Angsten eter sjelen

«Jeg vet at det er gjennområttent. Jeg kan ikke gjøre noe med det.» eller: «Ja det er mulig vi får en skandale nå med uante konsekvenser. (...) det er mange nå som uoffisielt snakker sammen om dette. Men frykten for å mene noe eller si noe er som du jo kjenner godt til plantet ganske sterkt.» eller: «Ja jeg kjenner en frykt. Bare å skrive det jeg skrev på X sin FB-side (...). Jeg går og lurer på om det får konsekvenser.» eller: «...blant folk i lukkede rom er det bred enighet om hvor drøyt det hele er.» men: «Jeg må ha penger.» Som de siste ukenes sammenbrudd i Norges image og selvbilde så nådeløst viser: Under et nettingstrømpe-tynt lag av sivilisasjon og teknologi styrer vi nakne aper oss selv og hverandre ut fra to helt grunnleggende livsbehov og -betingelser: materiell trygghet og sosial tilhørighet. Hos flokkdyr er disse livsbetingelsene ofte direkte avhengige av hverandre. Det er derfor også dypt menneskelig atferd å søke seg til og dyrke fellesskap som mest mulig reflekterer og bekrefter oss selv. Gjennom andre blir vi til, etc.

Like grunnleggende er derfor den urgamle, eksistensielle frykten i oss for å bli utstøtt av flokken, med ensomhet, nød og død som følger. Frykten er også både opphav til og gjenstand for mye god og viktig kunst – «Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania...» Siden den er så dypt nedfelt i oss kan denne frykten, forsterket av flokkdyrets naturlige gruppedynamikk og lengsel etter fellesskap, være skremmende lett å fyre oppunder og utnytte til maktformål, uansett hvor trivielle de reelle, fysiske konsekvensene av slik utfrysning faktisk måtte være for eksempel i dagens norske velferdssamfunn. Blant hovedverktøyene for slik sosial (selv)kontroll er dyrkelsen av et skremmende og tydelig ytre fiendebilde. Meldingene jeg siterer ovenfor er kun noen få av (altfor) mange eksempler på angsten som eter sjelen i det såkalt «frie» norske scenekunstmiljøet. Helt konkret handler de i denne sammenhengen om den (stadig pågående) opprullingen rundt Kulturrådet om – blant annet – rolleblanding, tette bånd, bristende rutiner, ullent regelverk, ansvarsfraskrivelse og -pulverisering, og utilslørt selvberikelse i forvaltningen av fellesskapets midler. Jeg skriver med overlegg «frie» i anførselstegn av flere grunner. Dels fordi dette miljøet, i likhet med det aller meste av norsk kulturliv, finansieres av fellesskapets midler (også kjent som skattebetalernes penger). Dels fordi denne finansieringen i stadig større grad avhenger av form- og temamessig troskap til de rådende ideologisk-didaktiske paradigmene i Kulturdirektoratet / Kulturrådet. Everybody knows that’s how it goes.

Men – og viktigst i denne sammenhengen – «fri» i anførselstegn så lenge vesentlige deler og nivåer av norsk kulturliv av ulike grunner er livredde for å offentlig si sine meninger om interne forhold som omverdenen ellers oppfatter som helt hinsides, både etisk og økonomisk. For ikke å snakke om å i det hele tatt sette spørsmålstegn ved eller problematisere de politiske kampsakene i de mer aktivistiske delene av miljøet, som dessverre lett lar seg misbruke som både maktredskap og en kreativ tvangstrøye: antirasisme, antikapitalisme, LGBTQ+ etc., transaktivisme, Palestina, klima, innvandringsoptimisme osv., svært ofte sammenbakt i det som innen interseksjonaliteten kalles «The Omnicause» («Allsaken»).

Ett klassisk Omnicause-eksempel er Pia Maria Roll og Hanan Benammars innlegg under nettverksorganisasjonen Fri Kunsts konferanse «Fri Kunst» (04.03.21): «Når kunstnere får en økt forståelse av hvordan hatet mot kunstnere henger sammen med den økende rasismen, anti-feminismen, og hatet mot klimakampen, kan vi forhåpentligvis videreutvikle den solidariteten som er det aller viktigste verktøyet vi har i kampen mot det som trekker samfunnet i en mer autoritær, rasistisk og kunstfiendtlig retning.» Når jeg sammenfører disse to problemstillingene, er det nettopp fordi jeg mener de overlapper hverandre i betydelig grad- spesielt i bittesmå og ensartede miljøer. Det nylig publiserte debattinnlegget på scenekunst.no, («Satt i gapestokken», 20.01.) er et skoleeksempel på dette. Her mer enn antyder en gruppe på seks statlig velfinansierte veteraner mellom 55 og 70 i det «frie» norske scenekunstmiljøet at den fortsatt pågående opprullingssaken i Kulturrådet med Hooman Sharifis lovbrudd som utløsende faktor, har sammenheng med høyrevridde komplotter der blant andre jeg selv inngår. Jeg er fullstendig enig med gruppen, som også kaller seg «Kunstskapsdeparmentet» (sic) i at denne saken dypest sett handler om en dypere systemsvikt i Kulturdirektoratet og Kulturrådets regelverk og håndhevingen av disse. Hooman Sharifi er først og fremst et symptom på et større forfall. Hans helt åpenlyse trippelrolleblanding og (muligens) ureflekterte selvberikelse, er ganske riktig muliggjort av et regelverk som altfor lenge har stimulert praksiser som i enhver annen offentlig sektor hadde ført til både avskjedigelser og kanskje etterforskning.

