Viktig og riktig historiefortelling

Drontheim på Trøndelag Teater forteller historien om søstrene Johanna og Thora Matheson og deres motstandsarbeid under andre verdenskrig. Elisabeth Matheson har utviklet manuset basert på virkelige hendelser og personer. Forestillingen tar for seg unntakstilstanden i Trondheim 6. - 12. oktober 1942 da tyskerne gjennomførte henrettelser av 34 nordmenn i tillegg til å deportere norske jøder. Thora og Johanna, som var medlemmer i etterretningsgruppa XU, er fostersøstre av manusforfatterens farfar. Begge agentene ble til slutt fengslet, men mens Thora overlevde krigen, døde Johanna i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i 1944. Forestillingens hovedperson Johanna (Madeleine Brandtzæg Nilsen) jobber på Trondheim Folkebibliotek hvor hun sender og tar imot beskjeder som ledd i motstandsarbeidet. Søsteren Thora (Mira Dyrnes Askelund) får tilgang til verdifull informasjon gjennom sin stilling som funksjonær i Forretningsbanken. Når det mistenkes at de allierte snart skal invadere Norge, får søstrene beskjed om å smugle viktige dokumenter ut av landet og selv komme seg over til Sverige i løpet av kort tid. Samtidig som fluktplanene utarbeides settes det i gang en intens og risikabel prosess med utpressing, arrestasjoner og haltende logistikk. Søstrene må også beskytte en jødisk nabojente, i tillegg er det bakt inn en kjærlighetshistorie i narrativet. Andre kjente personer og institusjoner spiller også sentrale roller, som Trøndelag Teater selv med daværende teatersjef Henry Gleditsch – en av dem som ble henrettet i løpet av unntakstilstanden.

Scenografiske høydepunkt

Regissør Catrine Telles Drontheim er på flere måter en oppvisning i solid teaterhåndverk. Mest iøynefallende er scenografien til Even Børsum. Hovedscenen utnyttes godt gjennom store vegger som deler opp scenen i ulike rom og skaper dybde. Her er det også flere nivåer i høyden, slik at forestillingen blir enda mer omsluttende. Når det projiseres ulike motiver på de mørke veggene samtidig som de flyttes på, glir vi effektivt fra en situasjon til den neste. Skuespillerne skriver på veggene med kritt. Det er faktaopplysninger som datoer og sted, slik at vi skal henge med i kronologien. Børsum står også for kostymene, og mens mye av scenografien fremstår moderne, har skuespillerne fått tidstypiske klær. De myke ulldraktene, pelsene og kokette frisyrene skaper en levende kontrast mot den harde og relativt nedstrippede scenografien. Skuespillerne får ofte frem karakterenes personlighet også i situasjoner hvor handlingen kommer i fokus og ting skjer såpass fort at det kan bli utfordrende å henge med. Særlig Tor Ivar Hagen får uttrykt menneskelighet og humor i sin rolle som nazistlederen Henrik Rogstad, en person som sørget for at Gleditsch og ni andre nordmenn ble urettmessig henrettet. I manus er det også innbakt poenger eller formuleringer som på elegant vis speiler ikke bare okkupasjonstiden, men også vår egen turbulente tid. I rollen som Rogstad fremfører Hagen for eksempel noen tankevekkende replikker hvor han utfordrer demokratiet på en måte som like gjerne kunne vært gjort i dag.

Kvinnenes krig

I populærkulturen er det ikke mangel på skildringer av norske menns krigsinnsats under forrige verdenskrig, med spektakulære slag eller sabotasjeaksjoner som narrativets høydepunkt. Den kjente motstandsmannen Max Manus får sin historie fortalt i filmen med samme navn fra 2008. Et annet Kompani Linge-medlem, Jan Baalsrud, er hovedpersonen i Den 12. mann fra 2017. I fjor kom Nr. 24 som følger Gunnar Sønsteby og Oslogjengens motstandsarbeid, mens Blücher har premiere i år og handler om oberst Birger Eriksens rolle under angrepet på Norge 9. april 1940. For å nevne et utvalg. Slik historieformidling kan være både lærerik og underholdende, men samtidig kritiseres ofte krigsfilmene for å være glorifiserte og unyanserte. Hos Trøndelag Teater, manusforfatter Matheson og regissør Telle er målet å synliggjøre kvinnenes motstandsarbeid, som gjerne gikk stillere for seg enn i filmeksemplene over. Spør du meg, er det å se hemmelige beskjeder bli sendt via boklån på biblioteket like fascinerende som storslagne eksplosjoner. Før jeg så forestillingen tenkte jeg at dette mer lavmælte utgangspunktet kunne adressere kompleksiteten og gråsonene som oppstår i krigssituasjoner bedre enn i mer handlingsdrevne narrativ. Å vise kompleksitet gjøres likevel bare til en viss grad i Drontheim. Riktignok rommer karakteren Thora både heltemot og kynisme. I starten vil hun ikke risikere motstandsgruppas sikkerhet for å redde jøder fra tyskerne, men hun kommer på bedre tanker til slutt. Biblioteksjef Astrid Hartmann (Ingrid Bergstrøm) viser seg å være i større opposisjon til tyskerne enn man først får inntrykk av, og Rogstad er som sagt ganske fornøyelig. I hovedsak blir likevel skillet mellom de snille og slemme ofte sjablongaktig. De tyske soldatene er stivt uniformert med et mørkt drag over ansiktet og en karakteristisk tysk aksent som er dømt til å høres slu ut. Johanna er ikke bare gjennomgod og modig, hun er også banebrytende som lesbisk kvinne omgitt av tyske inntrengere med helt andre familieverdier. Dette gir forestillingen et didaktisk preg, hvor det er tydelig hvilken moral som skal formidles. Et par steder bikker det over i det sentimentale.

Mer tolkningsrom

Jeg blir minnet på Tore Vagn Lids dokumentariske hørespill Almenrausch, som ble fremført under Festspillene i Nord-Norge i fjor. Hørespillet tar for seg norske kommunisters underkjente innsats under krigen og er åpenbart laget med et sympatisk utgangspunkt overfor kommunistene. Likevel er verket såpass åpent at skyggesider og rotete allianser får komme frem. Det skaper en uregelmessighet som jeg mener Drontheim også hadde hatt godt av. I forestillingen dveles det for lite ved viktige vendepunkt og karakterenes indre liv. En årsak er nok at det er mye som skal formidles i løpet av de skjebnesvangre dagene historien utspiller seg. Det blir få rom for publikum til å sette ting i sammenheng på egen hånd. Når det er sagt, så er det en kvalitet i seg selv at forestillingen kaster lys på historien om Johanna og Thora Matheson og resten av XU. Deres krigsinnsats var nytt stoff for meg til tross for at jeg har bodd i Trondheim nærmest hele livet. Med dagens politiske virkelighet i mente er det også greit å få frisket opp hva det kan bety å bli undertrykt. Samtidig kan jeg ikke gi slipp på betydningen av tvetydighet og tomrom, for disse kvalitetene tvinger oss til å tenke selv heller enn bare å få ting fortalt.