selv om det sannsynligvis bare er en dramaturgisk bivirkning og uansett ikke rettferdiggjør den skjeve castingen, er det ansporende til nye lesninger av Wagners eventyr. Uansett gjør Lise Davidsens fenomenale tolkning og den enorme kollektive intensiteten og musikalske overskuddet i hele ensemblet at dette er en konsertopplevelse som blir sittende.