Som del av systemet han utnytter, er Sharifi verken mer eller mindre skyldig enn en hvilken som helst systemopportunist, og det er derfor ingen logikk bak «Kunstskapsdepartementet» med fleres (heretter kalt KTSD+) forsøk på å hoppe bukk over Sharifis synderegister. En syndebukk er fortsatt en bukk. Sakskomplekset handler blant annet om svært tette bånd mellom fagtutvalg og støttemottagere, brudd på Stiftelsesloven (innrømmet av Sharifi selv) og mange millioner kroner offentlig støtte som ikke er ordentlig redegjort for. På en slik bakgrunn er det (ufrivillig?) illustrerende at noen av Sharifis beste venner og mangeårige samarbeidspartnere rykker ut til hans høylytte forsvar. For eksempel har Pia Maria Roll og Sharifi arbeidet tett sammen på flere sceneproduksjoner gjennom mange år. (Da Roll for noen år siden fikk avslag fra Kulturrådet på en søknad om kunstnerskapsstøtte, het en av de omsøkte forestillingsprosjektene Jeg og Hooman.) Tidligere leder for Norske Dansekunstnere, Kristine Karåla Øren, sto sammen med Sharifi i spissen for en mediekampanje mot Sløserikommisjonen, der blant andre NRK ukritisk videreformidlet udokumenterte påstander om voldtektstrusler, hakekors på dører etc. til (aldri navngitte) dansekunstnere som direkte følge av forestillingsprosjektet. Disse påstandene er aldri blitt dokumenterte, til tross for en (gjentatte ganger) utlovet dusør på 250.000 kroner til den eller de som kunne fremvise ett eneste bevis. (Det hører med til historien at både Roll og Øren på et tidlig tidspunkt i arbeidet med Sløserikommisjonen ble inviterte til å medvirke i sceneforestillingen som medskapere, forutsetningsløst og åpent.)  I tillegg – og minst like alvorlig – sto Sharifi i spissen for en uforsonlig personkampanje i det «frie» scenekunstfeltet for å sparke den da nyansatte direktøren i Danse- og teatersentrum (nå PAHN), der også flere av KTSD+ spilte sentrale roller. Grunnen? At vedkommende i sin forrige jobb hadde programmert inn én eneste visning av en forestilling de ikke likte, som del av en større kulturfestival.

Heller ikke her synes bekymring om gapestokk eller syndebukker å ha vært spesielt høyt på agendaen hos KTSD+ eller de andre aktivistene. Som så ofte i slike sammenhenger er empati en høyst selektiv øvelse. «Brave New World»- forfatter Aldous Huxley diagnostiserer fenomenet slik: «The surest way to work up a crusade in favor of some good cause is to promise people they will have a chance of maltreating someone. To be able to destroy with good conscience, to be able to behave badly and call your bad behavior 'righteous indignation' — this is the height of psychological luxury, the most delicious of moral treats.» Med denne fryktkulturen (også ofte kalt «solidaritet» i miljøet) som bakteppe blir det enda mer problematisk at Kulturrådet i år etter år driver gjenbruk av nære venner og kolleger av KTSD+ og Sharifi i både sentrale fagutvalg og Rådet selv. Ett av mange eksempler er Peder Horgen – som hadde samme dobbeltrolle som Sharifi nå har (leder av Fagutvalg for dans og Rådsmedlem) i 2020–24 da Impure Company fikk tildelt sin forrige kunstnerskapsstøtte på 17 millioner. Horgen er en av stifterne av Impure Company og var i mange år danser i kompaniet. Etter dette var han utvalgsmedlem i Faglig utvalg for etablerte kompanier frem til i år. Det finnes selvsagt mange godt dokumenterte eksempler på hvordan KTSD+ (Sharifi blant dem ) – bidrar til frykt og selvsensur i kulturlivet, søker å skade omdømmet til dem de mener fortjener det, også med Kulturrådet som passivt instrument og medhjelper, og bruker usanne offernarrativ og krisemaksimering som verktøy. Den ytre og samlende fienden er et stadig videre definert «ytre høyre» / «ultraliberalisme» / «rasister» / «kapitalister» – og «overløpere» som ikke demonstrativt og høylytt viser «solidaritet» med KTSD+ / the Omnicause. For som Roll/Benammar selv, forsåvidt ærlig nok, sier /skriver i ovennevte «Fri Kunst»-innlegg: «Det handler ikke om ytringsfrihet, men om hvem som kontrollerer narrativet.» En tidligere kunstner og elev ved KHiO kommenterer på sin side problemet slik: «Vet det er flere enn meg selv som har endt opp med å forlate kunstfeltet helt, nettopp på grunn av denne kulturen.» Men KTSD+ fiendebilder blir altså stadig mer gjennomsiktige når den tverrpolitiske enigheten om gjennomgripende Kulturråds-oppvask strekker seg fra «ytre» venstre (Rødt) via Oslo bystyres Eivor Evenrud (AP), Høyres kulturpolitiske talsperson og til «ytre høyre» («the Great Satan» / FrP) – sammenfattet i AP-kulturminister Lubna Jafferys klare instruks til Kulturrådet om å rydde opp. KTSD+ har derimot helt rett når de skriver:

