Ujevnt Wagner-utdrag

Nasjonaloperaens sesongstart bærer preg av å være planlagt i en krisetid, med to konsertante oppsetninger på rad, begge basert på verkutdrag og forkortelser: Først musikalkavalkaden Wonderful Bernstein! og deretter bare tredje akt av Richard Wagners Parsifal (1882).

Den uskyldige dåren Parsifal er Wagners siste opera, med utspring i Wolfram von Eschenbachs episke dikt Parzival fra 1200-tallet. I operaen er den opprinnelige fortellingen kraftig omarbeidet og gjennomsyret av tung kristen symbolikk og en schopenhauersk idé om medlidenhet som vei til opplysning.

Handlingen finner sted i tempelet som vokter Den hellige gral. Amfortas, gralriddernes konge, har latt seg forføre av Kundry og mistet den hellige lansen i kamp med Klingsor – tempelbrødrenes svorne fiende. Amfortas er ved å fortæres av skam og skyldfølelse, manifestert i en flenge som aldri vil gro, som Klingsor påførte ham med lansen. I en profeti har Amfortas sett at Parsifal, en ung og uskyldig dåre, åpen for den rene medlidenhet, skal komme og gjøre ende på hans lidelser og overta tronen.

Når tredje akt begynner, har Parsifal lett forgjeves etter gralstempelet i mange år. Kundry har skjult det for ham, i raseri over at han ikke lot seg forføre av henne. Parsifal kommer frem på langfredag og finner gralsridderne i ferd med å gå til grunne. Amfortas ønsker bare å dø, og han nekter å ta frem gralen og gi ridderne nattverd fordi det forlenger livet hans. Men Parsifal leger Amfortas’ sår og tar over som gralens øverste vokter.

Blottstilt musikk Wagners kanskje viktigste bidrag til operatradisjonen var som kjent idéen om Gesamtkunstwerk – der musikk, handling og scenebilder går opp i en høyere enhet. En skulle derfor tro at akkurat Wagner fungerer dårlig uten iscenesettelse – og i utdrag – men det er langt fra tilfelle. Wagners musikk er så intenst meningsmettet at den også står seg godt alene. Og den gamle gralsridderen Gurnemanzs fortelleraktige funksjon ruller opp mye av handlingen i begynnelsen av akten, så man er aldri i tvil om hva som står på spill.

Det er imidlertid ikke til å komme utenom at fremføringen blir mer sårbar når musikken presenteres for seg, og kravene til bunnsolid fortolkning blir om mulig enda høyere. Og her har konserten litt å gå på: Et annet av Wagners mest signifikante særpreg er det musikalske forløpets altoppslukende enhet og sammenheng. Det finnes ikke pauser eller brå overganger, men klanger og melodilinjer som flyter i hverandre og drives fremover i en uavbrutt strøm. Det er som å være på innsiden av en sammenhengende, organisk og velformulert tankerekke. Aldri direkte heseblesende, men heller aldri et dødpunkt – bare forover, forover, i dynamiske, langtrukne stemningsskift. Ikke engang forløsningen til slutt kommer brått på, men den åpenbarer seg gradvis, som når det lysner av dag.

Sprikende estetikk Estetisk enhet og sammenheng er ikke akkurat det som særpreger denne fremføringen. Orkesteret er for anledningen ledet av den israelske dirigenten Asher Fisch, og jeg synes tolkningen er for tilbakeholdt og forsiktig. Nå mangler det ikke sakrale og lavmælte partier i Parsifal, men jeg synes likevel musikken litt for ofte blir liggende som en nølende klangvev fremfor å være i langsom, men like fullt kontinuerlig, bevegelse. Det underliggende mørket i mellomstemmene dyrkes heller ikke frem som en dramatisk kontrast, men drukner i klangveven.

Solistenes tolkninger går i helt andre retninger. Franz-Josef Selig som Gurnemanz har utvilsomt den sceniske tilstedeværelsen som skal til for å mestre den krevende narrative rollen, der han først og fremst gjengir hendelsesforløpet, fremfor å spille ut karakterens personlige følelser og erfaringer. Med mønstergyldig diksjonen og overbevisende innlevelse trekker han oss sporenstreks inn i handlingen. Han gjør likevel et stilvalg som jeg synes er litt forstyrrende: Han synger svært snakkenært, senker stadig volumet og slanker klangen, fremfor å binde sammen og lage linjer der det lar seg gjøre. Rollen er riktignok deklamatorisk og befinner seg ofte i mellomleiet, men jeg synes denne tilnærmingen blir hakket for affektert og stakkato, og bryter opp flyten i musikken. Det er glødende kjerne og fyldig klang i stemmen når han klemmer til – jeg skulle gjerne hørt mer av den. Daniel Brenna synger Parsifal i et tilstøtende deklamatorisk stilunivers, men dessverre uten Seligs finesse og inderlighet. Sistnevntes gester og mimikk virker påklistret og overdrevet. Klangen i stemmen er kantete og upolert, og høyden virker iblant usikker. Når Yngve Søberg kommer inn som Amfortas i andre scene, oppleves det derimot som en åpenbaring av flommende, uhindret velklang. Han måker på med varm og intensitet og holder ingenting tilbake.

Seligs troverdige, men affekterte stil, Brennas sjablongaktige patos og Søbergs flommende varmebølger står dermed ikke bare i kontrast til hverandre, men også til orkesterets slanke og vage tolkning.

Kor til glede og besvær En annen slående kontrast står korpartiene for: Operakorets herrer låter overraskende nok uvanlig spake der de står, riktignok ugunstig plassert bak orkesteret. Selv de vanligvis så solide og hardtslående topptonene lyder skjelvende og litt usikre. Kommunikasjonen med dirigenten virker heller ikke helt finstemt, og samspillet låter tidvis usynkront og rotete. Operaens barnekor, derimot, står for kveldens andre åpenbaring, der de dukker opp til finalen på hver sin side av øvre balkong, med sin uforlignelige og umiskjennelige homogene og skimrende klang – for anledningen sømløst sammensmeltet med Operakorets damestemmer.

Og til syvende og sist er det umulig å forbli uberørt av åpenbaringene, og av den katarsisfølelsen det gir å la seg oppsluke i Wagners gjennomarbeidede univers, også i en noe ujevn utgave.