«I scenekunstfeltet selv har, med enkelte unntak, tausheten mens dette har pågått vært til å ta og føle på. Det er vanskelig å vite hva man skal mene når all informasjon, analyse og alle tolkninger kommer fra de samme, tidligere nevnte kildene, og når feltets egne organisasjoner, PAHN og Norske Dansekunstnere, i liten grad stepper opp og bidrar med ny informasjon og alternative tolkninger. Situasjonen blir heller ikke bedre av at tausheten har vært like rungende i feltets egne publikasjoner, Shakespearetidsskriftet og Scenekunst.no.» At Nettavisen og Subjekt i såpass lang tid måtte dra det journalistiske lasset i dette sakskomplekset er verdt en studie i seg selv. Det finnes en utbredt oppfatning (på uklart grunnlag) i miljøet om at disse mediene er «(ytre) høyre» og derfor aldri til å stole på, uansett hvor faktabegrunnet sakene deres er. Derfor er det heller ikke rart om disse delene av miljøet har valgt å overse spesielt Nettavisens svært grundig researchede og detaljerte redegjørelser for de tvilsomme praksisene både i Kulturrådet generelt, og i Impure Company spesielt. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske» Men i senere tid har også både Klassekampen, NRK og Morgenbladet dekket sakene bredt. Interessant nok har scenekunst.no helt opp til nå ikke villet ta i saken – ifølge redaktør Julie Rongved Amundsen «fordi vi ikke har ressurser til den typen journalistikk» (e-post, oktober 2026). Det måtte et rasende gruppeinnlegg fra blant andre tidligere redaktør og mangeårig skribent Chris Erichsen og hans KTSD+ til for endelig å få plass til et sakskompleks som i skrivende stund har dominert hviskeleken i det «frie» scenekunstfeltet i snart et halvår. Når det gjelder teknikalitetene i Kulturrådets tilbakekalling av Impure Companys kunstnerskapsstøtte for 2026–30 har den nye Rådslederen Kristian Seltun allerede klart og tydelig begrunnet både beslutningen og avslaget på Impures klage på den. En ny rådsleder og (til dels nye fagutvalg) fra i år, sammen med den pålagte eksterne granskningen og kulturpolitikere og samfunnsdebattanters konstruktive innspill til nye modeller, er et første og håpefullt skritt mot de overmodne systemreformer som Kulturrådet og Kulturdirektoratet så tydelig og lenge har vist seg i skrikende behov av. Tillit er som all annen kapital (inkludert statsstøtte) – den må både fortjenes og forvaltes. Det er ikke lett å bygge den opp igjen om den først er gått tapt. Vi kulturarbeidere må alle være fullt klare over og takknemlige for Norges velfinansierte og generøse kulturpolitikk, som er et unikt gode i verdenssammenheng uansett hvilken regjering som til enhver tid har makten. Når tilliten til Kulturrådet etter høstens avsløringer er «på et lavpunkt» både blant ledende kulturpolitikere og vesentlige deler av de som finansierer oss, altså befolkningen, er det avgjørende at de gjeldende delene av kulturlivet selv tar et krafttak av selvransakelse i stedet for enda en gang å gjemme seg i buskene. Som en annen av mine anonyme kolleger sier:  «Flere av Norges ledende teaterkompanier tar ut lav industriarbeiderlønn og investerer mest mulig i å lage så gode produksjoner de kan, da er det krise om ledende kunstnere misbruker tillit og støtte.» Uansett håper jeg det både Kulturrådet, KTSD+ og jeg i det minste kan enes om, er at et kulturliv finansiert av majoriteten av folket må og skal favne, fenge, utfordre, invitere og legge til rette for allslags galskap, rusk og rask fra, om og til både minoriteter og majoriteter.

I tillegg til the usual suspects må vi favne både nye og gamle landsmenn, SV- og FrP-ere, ytre høyre og ytre venstre, og alt derimellom. Blir dette for «problematisk» eller «utrygt» for yppersteprestene i feltet og deres kulturbyråkratiske bistandsgivere, får vi heller flytte den «frie» scenekunsten over til budsjettposten for trossamfunn.

Red. anm.: Scenekunst kjenner de anonyme kildenes identitet. Hooman Sharifi og forfatterne av innlegget det svares på er tilbudt samtidig imøtegåelse, men har takket nei. I en tidligere utgave av teksten var det med et sitat redaksjonen har valgt å ta ut. (Red. anm.)